Print URL: http://www.klassekampen.no/article/20180602/ARTICLE/180609991

Popkulturelt Paris-portrett

Av SUSANNE CHRISTENSEN

Publiseringsdato: Lørdag 2. juni 2018

Seksjon: Anmeldelse

UNDERGRUNN: Franske Virginie Despentes (f. 1969) er forfatter, filmregissør og musiker. Den første boka i hennes kritikerroste trilogi «Vernon Subutex» er nå oversatt til norsk. FOTO: JF PAGA

Samtidssatire: Virginie Despentes analyserer dagens tidsånd med en falmet platebutikkinnehaver fra generasjon X som linse.

ANMELDELSE

På norsk har vi hittil bare hatt én oversettelse av den franske forfatteren Virginie Despentes (f. 1969), nemlig hennes sjokkdebut «Baise Moi» (1993), som i 2008 ble utgitt i Spartacus’ Sexus-serie med tittelen «Knull meg», oversatt av Erik Ringen. Det er lett å tenke at denne rape revenge-sagaen om Nadine og Manu, som etter en brutal gjengvoldtekt drar gjennom det franske samfunnet og skyter vilt rundt seg, var en enslig subversiv svale, men de som har fulgt med på den jevne strømmen av franske Despentes-utgivelser, vet at forfatterskapet hennes gjennom årene er blitt møtt med stigende anerkjennelse. Noe som blant annet avspeiles i at hun i 2016 ble medlem av den franske versjonen av Det svenske akademiet, Académie Gon­court.

Derfor er det gledelig at Gyldendal nå har bestemt seg for å følge henne opp og gi ut denne samtidssatiriske trilogien som tar dagens Paris på kornet, sett fra synspunktet til en av pønkergenerasjonens fortapte sønner, platebutikkinnehaveren Vernon Subutex. Etter første bind å dømme er historien om Monsieur Subutex’ sosiale undergang en skikkelig banger, en hit som både underholder og gjør klokere.

Siden debuten har Despentes jobbet med litteratur og film side om side. For eksempel hadde hun selv regien på filmatiseringen av «Baise moi» i 2001, et verk som vakte en del harme på grunn av den eksplisitte handlingen og den trashy estetikken, og første bind av «Vernon Subutex» er preget av grep kjent fra filmskaperens håndbok.

FAKTA

roman

Virginie Despentes

Vernon Subutex 1

Oversatt av Gøril Eldøen

Gyldendal 2018, 360 sider

Hovedpersonen fyller langt fra alle sidene med sin egen historie, snarere fungerer han som et slags fortellerprinsipp der vi følger den desperate sofasurfingen hans etter at han er blitt kastet ut av leiligheten. Dette gir forfatteren mulighet til å bygge en effektiv fortellermaskin, som spruter ut en rekke portretter av vidt forskjellige mennesker i alle sosiale lag som lever i Paris.

Portrettene hoper seg opp slik at vi ender samme sted som Subutex: med en svimlende følelse av å se eller høre selve Paris, at det er byens stemme – eller den syke tidsånden selv – som stiger fram gjennom alle disse mer eller mindre skadeskutte eksistensene som forfatteren er så god på å vise fram og gjennomskue.

Ved å forankre fortellingen i Subutex, en cool cat på rundt femti, en representant for generasjon X som har bygget hele sin identitet på pønk- og undergrunnskulturell mytologi, måles avstanden effektivt til dagens sure tidsånd hvor det ikke lenger er glamorøst og kreativt å være en fattig outsider.

Subutex’ landskap hjemsøkes av døde venner og ditto døde medier: vinyl, kassettbånd, DVD og så videre. Sistnevnte medier får muligens på et tidspunkt lov til å glitre og være retrokule. Den som sto bak kassa i platebutikken, var den ultimate smaksdommeren; dette var stedet hvor de estetiske slagene ble utkjempet – ja, Vernon var sin tids influencer, og plate­butikken var et sosialt knutepunkt av det slaget som nå er blitt virtuelt.

Det har dukket opp nye måter å tjene penger på, for eksempel møter vi Hyena, et profesjonelt nettroll som destruerer folks liv og gode rykte for penger. Subutex er av kjøtt og blod, men han er også en funksjon i teksten som gir forfatteren anledning til å analysere og ironisere over de voldsomme paradigmeskiftene som har funnet sted i medieforbruket og medievanene fra 1970-, 1980- og 1990-tallet og framover.

Én i Vernons vennekrets har riktignok blitt noe annet enn en taper. Alex Bleach slo gjennom og ble en følsom popstjerne. Han beskrives som en Serge Gainsbourg light, men kunstnernavnet antyder også en relasjon til Kurt Cobain og Nirvana, som ga ut debutplata «Bleach» i 1989. Alex er nylig avgått ved døden, og et lydbånd hvor han intervjuer seg selv, flyter rundt i fortellingen som en både pirrende og irriterende MacGuffin, et filmuttrykk popularisert av Alfred Hitchcock, som betegner et mystisk objekt som først og fremst tjener plottet. Et tidlig eksempel på en MacGuffin kan være den hellige gral i legenden om kong Arthur.

Vernon låner sofa hos kvinnelige bekjente, men også hos den sterkt høyre­orienterte Xavier, hvis hjerne koker av avsky, rasisme og trang til å skyte vilt rundt seg. Når Vernon og Xavier møtes, er det som en kjærlig klem mellom venstre- og høyre­misantropi, og Vernon får utløp for sitt raseri over kvinner som ikke bruker tid på å kle seg feminint og utfordrende. Grunge eller casual er ikke for kvinner, som heller bør legge seg i selen for å pirre hans drømmeliv.

Vi møter også en trans­kvinne, en muslimsk skolejente, forskjellige partyhedonister, diverse pornoskuespillere og gatas løse fugler. Despentes gjør det ikke lett for dem som ønsker seg karikaturtegninger og svart-hvite kontraster. Noen av portrettene er av mennesker så komplekse at det virker utilstrekkelig å svare med tommelfingre som enten peker opp eller ned. For eksempel bor Vernon på et tidspunkt i forstedene hos Patrice, en eks-biker og marxist som banker kona. Det er nesten bare den gode litteraturen som kan arbeide så givende med paradokser, nyanser og kompleksitet.

bokmagasinet@klassekampen.no