Print URL: http://www.klassekampen.no/article/20180806/ARTICLE/180809968

Tributt i Operaen: Søndagens åpningskonsert under Oslo Jazzfestival er en hyllest til Joni Mitchell ledet av Anja Lauvdal.

Fri sjel i fører­setet

Av Anja Lauvdal

Publiseringsdato: Mandag 6. august 2018

Seksjon: Essay

MELLOM KYNISME OG ROMANTIKK: Joni Mitchell er langt mer enn «oppriktig» eller «utleverende». FOTO: HENRY DILTZ/CORBIS/GETTY IMAGES

Én ting er det geniale ved Joni Mitchell, men hva med det «sceniale»? Musiker Anja Lauvdal undres og lar seg begeistre av en av de aller største.

jONI-Hyllest

På brytningsplata «The Hissing of Summer Lawns» er det melodier over alt, i et ettertenksomt, morsomt og kreativt flettverk. Men de 42 eksperimentelle folk-jazz-minuttene fra 1975 representerer egentlig ikke starten, ikke for meg heller.

Mitt forhold til Joni Mitchell begynte – som for mange andre, tror jeg – med «Blue», i første klasse på videregående. Jeg hadde nettopp flytta hjemmefra for å gå på Musikklinja i Kristiansand, og var ofte innom Platekompaniet, i perioder to-tre ganger i uka. Så kom jeg tilfeldigvis over «Blue» (1971) i Nice Price-hylla, og hørte den på repeat i flere måneder. Jeg vet ikke hva som traff meg ved denne for lengst kanoniserte syttitallsmilepælen, men noe var det. Jeg vet ikke hva som gjorde at jeg slutta å høre på den heller. Jeg fikk bare nok, helt plutselig.

Så da Edvard Askeland, daglig leder i Oslo Jazzfestival, spurte om jeg kunne være musikalsk leder for en tribute-konsert til Joni Mitchell, sa jeg først nei. Men så begynte jeg for alvor å høre på musikken hennes igjen.

Og nettopp «The Hissing of Summer Lawns» var den første jeg satte på – og fikk bakoversveis av Joni og bandet hennes, de som tidligere hadde spilt på «Court and Spark» (1974) og ble kjent som fusiongruppa med det passende navnet The L.A. Express. Jeg leste tekster mens jeg lytta og lytta. Skitt – grooven på «The Jungle Line», detektiv-stemningen på tittelsporet, et dommedags-hageparty. Her er det en annen Joni Mitchell enn hun fra «Blue».

FAKTA

Joni Mitchell

• 74 år gammel kanadiske sanger og låtskriver som slo gjennom som en del av folkemusikkscenen i California på slutten av 60-tallet.

• Hadde sine største albumsuksesser med «Blue» (1971) og «Court and Spark» (1974), før hun begynte å eksperimentere mer med form og uttrykk gjennom en rekke tidvis glemte plater som revurderes av stadig flere.

• Søndag feires Joni Mitchell på Oslo Jazzfestival av et band ledet av artikkelforfatter Anja Lauvdal, kjent fra Broen, Moskus, Skrap og Skadedyr. Andre medvirkende: Rohey Taalah, Susanna, Frida Ånnevik, Jenny Hval, Sondre Lerche, Hanna Paulsberg, Heida Johannesdottir, Christian Winther, Torstein Lavik Larsen, Hans Hulbækmo og Magnus Nergaard.

Hun beskriver liksom fra en annen vinkel, uansett om det er situasjoner, folk, middelklassens utfordringer eller overfladiskheter, om det er forhold med utspring i rom smekkfulle av Chippendale-møbler og sosialt spill, storbyfantasier, tvetydige stemninger, en følelse av noe innestengt, eller merkelige karakterer som drømmer om andre virkeligheter. Og arrangementene: Hver låt har sitt eget univers med stemninger som vrir og vender på seg underveis. Bongos og fløyter. Et mystisk elpiano. Et lite blåsearrangement. Synther og kor. En vrengt trommegroove. Ja, som sagt – det er melodier over alt.

