Print URL: http://www.klassekampen.no/article/20180813/ARTICLE/180819987

Nytt alvor

Av KATRINE REE HOLMØY

Publiseringsdato: Mandag 13. august 2018

Seksjon: Lederen

• På lørdag trykket vi en artikkel om svensker som forlater bylivet for å lære seg å dyrke mat og slakte dyr selv. De frykter klimaendringer og systemkollaps, og tar saken i egne hender. «Det er litt som å sitte på et tog som man vet er på feil kurs. Enten blir man sittende, eller så hopper man av», sier en av dem som blir intervjuet. Disse selvbergerne er selvsagt i kraftig mindretall, men bekymringen er de ikke alene om. Etter sommerens branner, tørke og hete seiler klima opp som det viktigste spørsmålet for 16 prosent av svenskene i valgkampens innspurt. Det kommer fram i en undersøkelse utført av Demoskop for den svenske avisa Expressen i juli. Bare innvandringsspørsmålet, som 23 prosent av svenskene mener er viktigst, rangerer høyere. Og en undersøkelse gjennomført av Inizio for Aftonbladet viser at 86 prosent av svenskene er veldig eller ganske bekymret for konsekvensene klimaendringene vil ha for deres egen situasjon. Behovet for å bli selvberget kan handle om avmakt: Valget står mellom å hoppe av eller bli sittende på et tog i gal retning. Å få toget inn på riktig spor framstår ikke som et alternativ.

• Også her hjemme har sommeren brakt tørke og brann, og før helga en tidlig høststorm med uvanlig styrke. Konsekvensene er håndfaste: For eksempel viser nettsida Fôrformidling.no, hvor bønder kan melde inn om de mangler fôr eller har til overs, at bønder over hele landet mangler fôr til dyra sine. Vi er sårbare også her i Norge, og endringer i temperatur og nedbørsmengde setter tilgangen på vann og mat under press. Heller ikke den norske opinionen kommer upåvirket gjennom en slik sommer.

• Vårt håp er at sommerens hete vil tilføre klimadebatten her hjemme et nytt alvor. For det er fortsatt mulig å bremse toget, å endre kursen. Vi trenger reguleringer og insentiver som gjør det mulig og aller helst enkelt å gjøre gode klimavalg, både hver for oss og som samfunn. Da må vi våge å snakke om hva vi kjøper, hva vi produserer, hvor vi reiser og hva vi spiser, uten å overlate ansvaret for å ta gode valg til den enkelte borger.