Print URL: http://www.klassekampen.no/article/20180907/ARTICLE/180909976

Ekstremismen blir ikke «normalisert» ved å bli synliggjort og konfrontert, sier Knut Olav Åmås i Fritt Ord:

Frykter flere ekkokamre

Av Mari Brenna Vollan, Dag Eivind Undheim Larsen, Line Madsen Simenstad (tekst) og Morten Røyr (foto)

Publiseringsdato: Fredag 7. september 2018

Seksjon: Kultur og medier

VIL SLIPPE TIL ALLE: Anine Kierulf og Knut Olav Åmås er uenige med forfatter Guro Sibeko, som i går uttalte til Klassekampen at man ikke kan invitere en person til debatt hvis det fører til økt fare for andre.

Knut Olav Åmås og Anine Kierulf advarer mot no-platforming, som de frykter vil føre til en mer irrasjonell og fragmentert offentlighet.

hvem skal få snakke?

Hva har den østerrikske identitær-lederen Martin Sellner, den britiske feministen Julie Bindel og den norske redaktøren Helge Lurås til felles? Siden 2017 har alle vært sentrum for hissig debatt i norske medier om hvorvidt de burde få plass på en scene eller ikke.

Knut Olav Åmås, direktør i Stiftelsen Fritt Ord, er bekymret for at no-platforming – praksisen med å unnlate å invitere bestemte personer til offentlige opptredener på grunn av deres standpunkter – sprer seg og blir stadig oftere foreslått i Norge.

– Det er noe irrasjonelt ved denne måten å tenke på. Å stenge noen ute er en boikott av fri tenkning som kan føre til en mer irrasjonell og fragmentert offentlighet og flere ekkokamre, der det man er redd for, ikke lenger skal være synlig, sier han.

Anine Kierulf, styremedlem i Fritt Ord og fagdirektør ved Norges nasjonale institusjon for menneskerettigheter, er enig:

– Vi må vite at det finnes ytterliggående meninger slik at vi kan mobilisere nok opprørthet og engasjement til å motarbeide dem.

FAKTA

Hvem skal få ordet?

• Skribent Sumaya Jirde Ali tok i Morgenbladet i forrige uke til orde for no-platforming av personer med farlige holdninger etter at Klassekampen inviterte Helge Lurås til en debatt om alternative medier under Arendalsuka.

• No-platforming betegner en praksis der bestemte organisasjoner eller personer ikke kan inviteres til offentlige opp­tredener på grunn av deres standpunkter.

• I en artikkelserie spør Klassekampen om enkelte personer ikke bør gis en mikrofon.

– Verst i uredigerte kanaler

Ett av hovedargumentene til tilhengerne av no-platforming er at det å slippe til enkelte aktører kan begrense andres ytringsfrihet.

«Minoriteters rett til ikke å bli utsatt for hatefulle ytringer og trakassering kommer før ekstreme gruppers behov for å ytre de samme meningene», skrev skribent Sumaya Jirde Ali i Morgenbladet i en kritikk av at Klassekampen inviterte Helge Lurås til debatt under Arendalsuka.

Lurås er redaktør for den høyreradikale nettsida Resett, og Ali er selv blitt utsatt for hets og rasistiske kommentarer etter en rekke negative artikler på Resett.

– Har ikke medier som Klassekampen et ansvar for å legge til rette for et godt ordskifte for alle, Knut Olav Åmås?

– Det er så mye som blir publisert som skaper hatefulle reaksjoner. Det gjør minoritetsungdommers innlegg på Aftenpostens Si:D eller Amal Adens kommentarer i Dagbladet også. Hat og trakassering blomstrer spesielt i de uredigerte kanalene, og det løser ikke noe stort problem i den skitne delen av samfunnsdebatten å utelukke eller boikotte Resett, sier Åmås.

Maner til forsiktig ordbruk

Anine Kierulf er kritisk til no-platforming som strategi og mener det kan undergrave ytringsfriheten.

– Ytringsfriheten beror på at folk kan la seg påvirke av ytringer og at det foregår offentlig meningsbrytning. Dersom man ikke åpner for ytringer fra folk man er uenig med, vil det underminere ytringsfrihetens begrunnelse.

– Er det ikke en fare for at grensene for hva det er lov å si i offentligheten, blir flyttet dersom alle får komme med sine meningsytringer?

