Print URL: http://www.klassekampen.no/article/20180710/ARTICLE/180719999

• Store forlag skrur opp prisene på forskningsartikler • I Sverige og Tyskland har universitetene fått nok

Utfordrer forlagsmakta

Av Julia Martincic

Publiseringsdato: Tirsdag 10. juli 2018

Seksjon: Kultur og medier

ÅPEN KAMP: Håvard Kolle Riis ved Universitetsbiblioteket i Oslo sier at noen få akademiske forlag presser og dikterer prisene på forskningstidsskrifter som de vil. FOTO: OLA GAMST SÆTHER

Akademiske forlag tjener milliarder på at forskningsartikler forblir bak en betalingsmur. Nå jobber Norge for nye lisensavtaler.

Forskning

– Dersom vi ikke kommer til enighet med de største forlagene, må vi revurdere om vi skal fortsette med dagens abonnementsavtaler.

Det forteller Nina Karlstrøm fra det nye direktoratet Unit, som skal reforhandle lisensavtaler med akademiske forlag på vegne av norske universiteter og høyskoler.

Forhandlingene skal i gang idet en større europeisk protestbevegelse bygger seg opp mot de akademiske storforlagene. I fjor brøt tyske universiteter sin avtale med Elsevier. 16. mai i år avbrøt Sverige en 18 måneder lang forhandlingsprosess med samme forlag fordi de ikke kom til enighet.

Striden står om hva universitetene skal betale for å få tilgang til forskningsresultater.

I august 2017 kom regjeringen med nasjonale mål og retningslinjer for åpen tilgang til forskning.

Der slår de fast at institusjoner og konsortier skal forhandle avtaler som sikrer «open access», eller åpen tilgang, til norske forskningsresultater.

– Nå er situasjonen sånn at vi skal mot åpen tilgang, og vi vil ha avtaler som gjenspeiler det, sier Karlstrøm.

FAKTA

Åpen tilgang:

• Åpen tilgang eller «open access» innebærer fri tilgang til forskningsresultater.

• Hovedargumentet for åpen tilgang er at offentlig finansiert forskning bør være offentlig tilgjengelig.

• Flere Open Access-tidsskrifter finansierer publiseringen ved å la artikkelforfatteren betale en publiseringsavgift. Denne kan variere kraftig i pris.

Vekk fra abonnement

De viktigste avtalene norske universitetsbiblioteker har, er med de fire største akademiske forlagene: Elsevier, Wiley-Blackwell, Taylor & Francis og Springer Nature.

Per i dag er alle tidsskrifter bak en betalingsmur, hvor det tegnes et abonnement. Unit vil bort fra denne modellen, til en hvor alle artikler er åpne og gratis å lese. Dette skjer ved at artikkelforfatteren betaler en såkalt «article processing charge» (APC), som ofte dekkes av institusjonen de er tilknyttet.

Store deler av det internasjonale forskermiljøet er svært kritiske til det de mener er en monopolsituasjon.

Forlag som Elsevier har brukt åpen tilgang-prinsippet til å innføre en hybridmodell hvor de tillater forskere å gjøre enkeltartikler åpent tilgjengelige ved å betale et APC-gebyr.

Samtidig tilbyr de forskere å publisere uten avgift bak en betalingsmur. Dette gjør at forlaget ender opp med inntekt både fra APC-gebyrene og abonnementene bibliotekene betaler – som igjen er finansiert av skattepenger.

I 2016 hadde Elsevier et driftsoverskudd på over ni milliarder kroner.

Presser opp prisene

– Vi har sett en voldsom prisstigning på abonnementer de siste åra, sier Håvard Kolle Riis, underdirektør ved Universitetsbiblioteket i Oslo.

– Totalt er utgiftene på 60–70 millioner kroner i året til elektroniske tidsskrifter.

Jevnt over har prisene på disse abonnementsavtalene steget med mellom tre og fem prosent i året, som er over konsumprisindeks. – Det er i praksis blitt et monopolmarked hvor noen få akademiske forlag kan presse og diktere prisene som de vil, sier Riis.

Til sammen sitter de fem største forlagene på rundt 50 prosent av publiserte forskningsresultater. Universitetsbiblioteket kan miste tilgang til disse, men Riis synes det er verdt det.

– Det er nødvendig å gå til det skrittet for å få til åpen tilgang, sier han.

juliam@klassekampen.no

UNDERSAK

– Abonnement fungerer i Norge

Hege Gundersen fra Universitetsforlaget mener det er stor forskjell på norske og internasjonale forlag.

– Åpen tilgang er en fin ordning om det bare er forskere som publiserer, sier Hege Gundersen, forlagssjef i Universitetsforlaget.

Hun mener at det å fjerne abonnementsordningen vil gjøre det vanskeligere for folk som ikke er tilknyttet en institusjon å få utgitt artikler.

– I Historisk tidsskrift, for eksempel, vil en lektor på en skole ikke ha mulighet til å søke noen finansiell stønad for å kunne publisere.

Hun har større tro på en kollektiv finansieringsmodell.

– Istedenfor en individualisering av disse open access-tidsskriftene der forskerne må søke om midler og betale for hver artikkel, så er vi nå i en treårsperiode hvor alle tidsskrifter som mottar støtte fra Norges forskningsråd inngår i en kollektiv ordning med en gjennomsiktig tidsskriftøkonomi. Da betaler for eksempel Universitetet i Oslo for kostnadene ved at deres forskere publiserer i de norske tidsskriftene.

Hun sier hun har forståelse for reaksjonen på de enorme marginene som har blitt synlige i de store forlagene.

– Men det er stor forskjell på den norske virkeligheten og disse store, internasjonale forlagene.

Gundersen mener konsekvensene av åpen tilgang til forskning ikke har blitt diskutert nok i den offentlige debatten.

– Open access har kommet som et krav ovenfra, og ikke som det har gjort i mange andre fagmiljøer, som en ideologisk bevegelse nedenfra. Når du endrer finansieringsmåten, endrer du også hvem det er som skal ha tilgang på publiseringskanalen, dette kan være avgjørende for å ivareta de fagoffentlighetene som norske tidsskrifter jo er. Og i Norge eies tidsskriftene av foreninger, landslag og institutter. Forlagene eier selv bare en brøkdel av tidsskriftene og kan ikke avgjøre hvordan de skal finansieres.