Print URL: http://www.klassekampen.no/article/20180309/ARTICLE/180309964

I dag disputerer Kristina Leganger Iversen på en doktoravhandling om «hvithet» i samtidslyrikken:

Lyrikk med et nytt blikk

Av Dag Eivind Undheim Larsen (tekst) og Tom Henning Bratlie (foto)

Publiseringsdato: Fredag 9. mars 2018

SVART PÅ HVITT: Bøkene til forfattere som Yahya Hassan, Julie Sten-Knudsen og Kristian Lundberg har vært med å endre hvordan vi ser på hvithet og rasisme i Skandinavia, mener Kristina Leganger Iversen.

Samtidslyrikken er ikke lenger fargeblind: En rekke nye diktsamlinger stikker hull på den skandinaviske tausheten om rase og rasisme, mener litteraturforsker Kristina Leganger Iversen.

akademia

Det er en stund siden begreper som «hvithet» og «rase» var hverdagskost i akademiske avhandlinger. Men etter at en bølge av politisk samtids­lyrikk skyllet innover Skandinavia for noen år siden, har litteraturforskeren Kristina Leganger Iversen børstet støvet av den tvilsomme terminologien for å analysere et knippe diktsamlinger.

I den ferske doktorgradsavhandlingen «Når dikta tiltaler nasjonen» undersøker hun blant annet «Yahya Hassan» av danske Yahya Hassan, «Atlanterhavet vokser» av danske Julie Sten-Knudsen og «Vi är de döda, nu snart» av svenske Kristian Lundberg.

– Dette er diktsamlinger hvor poesien blir brukt til å tale til fellesskapet. Store politiske spørsmål som forholdet mellom individ og samfunn blir utforsket, og de ser nærmere på hvilken rolle hvitheten spiller i dannelsen av nasjonale fellesskapet, sier Iversen.

FAKTA

Politisk lyrikk:

• I perioden 2012–2016 kom det ut en rekke diktsamlinger i Skandinavia med tydelig politisk brodd.

• Blant annet «Yahya Hassan» av Yahya Hassan, «Vitsvit» av Athena Farrokhzad, «Atlanterhavet vokser» av Julie Sten-Knudsen, «Vi är de döda, nu snart» av Kristian Lundberg, «White Girl» av Christina Hagen og «Flaggtale» av Dan Andersen.

• Denne uka disputerer litteraturforskeren Kristina Leganger Iversen på doktorgraden «Når dikta tiltaler nasjonen. Kvitheit, kolonialitet og subjektivitet i sju samtidige skandinaviske diktbøker» ved Universitetet i Oslo.

• Iversen er også fast spaltist i Klassekampen.

«Hvithetsdebatt»

La oss ta det med en gang. Iversen snakker ikke ut fra de klassiske raseteoriene som var populære på begynnelsen av 1900-tallet. Derimot baserer hun seg på perspektiver fra den moderne og kritiske rase- og hvithetsteorier.

– Jeg ser på rase som en politisk og sosial konstruksjon, sier hun.

Det kan virke som om de litterære miljøene i Skandinavia strever med å få grep om den samfunnsengasjerte lyrikken som er kommet ut de siste årene. I Danmark snakker man om «hvithetsdebatten» som dukket opp i kjølvannet av den selvbiografiske diktsamlingen til poeten Yahya Hassan.

Før jul oppstod det en debatt her i avisa mellom forfatter Sumaya Jirde Ali og Klassekampens anmelder Hadle Oftedal Andersen. Bakgrunnen var at Ali mente Andersen, i en anmeldelse av boka «Kvinner som hater menn», etnifiserte diktene hennes.

– Vi har ikke vært vant til å snakke om hvithet og rasisme, sier Iversen og viser til diktsamlingen «Atlanterhavet vokser» av den danske poeten Julie Sten-Knudsen.

Utenfor fellesskapet

Her møter vi et lyrisk jeg med en halvsøster som har en far fra Kongo. Halvsøsteren bestemmer seg for å flytte fra Danmark på grunn av fordommene hun har møtt på grunn av sin hudfarge. Blant annet er hun blitt kalt «mulatt» siden hun gikk i barnehagen. Halvsøsteren opplever at hun ikke er en del av det nasjonale fellesskapet.

– Når søsteren flytter til Las Vegas, opplever jeg-stemmen i diktsamlingen dette som et sjokk, for hun har aldri tenkt på rollen hvithetsnormen har spilt.

I etterpåklokskapens lys utforsker det lyriske jeg-et hva hudfargen har hatt å si for søsteren, og innser at de har hatt helt forskjellige forutsetninger for sin oppvekst i Danmark.

– Jeg mener en diktsamling som «Atlanterhavet vokser» utfordrer den tausheten som omgir rase og rasisme i Skandinavia, sier Iversen.

– Hvorfor er dette tilsynelatende så vanskelig å snakke om slike temaer her?

– Jeg tror vi har en tendens til å se på de ulike landene i Skandinavia som likestilte og egalitære. Samfunn hvor alle har like muligheter uansett bakgrunn. Vi har vært vant til å tenke at den gamle vestlige kolonialismen ikke har noe med oss å gjøre, og rasisme hører ikke hjemme her.

Iversen mener diktsamlingene hun har analysert, forteller oss at det er på tide å justere dette selvbildet.

– For det stemmer rett og slett ikke med virkeligheten. Og jeg tror bøkene til forfattere som Yahya Hassan, Julie Sten-Knudsen og Kristian Lundberg har vært med å endre hvordan vi ser på hvithet og rasisme i Skandinavia, sier hun.

Identitetspolitikk?

I diktsamlingen «Vi är de döda, nu snart» utforsker Lundberg talemåtene som er blitt brukt i den svenske asyldebatten, og han ser nærmere på hva dette gjør med menneskene som blir omtalt.

Iversen påpeker at de skandinaviske poetene leker med de tradisjonelle forestillingene om hva lyrikken skal være.

– Helt siden romantikken har man tenkt på lyrikken som en sjanger hvor det er nær forbindelse mellom det lyriske jeget og språket. At det er poeten som uttrykker sine indre tanker og følelser. Det som skjer hos de skandinaviske samtidspoetene jeg har studert, er at de utnytter denne konvensjonen for å gjøre kritiske undersøkelser av språket.

I USA, men også her hjemme, har man de siste årene snakket mye om identitetspolitikk. Det vil si en politikk for grupper med en bestemt identitet, og den tar gjerne utgangspunkt i at denne gruppa er utsatt for urettferdighet eller marginalisering.

– Skal vi lese disse dikt­bøkene som identitetspolitiske ytringer, Iversen?

– Jeg synes det er vanskelig å forholde seg til et begrep som identitetspolitikk i denne sammenhengen. Utgangspunktet for disse diktbøkene er at de ikke ser på identitet og subjektivitet som noe statisk. Tekstene er for eksempel tydelige på at forestillingen om hvem som kan ta del i et nasjonalt fellesskap, er noe det hele tida må forhandles om.

Iversen mener også at litteraturforskningen burde være mer opptatt av hvordan bøker og litterære tekster virker inn på leserne.

– Ofte er akademiske studier av litteratur konsentrert om å nærlese tekstene, som jeg også gjør i avhandlingen, men for å kunne videre utforske rollen litteraturen spiller i samfunnet, og mener jeg vi i større grad må trekke inn perspektiver fra sosiologi og medievitenskap når vi analyserer hvordan romaner og diktsamlinger virker i verden.

dageivindl@klassekampen.no