Print URL: http://www.klassekampen.no/article/20180813/ARTICLE/180819964

Perfekt Prine

Av Tom Skjeklesæther

Publiseringsdato: Mandag 13. august 2018

Seksjon: Anmeldelse

I DET JOVIALE HJØRNET: Der han er og trives best. Her er Prine i humør i New Orleans tidligere i år. FOTO: ERIKA GOLDRING/GETTY IMAGES

Konsert

John Prine

Oslo Konserthus

8. august

HHHHHH

Det er ikke ofte at artister blir møtt med slik påtakelig varme fra publikum som ble amerikanske John Prine (71) til del i Oslo Konserthus onsdag kveld. Sangeren/ låtskriveren gjengjeldte følelsene med å servere et raust utvalg sanger, som telte hele 25 godbiter fra en karriere som strekker seg tilbake til det tidligste 1970-tallet. Helt frem til utgivelse av årets album, «The Tree of Forgiveness». Det første med nye Prine-sanger siden Grammy-vinnnede «Fair & Square» fra 2005.

Prine stilte med et premium fire manns band, trommeslager Bryan Owings, gitarist Jason Wilbur, bassist Dave Jaques og multiinstrumentalist Fast Kaplin. Sistnevnte bidrog blant annet med nydelige «flytende sølv» pedal steel-toner, og ditto fiolin og mandolin, som kontrast til Prines ofte detaljrike poesi.

Det oppsiktsvekkende med Prines sangstemme, forandret i senere år av kreft-kirurgi, er at den funker på to plan, som formidler av svært original sanglyrikk og som noe dypt gjenkjennelig og musikalsk empatisk. Det svekket ikke helhetsinntrykket at lyden var perfekt, dynamisk og krystallklar, i hvert fall fra mitt sete på fjerde rad.

Det hele startet med «Six O’Clock News» fra Prines usannsynlig godlåt-stinne selvtitulerte debutalbum fra 1971. Vi fikk ytterligere seks sanger fra denne plata, inkludert folk-klassikere som «Hello in There» (en tidlig tekst om aldrisme), «Donald and Lydia», «Sam Stone» (there’s a hole in daddy’s arm where all the money goes), «Your Flag Decal Won’t Get You Into Heaven Anymore» (skrevet til en jerk president i 69, aktuell på nytt nesten femti år senere), «Paradise» og «Angel from Montgomery».

Prine var akkurat i et slikt jovialt humør som vi hadde håpet på, der han serverte skrå observasjoner og anekdoter, som den om sine halvårige fisketurer med venner, dårlig skalkeskjul for skrøne-fortelling-sessions. Hans tredje, nåværende kone, irske Fiona (Whelan) Prine, må hver gang minne ham på å huske fiskestanga. «Fiona saw that I needed fixin», sa Prine, og understreket det gode forholdet med nye «Boundless Love». Fiona dukket da også opp på scena for å kore på ekstranummeret «Paradise».

I konserthuset avsluttet Prine selve konserten med å danse en se-det-for-å-tro det rituell (?) dans rundt sin akustiske gitar, for deretter å skanke seg ut i kulissene. Da hadde vi også fått høre hele ni av ti sanger fra nye «The Tree of Forgiveness», og Mark Twain-nivå sanger som «Grandpa Was a Carpenter», «Please Don’t Bury Me», «In Spite of Ourselves» og selvfølgelig «Speed of the Sound of Loneliness». Først Ry Cooder, så John Prine – to perfekte veterankonserter på seks dager.

musikk@klassekampen.no