Noe av det første som kommer opp når du googler «Hissing of Summer Lawns» er en Pitchfork-artikkel fra 2015 om mottakelsen av plata førti år før, både fra kritikere og fans. Den viser til en Rolling Stone-anmelder som ble provosert av forandringen, og kalte den et brudd med den personlige låtskrivingen som hun først hadde slått gjennom med og som ble perfeksjonert på «Blue». Uten et eneste «jeg» i tekstheftet skrev Rolling Stone-anmelder Stephen Holden at plata viste en Mitchell som forlot det personlig bekjennende for det han omtaler som en «sfære av sosialfilosofi».

Som jo rører ved noen av de harde meningene om Mitchell, som det virker å være mange av. Ja, hun overstrømmes både av kjærlighet og kritikk. Hun sier det hun mener i media, og hun er gjerne krass. Og både glad og sint. En provokatør, ikke bare i kraft av hva hun sier, men også av hvem hun er i verden. «Oh no, you didn’t» tenker jeg hele tida når jeg leser om henne. For hun kan virkelig fyre opp en diskusjon, og er ikke redd for reaksjonene. En innstilling som også siver inn i musikken hennes.

Nå var Joni selvfølgelig veldig uenig i «skriftemålsstil»-begrepet hun tidlig ble påklistret. Hun satte spørsmålstegn ved hva det vil si å være «oppriktig», og mener at «The Hissing of Summer Lawns» er like full av menneskelige opplevelser og følelser som platene som kom før. For hva er det å være oppriktig i musikk, og på hvilke måter kan man fortelle en historie som beveger? Mitchell har kanskje ikke svarene, men hun har stadig stilt nye spørsmål og forandret seg igjen og igjen. Hun viser fram én side av seg selv, og så en annen, og hun synliggjør en prosess, en slags motsatt branding. Ikke en produkt-versjon av seg selv, men et menneske som er på vei og i utvikling, og som hele tida leter. Her trenger en ikke å like alt.

For det er et langt sprang fra de tydelig folk-inspirerte «Song to a

Seagull» (1968) og «Clouds» (1969) til mer fusion-pregede «Hejira» (1976), en annen plate som har satt seg fast på repeat i spilleren min. Og nok en plate der melodiene nærmest hopper ut av høyttalerne. «Coyote» eller «Amelia» for eksempel, med riff og vers som bare går og går, og med en Joni som messer og groover mens alt høres ut som refrenger, og alle ordene veier tungt. Og det er bare de to første låtene.

Joni Mitchell omga seg med et stort miljø av kreative mennesker, fra folkrockere som Crosby, Stills, Nash, Young, Mama Cass og James Taylor til jazzmusikere som Shorter, Pastorius, Hancock og Mingus. Disse møtene med andre musikere, kombinert med musikalsk utforskertrang, har gjort at så mange ulike sider ved personligheten hennes har fått utfolde seg. Nå er hun ikke alene om å gjøre dette, men hun gjør det på en veldig kul og tydelig måte, der det virker som om hun hele tida forfølger nysgjerrigheten, har lyst til å lære og oppdage nye ting. Og hun bruker interaksjonene med og inspirasjonene fra andre aktivt.

Helt siden jeg begynte med musikk, har jeg mer eller mindre bevisst jobbet i opposisjon mot ideen om «den ensomme, lidende kunstneren». Ideen om å «iscenesette» et genialt «selv» føles uekte, men sammen med andre blir grenser hvisket ut og mulighetene flere. Det «vi» lager, låter og plater, resultater av manges bidrag, utvikler seg innenfor et større rom. Som jo også er hvordan mye moderne pop lages, som låtene til for eksempel Beyoncé eller Kanye West – og som er hvordan jazzen i mange av sine former har kommet til uttrykk i generasjoner, også i Norge i dag, blant mine kolleger og samtidige.