– Jo, det er helt klart en fare. Og utglidninger er noe vi virkelig må kjempe mot dersom vi ønsker å ha en reell og inkluderende offentlighet. Vi må rett og slett mane alle samfunnsdebattanter til å tenke gjennom ordbruken sin. Men jeg tror ikke vi hindrer utviklingen av negativ retorikk ved å la være å lytte til dem vi avskyr, sier Kierulf.

Frykter mer polarisering

Som tidligere kultur- og debattredaktør i Aftenposten var Åmås opptatt av å ha åpne spalter. Han opplevde samtidig at det tøffe ytringsklimaet innen innvandring, integrering og islam skremte flere bort fra offentligheten.

– En del borgere går over alle grenser med trusler og trakassering når de ikke blir redigert. Det er særdeles ubehagelig, men det fører ikke til et bedre samfunn å prøve å «lukke» de viktigste verdi­debattene vi har.

– Hvordan bør de etablerte mediene forholde seg til at enkelte debattanter kan skremme vekk andre?

– Både Helge Lurås og andre må redigeres, og hvis de ikke finner seg i det, må de finne seg andre arenaer. No-platforming gjør bare samfunnsdebatten mer fragmentert og polarisert, sier Åmås.

Forfatter Guro Sibeko uttalte til Klassekampen i går at man ikke kan invitere en person til debatt hvis det fører til økt fare for andre. Hun mente at det var farlig av Klassekampen å invitere Helge Lurås.

– Resett bør ta stort ansvar for å redigere kommentarfeltene sine skikkelig. Men jeg tror ikke det å invitere Lurås og Resett til Klassekampen-debatt er det viktigste som fører til økt fare for noen. Det er stort sett ikke modererte debatter og redigerte medier som er problemet, sier Åmås.

– Virker mot sin hensikt

Anine Kierulf mener Sibeko etablerer et årsak-virkning-forhold som hun ikke underbygger.

– Det er selvfølgelig helt forferdelig at noen i andre rekke blir utsatt for hets. Og det må vi stå opp mot. Samtidig er det jo slik at vår trang til å mobilisere mot denne hetsen blir større av at vi vet fenomenet finnes. Det kan jo tenkes at færre ville blitt klar over hetsen og tatt til motmæle dersom det var ukjent at Resett formidler slikt.

Kierulf mener videre at no-platforming har lite for seg også reint praktisk sett.

– Det finnes en rekke eksempler på at no-platforming virker mot sin hensikt.

Hun viser til USA, hvor Milo Yiannopoulos, tilhenger av president Donald Trump og tidligere redaktør for det høyreorienterte Breitbart News, ble nektet å tale ved Berkeley University.

– Etter dette opplevde han et stort oppsving i oppmerksomhet og popularitet.

De som blir nektet en plattform, inntar med glede martyrrollen, mener Kierulf.

– Og da får de alles oppmerksomhet. Denne martyrframstillingen er også et gjennomgående trekk blant de alternative mediene vi har her hjemme. Og hvis det er noe som gir dem vann på mølla, og kanskje bidrar til å overbevise flere om at slike framstillinger har noe for seg, så er det jo nettopp at de kan vise til at de blir utestengt fra det offentlige ordskiftet.

Rekruttering eller ikke

Guro Sibeko mener på sin side at det at Resett får delta i debatter, bidrar til rekruttering.

– Det gir dem jo mer oppmerksomhet enn de ellers ville fått, Knut Olav Åmås?

– Resett har vokst seg store uten å delta noe særlig i debatter i brede offentligheter. Mekanismen virker nok stikk motsatt: Det å ekskludere og boikotte gjør bare flere nysgjerrige på det som blir utelukket. Behandlingen av Sverigedemokraterna er et godt eksempel på det. Det har bare ført til rekordoppslutning fra svenske velgere.

– Er det en fare for at vi bidrar til å normalisere hatefulle ytringer dersom folk med ekstreme holdninger får opptre som verdige debattanter?

– At noe blir kritisk diskutert, er verken å normalisere eller legitimere. Hat og ekstremisme blir «normalisert» bare hvis folk der ute slutter opp om det, ikke ved å bli synliggjort, kritisert og konfrontert, sier Åmås.

kultur@klassekampen.no