Print URL: http://www.klassekampen.no/article/20180905/ARTICLE/180909984

Dersom vi visste hvordan vi skulle bekjempe rasisme, hadde den ikke eksistert.

Kneblingsparadokset

Av Mari Skurdal

Publiseringsdato: Onsdag 5. september 2018

Seksjon: Lederen

For en tid tilbake leste jeg Chimamanda Ngozi Adichies essay «Rereading Albert Speer’s ‘Inside The Third Reich’» i The New Yorker. Adichie leste boka første gang som tiåring i Nigeria. Alle slags bøker florerte i universitetsmiljøet hvor hun vokste opp, og den gang slukte hun informasjon om Nazi-Tyskland. Når hun leser artikkelen på nytt tretti år seinere, finner hun nye ting i teksten: den dannede bortforklaringen, henvendt til europeere fra gode skoler, vels­krevne setninger for å dekke over de ugjendrivelige fakta – at hendene som skrev disse ordene også hadde administrert nazismens maskineri, som sendte folkegrupper og meningsmotstandere i dødsleire. Hun finner også tråder til vår polariserte tid.

Hvordan skal vi bekjempe rasisme? Det er et sentralt spørsmål, ikke minst når hat mot mennesker med mørk hudfarge og annen religion næres, særlig i nettets mørke avkroker.

Den siste uka har Klassekampen blitt anklaget for å rulle ut røde løpere for intoleransens ambassadører. Bakgrunnen er en debatt vi arrangerte på Arendalsuka, om motstrøms- og mainstreammedier, hvor vi spurte: «Hvordan er tilstanden til norsk mediemangfold? Hvorfor har norske medier klart å bevare høy tillit, og hvordan sørger man for at tilliten vedvarer? Hvem utfordrer de etablerte mediene?» Deltakerne var John Olav Egeland, Bjørgulv Braanen, Elin Ørjasæter og Helge Lurås. Sistnevnte driver nettstedet Resett, det meg bekjent siste tilskuddet til en underskog av medier som vokser på en fortelling om en kultur i krise og en medievirkelighet hvor sentrale premisser holdes skjult for folk flest.

Så: Ruller Klassekampen ut røde løpere til intoleransens ambassadører? Tro oss i det minste på at det ikke er intensjonen. Det er ikke sånn at vi gjengir hets og muslimhat fra Resett; et inntrykk lesere faktisk kan få etter å ha lest kritikken mot avisas invitasjon av Helge Lurås. Det vi har gjort, er å ta ham med i en debatt om hans medium. Det er ikke viktig for meg å forsvare den debatten som sådan; som med det meste vi gjør, kunne vi ha gjort ting både annerledes og bedre. Panelet kunne vært et annet, og Lurås burde blitt konfrontert med det rasistiske grumset han publiserer. Det rammer tross alt mennesker, også folk som skriver i vår avis, og som får hets som er hardt å takle, som Sumaya Jirde Ali.

Det som derimot er viktig for meg, er å forsvare retten vår til å intervjue Lurås og hans meningsfeller igjen. Ikke fordi vi vil holde dem fram som viktige stemmer, men fordi vi trenger friheten til å bredt forfølge spørsmål om samfunnet og hvordan det endres. Dersom konteksten tilsier det, er jeg villig til å trykke langt mer ytterliggående ytringer. Jeg er for eksempel ikke prinsipielt imot å trykke et utdrag fra «Mein Kampf», dersom det er relevant for å forstå nazismens appell. For den hadde en appell, og antimuslimske og rasistiske grupperinger vokser i dag.

Det er ikke rart at Sumaya Jirde Ali reagerer på at Helge Lurås får ha en offentlig stemme, når han jevnlig publiserer tekster som vil hindre henne i å ha det samme. I innlegget hennes i Morgenbladet fredag redegjør hun godt for sitt syn: at no-platforming for noen kan åpne for andre stemmer. Noen av de samme momentene var Ali inne på i et essay vi trykte 8. mars. Hun skrev: «Lurer du på ytringsfrihetens vilkår i et gitt land? Se nærmere på minoritetenes deltakelse i det offentlige ordskifte. Hvor frittalende og fri­modige er minoritetene?»

