Print URL: http://www.klassekampen.no/article/20180901/ARTICLE/180909998

I 2016 kvittet norske museer seg med 14 bygninger og over 68.000 gjenstander – og ennå gjenstår mye:

En historisk ryddesjau

Av Dag Eivind Undheim Larsen (tekst) og Morten Røyr (foto)

Publiseringsdato: Lørdag 1. september 2018

Seksjon: Kultur og medier

BRUK ELLER KAST? Ved Naturhistorisk museum i Oslo går seksjonssjef Jon Lønnve gjennom gjenstander som museet skal kvitte seg med. Mye av det blir destruert. Den vakuumpakkede frosken og beholderen med fisk ryker ut av samlingen. Den utstoppede fjellreven får bli.

Hvert år kvitter norske museer seg med tusenvis av gjenstander. Noe blir gitt bort, noe blir solgt – men det aller meste blir kjørt på fyllinga.

kultur

– Dette er typisk kastemateriale, sier Jon Lønnve, seksjonssjef ved Naturhistorisk museum i Oslo.

Lønnve har nettopp åpnet et av de mange arkivskapene i museumsbygningen på Tøyen i Oslo, og i hånda holder han en vakuumpakket frosk. Så finner han fram en glass­beholder full av fisk konservert i etanol. På glasset står det 15. juni 1904.

– Disse gjenstandene sier oss ingenting. Vi vet ikke noe om hvor de kommer fra eller når de kom inn i samlingen. Dermed har gjenstandene liten historisk og vitenskapelig verdi.

De siste årene har Kulturrådet registrert alle gjenstandene som norske museer kvitter seg med. Museums-Norge bruker selv betegnelsen «avhending» om denne aktiviteten. Det noe ulne begrepet dekker museumsgjenstander som enten blir gitt bort til andre museer, solgt til private eller kjørt på søppelfyllinga.

FAKTA

Museums-Norge:

• I Norge er det flere hundre museer – både store og små.

• I 2016 samlet Kulturrådet inn statistikk fra 109 norske museer.

• Kulturrådet henter blant annet inn tall over hvor mye som avhendes hvert år.

• Avhending er begrepet som blir brukt om gjenstander som blir gitt til andre museer, solgt til private personer eller foreninger. Begrepet dekker også gjenstander som blir destruert.

• I 2016 ble det ved norske museer avhendet i alt 68.694 gjenstander, tre fotografi, 14 kulturhistoriske bygninger og 9 farkoster.

Markant økning

Sammenlikner vi avhendingstallene for 2015 med de nyeste tallene som er fra 2016, kan det se ut som om norske museer virkelig har fått fart på avhendingen. I 2015 ble det avhendet godt over 8000 gjenstander ved museumsinstitusjonene her i landet.

I 2016 hadde dette tallet økt til godt over 68.000 gjenstander. Av disse var 65.000 naturhistoriske gjenstander.

Naturhistorisk museum i Oslo har bidratt sterkt til at dette tallet er så høyt. Samlingene ved museet inneholder alt fra pressede planter og insekter på nål til mineraler og utstoppede dyr.

– Vi har godt over seks millioner gjenstander i samlingene våre, så da er jo 65.000 egentlig ingenting. Men det er helt riktig at vi hadde noen runder med kasting i 2016. Og det skyldes i stor grad at bygningen som huser våre geologiske samlinger, skulle renoveres.

– Hvor mye av dette ble destruert?

– Jeg vil tippe at det er langt over 90 prosent.

– Er det ikke bedre å gi det bort?

– Det gjør vi ikke så ofte, for det er mye lettere å destruere det. Men vi har hatt noe materiale fra sølvgruvene på Kongsberg som vi har gitt videre til Norsk Bergverks­museum.

– Litt for tilbakeskuende

Lønnve er rask med å presisere at gjenstandene som er blitt avhendet, verken har vært utstilt eller blitt brukt til vitenskapelig forskning. Han forteller videre at de tar vare på gjenstander og materiale som er viktig for forskning og undervisning, men at de også tar vare på ting som har historisk verdi.

Lønnve peker på noen glassbeholdere med maritimt materiale som er blitt samlet inn av naturforskeren og polfareren Fridtjof Nansen.

– Dette er jo kulturhistoriske objekter, som vi ikke kan kaste. Det vi kvitter oss med, er objekter som verken har vitenskapelig og historisk interesse, og som ikke kan brukes til undervisning. For eksempel stein fra en veiskjæring i Oppdal.

– Bør norske museer kvitte seg med flere gjenstander enn de gjør i dag?

