Print URL: http://www.klassekampen.no/article/20180616/ARTICLE/180619943

Nostalgisk visjon

Av KJERSTI STENSENG

Publiseringsdato: Lørdag 16. juni 2018

Seksjon: Anmeldelse

GERHARDSEN-UNGDOM: Mímir Kristjánsson spør i sin nye bok hva Einar Gerhardsen ville gjort med dagens Ap. FOTO: SIV DOLMEN

Arbeiderpartiet: Partisekretæren vurderer Gerhardsen av i dag.

ANMELDELSE

Klassekampen har utfordret meg til å anmelde Mímir Kristjánssons bok «Hva ville Gerhardsen gjort». Å få muligheten til å anmelde noe som er skrevet av en journalist, er sjelden for en politiker. Det er selvsagt en sjanse jeg ikke kan la gå fra meg.

I boka erkjenner Kristjánsson innledningsvis at venstresida trenger et sterkt Arbeiderparti. Det er et godt utgangspunkt, og skiller ham fra en del andre meningsbæringer på ytre venstre fløy. Forhåpentligvis er det starten på en viktig debatt om hvordan venstresida balanserer kampen om å krangle seg imellom med å være et styringsdyktig alternativ på venstresida.

Hovedspørsmålet Kristjánsson stiller i boka, er hva Gerhardsen ville gjort for å løfte Arbeiderpartiet, etter å ha våknet opp under et møtebord på Youngstorget etter en 60 år lang lur. For å svare på det trenger man tre ting: En analyse av hva Norges utfordringer er, en analyse av hva Arbeiderpartiets utfordringer er, og en vurdering av hvordan Gerhardsen ville agert i møte med disse utfordringene.

Kristjánsson leverer en relativt sammenhengende fortelling av hva det var Gerhardsen gjorde i møte med de problemene han stod overfor i sin egen tid. Men det er en noe tynnere analyse av hva Gerhardsen ville gjort i møte med problemene Norge står overfor i dag. Til det bruker han for lite tid og tanke på å identifisere dagens utfordringer – og for lite tid på å finne ut hvordan Gerhardsen eller hans tankegods ville respondert.

FAKTA

sakprosa

Mímir Kristjánsson

Hva ville Gerhardsen gjort?

Forlaget Manifest 2018, 166 sider

Et eksempel: Kristjánsson tar opp voksende ulikheter i samfunnet. Jeg er helt enig i at vi har for store forskjeller i Norge. Når det er over 100.000 barn som vokser opp i fattigdom, er det en riktig beskrivelse. Gruppa som lever i fattigdom, er imidlertid annerledes enn på Gerhardsens tid. En del av dem har bakgrunn fra et annet land, behersker ikke norsk språk og har vanskeligheter med å få seg jobb. Dette er et felt Kristjánsson knapt nevner. Det samme gjelder kvinners frihetskamp og inntog på arbeidsmarkedet, som har endret Norge til det bedre gjennom flere tiår. For øvrig også gjennom vilje til å bruke statlige virkemidler.

Kristjánsson har fordypet seg godt i bøker av og om Gerhardsen. Men det virker som om han bygger sin analyse på hva som er rett politikk i dag, ut fra noen få utvalgte artikler og rapporter, i alle fall dersom man leser kildelisten. De gir et relativt begrenset bilde. Det er grunn til å spørre seg om Gerhardsen og hans økonomiske rådgivere, som Kristjánsson hyller i boka, ville ment dette ville vært tilstrekkelig for å utforme politikk til det beste for Norge og arbeiderklassen.

Når det er sagt, betyr ikke det at det ikke er noe å lære av boka. Det er viktig å presentere et prosjekt som er visjonært, treffer brede lag av befolkningen og godt forankret på venstre­siden. Et sosialdemokratisk parti må representere interessene til den brede arbeiderklassen, eller det Gerhardsen kalte «det store arbeidende folk».

Det er ikke bare industri­arbeidere med hjelm, men også butikkansatte, bussjåfører, sykepleiere, lærere eller byggesaksbehandlere. Altså de aller fleste som trenger ei lønn å leve av, har boliglån, barn i skole eller foreldre på sykehjem. De som trenger fellesskolen, arbeidsrettigheter, folketrygden, studielån og et offentlig sykehus. Det er fortsatt interessekonflikt i samfunnet mellom arbeids­tager og arbeidsgiver, noe Arbeiderpartiet må mobilisere på for å vinne valg.

I boka presenterer Kristjánsson fire myter, som må kommenteres. Jeg er enig i at det er en myte at «alle skal være sin egen sjef», «de store industribedriftenes tid er over» eller «at alle er så unike, at de velger utdanning for selvrealisering». Det er riktignok ikke myter Arbeiderpartiet kjøper.

Men at vi lever i et kunnskapssamfunn, er vanskelig å motsi. Kompetansekravene i arbeidslivet øker, og utford­ringene for folk uten utdanning med å komme inn og bli værende i arbeidsmarkedet, blir større. Det er heller ingen motsetning mellom å anerkjenne kunnskapssamfunnet og å være effektive representanter for dem uten utdanning. Snarere tvert imot. Et parti som skal representere vanlige folk, må aktivt jobbe for at folk skal få muligheten til å leve gode liv også i et samfunn som stiller høyere krav til kompetanse. Det betyr ikke at alle skal bli akademikere, men at man skal ha muligheten til å lære seg et fag og øke sin kompetanse. Den linja har historisk også vært en sentral del av Arbeiderpartiet og LOs strategi for å sørge for full sysselsetting.

Ellers preges Kristjánsson i konkrete politikkforslag vel mye av planøkonomisk nostalgi. Staten kan spille en mer aktiv rolle i utvikling av industri og nye næringer, men for sosialdemokratiet kan ikke virkemidlene bli viktigere enn målet. Det er også feil at Arbeiderpartiet ikke har noen ideologi. I partiet diskuterer vi ofte hva sosialdemokratiet betyr. Likevel kan det godt være at det er riktig å løfte det mer, gjennom for eksempel en større diskusjon internt om verdier og ideologi i programarbeidet før valget i 2021.

Alt i alt er det absolutt innspill fra boka som er nyttige i debatten om Arbeiderpartiets vei. Kristjánsson er også inne på en del av de samme utfordringene som vi i Arbeiderpartiet ser og jobber med. Til det må vi legge en noe mer nøktern analyse til grunn, både om hva velgerne ønsker, og hvilke løsninger som er i Norges og vanlige folks interesser i 2018. En kan jo spørre om mange av forslagene i boka også ville blitt foreslått av Kristjánsson i en periode som ikke var vanskelig for Arbeider­partiet?

bokmagasinet@klassekampen.no

Mímir Kristjánsson er nyhetssjef i Klassekampen, og anmeldes derfor eksternt – av Arbeiderpartiets parti­sekretær.