Vi var stolte over å trykke den teksten. Klassekampen tok et tydelig standpunkt mot hetsen fra Resett da vi prydet forsiden med et bilde av Sumaya Jirde Ali og sitatet: «Min høylytte røst må folk venne seg til.» Likevel går jeg ikke med på alle premissene i fredagens tekst fra hennes hånd. For å ta det første først: Jeg er rett og slett ikke enig i at vi legitimerer Resett ved å ha Lurås med i et debattpanel. Hører ham, ja, men legitimerer? Det betyr at vi går god for nettstedet, implisitt også grumset. Det gjør vi virkelig ikke.

Joakim Møllersen i Radikal Portal bruker mye plass i Klassekampen på lørdag på å gjengi hva som trykkes på Resetts nettsider. Det er mange stygge eksempler der, og jeg tror ærlig talt ikke Møllersen oppriktig mener å assosiere Klassekampen med dem, selv om også han bruker ordet «legitimering». Han viser til den antifascistiske linja med utestengelse av meningsmotstandere og vil ha Klassekampen inn på linje. Men Klassekampen er en avis. Vi må sette sammen stoffet vårt slik at vi og leserne blir klokere og mer skjerpet i den virkeligheten vi lever i. Det innebærer iblant å sette seg inn i motstanderes virkelighetsforståelse, slik at vi forstår hva som nærer hat og mistillit. Det kan gi kamplyst å lese om tyske kommunistgruppers gateslag med fascister på 1920-tallet. Men de tapte, nazistene vant fram, og resten er historie.

Derfor vender jeg tilbake til spørs­målet: Hvordan bekjempe rasisme? Klassekampen sitter ikke på svaret her, og vi har heller ikke en enhetlig strategi. Én dag står vi på barrikadene i solidaritet med en hetset skribent. Den neste forsøker vi å forstå den store, appellerende fortellingen som nærer det nye ytre høyre. Den tredje, ja, hva kommer?

Ingen bør belage seg på at fram­tidas slag blir anstendige og ut­kjempet med hanskene på. Det er lite som tilsier at ytringsklimaet med et trylleslag vil bli bedre her i landet, eller utenfor. Politisk kamp handler ikke bare om holdninger, men om penger, posisjoner og makt til å definere verden. Den makten er i ferd med å forflytte seg, og nye posisjoner får oppslutning. I et slikt klima er det farlig å kreve at folk skal stenges ute. Hvem blir den neste? Derfor vil ikke Klassekampen godta oppfordringen om å utestenge enkeltpersoner.

Problemet med Radikal Portals oppskrift på hvordan medier bør dekke rasismen på nettsteder som Resett, er at den resulterer i en klipp og lim-journalistikk som bare viser de verste ytringene. Den forklarer ikke nettstedenes appell.

Sumaya Jirde Alis essay hos oss 8. mars ble ikke til i et vakuum, men kom som et svar på den hatefulle kampanjen hun ble utsatt for. Teksten er et manifest for muslimske kvinners rett til å stå fast på egne meninger, selv når det stormer, om de så vil bli musiker, modell eller forfatter. Den burde leses av mange.

Ytringer vi ikke liker, og til og med frykter, kan drive tanken inn på nye spor. Nye innsikter kan oppstå når vi konfronteres med andres verdens­anskuelse, hvor enn mørk den er. Chimamanda Ngozi Adichie forsto hvordan kunst, opplysning og de beste skoler ikke var et vern mot vold i Tyskland i forrige århundre, og heller ikke vil være det igjen når populismen nå vokser. Sumaya Jirde Ali gjenkjente rasismens virkemåter, med sitt takknemmeligetstyranni og sine trange ytringsrom, i møte med en vond hetskampanje. Det er ikke slik at de beste tekstene skrives når ytringsklimaet er godt.

Så hva vil Klassekampen gjøre? Vi vil ta vår tids strider på alvor. Vi vil gi rom til diskusjoner om strategi og veivalg. Vi vil spørre oss selv hele veien: Hva er rett, hva går galt og hvor skal vi? Og vi vil trykke, med stolthet, stemmer som evner å finne en vei i grumsete farvann.

mari.skurdal@klassekampen.no