Print URL: http://www.klassekampen.no/article/20180305/ARTICLE/180309974

En annen Wilson: Barbeint flyr samtidshippien Jonathan Wilson både høyt og dit han vil.

Fugl ut av bur

Av Tom Skjeklesæther
Jonathan Wilson og band spiller på Parkteatret i Oslo tirsdag 3. april og på Folken i Stavanger dagen etter.

Publiseringsdato: Mandag 5. mars 2018

Seksjon: Musikkmagasinet

SLIK GIKK DET MED HIPPIEN: Han beholdt sin milde væremåte, men fikk seg samtidig en fancy årgangs-Porsche 911, og ble plateprodusent i Los Angeles.FOTO: SHELBY DUNCAN

Kongen av Laurel Canyons folk-scene bader i synther på sitt nyeste album.

Intervju

– Roger Waters har vært min testkanin, ler Jonathan Wilson på telefonen fra L.A.

– Både han og andre som jeg har produsert, har vært nyttige for meg når jeg har gjort innspillingene som har resultert i «Rare Birds». Jeg var i studio sammen med Roger da han spilte inn «Is This the Life We Really Want?», i den samme perioden som jeg laget min egen plate. Det var uunngåelig at jeg tok med meg elementer fra Waters-innspillingene til mine egne.

Jonathan Wilson spiller ikke bare på Pink Floyd-legendens siste album, han er også med i bandet som Waters turnerer verden rundt med, under det som kalles Us + Them Tour. På sine to foregående album, «Fanfare» (2013) og «Gentle Spirit» (2011), lyktes Wilson med å fusjonere innflytelse fra nettopp Pink Floyd med lyden som kjennetegnet Los Angeles-enklaven Laurel Canyon på 1970-tallet; Crosby, Stills, Nash & Young, den slags.

FAKTA

Jonathan Wilson

• L.A.-musiker og -produsent som ble en slags ny leder av Laurel Canyons musikkscene rundt gjennombruddet med «Gentle Spirit» i 2011.

• Har siden sluppet to soloalbum med ekspanderende psykedelisk folkrock, «Fanfare» i 2013 og helt nye «Rare Birds» (anmeldt på neste side).

• Er ellers blant annet kjent som produsent på alle de tre albumene til Father John Misty og som gitarist med mer i Roger Waters’ band.

• Wilson spiller i Norge to ganger i starten av april, 3. april i Oslo og 4. april i Stavanger.

Vidstrakte ambisjoner

Åpningskuttet på Wilsons nye «Rare Birds» fører da også tankene til tidlig 70-talls Floyd. En låttittel som «Trafalgar Square» understreker ytterligere at Wilson er opptatt av det engelske. Men ingen må tro at Wilson slår seg til ro med å være noen tribute-act til Pink Floyd, de tretten sporene som utgjør «Rare Birds» strekker seg over nesten åtti minutter musikk og spenner opp et gigantisk musikalsk lerret. Ganske sikkert en av årets mest ambisiøse utgivelser, med ditto fascinerende og spaca videoer til «Over the Midnight» og «Loving You», som bidrar overlegent til å markere wide screen-aspektet ved Wilsons nye musikk.

– Det har tatt lang tid, jeg har ventet på at inspirasjonen skal melde seg. Jeg har ikke hatt det travelt med å følge opp «Fanfare», avslører Wilson. Han har hatt nok å gjøre, blant annet med å produsere plater for Father John Misty. Det er altså fem år siden Jonathan Wilson ga ut sitt forrige album, «Fanfare», også det et ambisiøst album som fikk gjennomgående svært gode kritikker. Og som faktisk solgte så godt i Norge at Wilson ble en Topp 20-artist her.

– Jøss, sier du det, det var jeg ikke klar over. Vi gleder oss virkelig til å komme tilbake til Norge. Det blir et helt nytt show, med visuelle grep som reflekterer den nye musikken. Jeg tror at vi kommer til å spille ni av sangene fra «Rare Birds».

Starten på det hele

Jonathan Wilson ble født i Forest City i North Carolina i 1974, altså midt i storhetstida til mye av musikken som mange synes å høre mer eller mindre distinkte ekko av på Wilsons egne plater.

– Faren min var bandleder et rockeband i 35 år, så jeg vokste opp med musikk rundt meg. Det har alltid vært helt sentralt i livet mitt. Bestefaren min var pastor i en baptistkirke, jeg var med og spilte der fra jeg var veldig ung. Jeg var også ung da jeg beveget meg inn i den profesjonelle musikkbransjen første gangen. Det var ikke en god opplevelse, noe som til slutt resulterte i at jeg ga opp den delen av musikken for en lengre periode. Jeg gikk over til å lage gitarer i stedet. (Wilsons håndombygde Fender-gitarer fra disse årene er svært ettertraktede, journ.anm.).