– Det vil nok variere fra museum til museum. Men her hos oss har vi nok hatt et litt for tilbakeskuende blikk: at vi bare har tatt vare på ting og gjenstander fordi de er gamle. Jeg tror vel at vi i større grad bør rette oppmerksomheten mot hva framtidas forskning og undervisning trenger og bygge opp samlingene våre etter det.

Det er ikke gitt at det vi samlet på fram til nå, har noen verdi om 50 til 100 år, slår Lønnve fast.

– Hvis det vi har i samlingene våre, skal være en kilde til framtidig forsking, så må vi vurdere nøye hva vi tar inn. Vi kan heller ikke ta vare på alt av historiske årsaker.

Blir tilbudt gamle takstein

Det var ikke bare naturhistoriske gjenstander som ble avhendet i 2016. Norske museer kvittet seg også med 14 kulturhistoriske bygninger dette året. Ved friluftsmuseet på Maihaugen i Lillehammer har de en samling på 230 kulturhistoriske bygninger.

– Det sitter langt inne å avhende bygninger, sier Torger Korpberget, avdelingsleder for drift og bygningsvern i Stiftelsen Lillehammer museum.

Han forteller at det er bygninger som har store mangler, er uoriginale eller i dårlig forfatning, som blir avhendet.

Korpberget forteller at de nylig har destruert et einebæroljebrenneri. En bygning som ble brukt til å utvinne olje fra einebær, en gammel tradisjon på Fåvangfjellet i Gudbrandsdalen.

– Det var ikke en original bygning, men en kopi. Den var i dårlig stand og hadde egentlig ingen funksjon på museet, og den ble destruert.

– Dere forsøkte ikke å gi bort bygningen til noen som kunne være interesserte?

– Som oftest blir bygningene destruert. Vi er redd det vil ha en uheldig signaleffekt om vi begynner å gi bort eller selge kulturhistoriske hus på det åpne markedet. Det tror jeg vil bli oppfattet som lite seriøst av dem som gir oss bygninger. Men det hender vi hører om andre museer kan være interessert i bygningene før de blir avhendet, sier Korpberget.

– Men det hender at vi gir bort gjenstander. Vi har hatt et lager av historiske dører og vinduer som vi har gitt til et snekkerfirma, legger han til.

Korpberget forteller at det er en grundig prosess i forkant av destruksjonsprosessene, og at det faglige miljøet ved museet lager en innstilling til styret som skal godkjenne avhendingen.

– Vi er også blitt langt mer restriktive med hva vi tar inn til museet. Det vi sier ja til å ta inn, må ha et formål i museet.

– Er det noen gjengangere blant gjenstandene folk tilbyr dere?

– Vi blir tilbudt veldig mye takstein, og det trenger vi ikke. Men vi setter pris på at folk tar kontakt med oss.

Betent tema

– Destruksjon er siste utvei, og det er da stort sett snakk om gjenstander som er i svært dårlig forfatning, forklarer Liv Ramskjær, generalsekretær i Museumsforbundet.

Samtidig medgir hun at avhending tidligere har vært et betent tema i Museums-Norge.

– Det reiser en rekke etiske problemstillinger når museene skal kvitte seg med gjenstander. Tradisjonelt har man jo sett på samlingene som museenes kapital, og dersom man selger unna, gir bort eller destruerer noe i samlingen, blir det ensbetydende med å forringe museets kapital.

Ramskjær forteller at det i de siste årene har vært lagt ned mye arbeid i å få på plass gode retningslinjer for avhending.

– Det har også medført at holdningene til dette har endret seg, sier hun og forteller at det er få sterke kritikere av avhendingspraksisen i de museumsfaglige miljøene.

Bør avhende mer

Anne Bjørke er samlingsleder ved Bymuseet i Bergen. Hun mener norske museer bør bli enda flinkere til å avhende gjenstander i samlingene sine.

– Jeg har selv reist og sett mange ulike samlinger ved museer rundt om i landet. Da så jeg at det var mange samlinger som hadde mange like gjenstander, men også gjenstander som var i dårlig forfatning, ikke komplette og manglet dokumentasjon, og som dermed i mange tilfeller ikke kunne sies å ha museal verdi. Og det reiser et spørsmål om vi skal bruke offentlige penger på å magasinere mange gjenstander som er i dårlig stand og mangler dokumentasjon.

Bjørke forteller at svært mange norske museer har sprengt kapasiteten i sine magasiner og at mange er i dårlig skikk.