I et intervju med Brian Eno fra 2015 snakker han om det han kaller «scenius». «Selv om gode, nye ideer vanligvis er artikulert av individer, er de nesten alltid generert av samfunn. Det jeg tenker på er de bortkastede mulighetene for kollektiv intelligens. Som kunstner/artist hører man mye snakk om ‘genius’, som er prosessen av å fokusere på enkeltpersoner i kunsthistorien og si: ‘Dette var de viktige’; Picasso, Rembrandt, Sjostakovitsj. Når du ser på hvilken som helst av de kunstnerne, finner du at de levde og tok fra en veldig aktivt blomstrende kulturscene, og de var bare ett av elementene på den scenen. Alle disse folkene, kalt ‘genius’, satt faktisk midt oppi det jeg kaller ‘scenius’. Den kreative intelligensen til et samfunn.»

Joni Mitchells «scenius» var stor og omfattende, og det at hun var så åpen og nysgjerrig på andre folk og andre typer kunst har også gjort musikken hennes utrolig bred og omfattende. På samme måte var hennes egne bidrag til scenen uvurderlige for de andre rundt.

På plata «Mingus» (1979) prøvde hun noe nytt igjen, skrev tekster til og gikk inn i Mingus’ låter og harmoniske verden, mens hun på live-plata «Shadows and Light» (1980) inviterte andre jazzmusikere som Pat Metheny, Jaco Pastorius og Wayne Shorter til å bidra med å utvide sin egen musikalske sfære. Det føles også som en prosess, et eksperiment. Jeg fniser litt av kommentarfeltene på Youtube, som overser Joni Mitchells egne bidrag både som låtskriver, vokalist, gitarist og arrangør, og strømmer over av hyllester til musiseringen til Jaco.

Samtidig som det er noe veldig treffende med det også, at alle personlighetene på scenen får plass. Live ser de nemlig utrolig komfortable ut, med lite staffasje og mye musikk. Og apropos personligheter, så er castingen på den lenge oversette «Chalk Mark in a Rain Storm» (1988) sykt gøy. På den utrolig fine duetten med Peter Gabriel, «My Secret Place», er det vanskelig å høre hvem av dem som er hvem. På samme plate har du også både «Dancin’ Clown» med Billy Idol og Tom Petty og «Cool Water» med Willie Nelson. Rått.

På «Night Ride Home» (1991) kommer igjen en annen stemning fram. Biltur om kvelden, et gammelt ektepars kjærlighet, sommerferie, det søvndyssende soundtracket av gresshopper om kvelden etterfølges av intrikat kritikk av masse-frustrasjonslandet, ulvete advokater og dommere som kvesser tennene, Hollywood-sirener og edderkopper med nett som fanger de unge og eter dem.

«Hvem skal du få til å gjøre alt drittarbeidet når alle slavene er fri?», spør hun. Og gir plass til den hjerteskjærende historien om Cherokee Louise, en barndomsvenn som ble seksuelt misbrukt, som gjemmer seg i tunnelen under politikernes skrytemonument Broadway Bridge. Hver låt kunne vært en bok eller en film.

Og så, etter flere måneder med disse ulike platene på repeat, som forberedelser til denne ukas Joni Mitchell-hyllest i Operaen, hører jeg gode, gamle «Blue» om igjen. Og det føles litt som da jeg hørte «Yellow Submarine» i originalversjon for første gang, uten sammenligning for øvrig, etter å ha hørt cirka 300 allsang-versjoner. Plutselig legger jeg merke til alt: måten hun groover på, enkelheten i trillene, den utrolig musikalske flyten i låtene, så naturlig og enkelt det høres ut. Melodiene jeg kan så godt får ny dybde og ordene får ny mening.

Oh, but you are in my blood, you are my holy wine

You’re so bitter, bitter and so sweet

Oh, I could drink a case of you, darling

Still I’d be on my feet

I would still be on my feet

musikk@klassekampen.no