Wilson dannet bandet Muscadine på midten av 1990-tallet, sammen med Benji Hughes, og bandet ga ut sin første plate på Sire Records i 1998. Det er noe uklart når Jonathan Wilson ble en fast innbygger av Laurel Canyon, men det kan ha vært fra rundt 2005. For ti år siden var studioet hans åsted for musikksammenkomster som koblet musikere som snart norgesaktuelle Chris Robinson (ex-Black Crowes), Jayhawks’ Gary Louris, David Rawlings og The Dawes med superveteraner som Heartbreakers’ Benmont Tench og Mike Campbell, Jackson Browne, Crosby & Nash, The Grateful Deads Bob Weir og en lang rekke andre respekterte insidere i L.A.-rocken.

Den nye kongen

Allerede da var det noen som kalte Wilson «The New King of Laurel Canyon», så da tok han like gjerne med seg utstyret sitt og satte opp studio i den nærliggende bydelen Echo Park. Det er her Wilson har puslet med «Rare Birds» innimellom produsentoppdrag for blant andre nevnte Father John Misty, Conor Oberst, engelske Roy Harper og kanadiske Deep Dark Woods.

Et slående nytt aspekt ved «Rare Birds» er bruken av trommemaskiner og synther i alle avskygninger. Noen vil tenke på det som et brudd med det gitarbaserte lydbildet som Wilson har vært forbundet med på sine tidligere utgivelser. Ved siden av de to albumene, også to ettertraktede ep-er utgitt i begrensede opplag i anledning «Record Store Day».

– Jeg har alltid likt trommemaskiner, de gir muligheten til å lage musikk der grooven kan hensette deg i transe. Det har bare ikke blitt til at jeg har brukt dem på de tidligere platene. Jeg vil at musikken her skal være meditativ, ta seg den tida den trenger, få flyte ut. Jeg har beskrevet det som en «sonisk gondol».

Et av disse «fartøyene» er sangen «Loving You», der Wilson deler mikrofontiden med Philadelphia-kultmusikeren Laraaji, noe av et ambient/new age-ikon som ble «oppdaget» av Brian Eno og spilte akustiske strengeinstrumenter som dulcimer og siter på «Ambient 3: Days of Radiance», utgitt i 1980. Ved siden av musikken, driver Laraaji også med lattermeditasjons-workshoper.

– Jeg er stor fan av Laraaji, forteller Wilson, og oppfordrer meg til å komme meg på nettet og finne ut mer om musikeren og meditasjonseksperten.

Tidlig Genesis?

I partier på noen av sangene på «Rare Birds» kan man også spore elementer som fører tankene tilbake til tidlig Genesis, sånn cirka rundt «Foxtrot» og «Selling England by the Pound», 1972–73. Noe Wilson riktignok hevder ikke er tilsiktet.

– Jeg har ikke noe spesielt forhold til Genesis, for meg er det The Beatles og The Kinks som er det store. Det er helt ufattelig at The Beatles kunne være så eksperimentelle og så kommersielt fremgangsrike samtidig. Men når det er sagt, så har jeg veldig sans for det Peter Gabriel gjorde på 80-tallet. Han og Talk Talk!

Dette lydbildet ivaretas av to keyboardister i Wilsons nye band, Drew Erickson på orgel og mellotron og John Kirby som trakterer alle synther.

– Det er bare bassisten Jake Blanton som er igjen fra mitt forrige band, forteller Jonathan Wilson. Hans gode venn Omar Velasco har for eksempel dratt av gårde på egen hånd, med eget nytt band.

Wilson trekker også frem at interessen for jazz har hatt innflytelse på hvordan musikken hans har utviklet seg. På det forrige albumet løftet han på hatten til en viss frijazz-pianist, med sangen som kort og godt heter «Cecil Taylor». Wilson er som regel barbeint på pressebildene som finnes av ham, og legger heller ikke skjul på at han er noe av en hippie-spirit, visstnok grepet av lyden av Laurel Canyon allerede som tiåring. I noe som godt kan oppfattes som en programerklæring, sier han følgende:

– Denne plata har jeg laget for å koke ned alt jeg elsker med musikk, låtskriving, dans, deling og kjærlighet inn i ett verk.

musikk@klassekampen.no