– Det betyr at vi blir nødt til å gjøre prioriteringer i samlingene.

For noen år siden fikk Bymuseet i Bergen et nytt hovedmagasin for samlingene sine.

– Vi holder nå på å flytte gjenstander, og vi går nøye gjennom hvert enkelt objekt. Vi ser på hvor unik gjenstanden er og om vi har flere fra samme tidsperiode. Vi ser på tilstanden til gjenstanden, om den er autentisk og hvorvidt det følger med dokumentasjon.

Deretter vurderer Bjørke og hennes kolleger sannsynligheten for at gjenstanden vil brukes i en utstilling, i formidlingsøyemed eller om den er viktig som dokumentasjon.

– Avhengig av den totale vurderingen, ser vi på om det er mulig å avhende gjenstanden på noen måte. Siste utvei er destruksjon.

Ved Bymuseet i Bergen har de nå gått gjennom alle plogene de har i magasinet. Noen av dem er av samme type, det som på fagspråket kalles «dubletter».

– Vi trenger ikke fem like ploger til våre utstillinger og har heller ikke plass til å oppbevare dem. Hvis ikke noen andre museer vil ha dem, havner de på skraphaugen.

Personlig eierskap

Bjørke forteller at bymuseet og selskapet Kulturit nå har søkt Kulturrådet om penger til å etablere en avhendingsportal.

– Vi tenker oss et nettsted hvor museene kan legge ut gjenstander de skal fjerne fra samlingene. Det vil da være lett for andre museer å oppsøke portalen for å se om det finnes gjenstander de trenger.

– Tenker du at dette også skal være et tilbud for privatpersoner?

– Det er museene som skal ha førsteprioritet. Men dersom det ikke finnes museer som vil overta gjenstandene, kan det åpnes for privatpersoner eller andre kulturinstitusjoner. For eksempel et teater som trenger rekvisitter.

Bjørke forteller at det tidligere var enkelte museums­ansatte som hadde et sterkt personlig engasjement rundt samlingene, og at det kan ha gjort spørsmålet om avhending ekstra betent.

– Før var det gjerne slik at enkelte faglig ansatte hadde personlig eierskap til samlingene. Da var det også en uskreven regel som sa at andre ikke skulle røre materialet. Så det at eierforholdet til samlingene nå er mer profesjonelt, har gjort det lettere å sette avhending på dagsorden i museumsmiljøene, sier hun.

Skulle samle på «alt»

Det har også vært en tradisjon at museene skulle samle på alt, ifølge Bjerke.

– Tidligere var det gjerne slik at museene skulle ha en komplett samling som viste alle variasjoner av en gjenstand. Dersom den kom i en blå og en grønn utgave, måtte man ha begge to.

– Er det ikke en risiko for at museene i sin avhendingsiver kan fjerne ting fra samlingene som kan bli relevante i framtida?

– Vi har absolutt med i beregningen at det kan komme nye analysemetoder og ny dokumentasjon i framtida som vil kaste nytt lys over gjenstandene. Men avhendingsprosessen gjennomføres på en grundig måte, og det skal alltid være flere fagfolk involvert når vi fatter et vedtak. Og jeg vil vel heller si at vi rydder for framtida.

Helt fullt?

Det er også tydelig at det må ryddes i samlingene ved Naturhistorisk museum i Oslo.

– Her er det helt fullt, så vi må prioritere hva vi skal ta vare på, sier seksjonssjef Jon Lønnve mens vi går gjennom de enorme magasinene.

Han åpner et skap og trekker fram en utstoppet fjellrev. I et annet skap står det en rad med utstoppede gauper, og Lønnve viser oss den imponerende samlingen av ulveskinnspels museet er i besittelse av.

– Hvis du lurer på hvor det er mest ulv i Norge, så er det i Oslo, sier seksjonssjefen og forteller at alle ulver som blir skutt i her landet, av ulike årsaker, havner i museets lokaler på Tøyen i form av kranier og skinn.

For mange museer er det nok lettere å få gjenstander inn enn det er å få dem ut, påpeker Lønnve.

– Har museet tatt gjenstanden inn i samlingene, har man nærmest forpliktet seg til å ta vare på det for ettertiden. Museene har nok en del gjenstander i magasinene som vi ikke bruker til forskning og utstillinger, men som er bevart av kulturhistoriske årsaker. De trenger jo ikke stå i et museum. Det er mye bedre om de hadde stått utstilt et sted der befolkningen hadde fått glede av dem. Under forutsetning at de ble godt ivaretatt, naturligvis.

dageivindl@klassekampen.no