Print URL: http://www.klassekampen.no/article/20180301/ARTICLE/180309996

Klassekampens finanskrisepanel mener mange av de underliggende årsakene bak 2008-krisa fortsatt er til stede:

Fare for ny finanskrise

Av Stian Nicolajsen (tekst) og Christopher Olssøn (foto)

Publiseringsdato: Torsdag 1. mars 2018

Seksjon: Innenriks

MØTTES I BANK: Christiania Sparebanks gamle lokaler i Oslo har blitt kulturhuset Sentralen. Her møttes Klassekampens finanskrisepanel, bestående av Bent Sofus Tranøy, Maria Walberg, Ebba Boye, Arne Jon Isachsen og Jon Hippe.

USTABILT SYSTEM: Gjeldsvekst, høy ulikhet og for kompliserte finansreguleringer. Disse faktorene gjør at finansmarkedene igjen kan knake i sammenføyningene, hevder Klassekampens eksperter.

Christiania Sparebanks gamle lokaler i Oslo er stedet når Klassekampens finanskrisepanel skal diskutere hva det var som rammet verdensøkonomien for ti år siden.

Bankvirksomheten i lokalet som kalles Sentralen er for lengst flyttet ut. I takt med tida holder den nå til i Bjørvika og med filialer i Luxembourg og Singapore som en del av konsernet DNB. I stedet er det kafé og kulturarrangementer i de gamle banklokalene, som en slags finansverdenens parallell til at gamle industrilokaler gjøres om til hippe kunstgallerier.

I en serie artikler vil Klassekampen belyse den globale finanskrisa som fant sted for ti år siden. En rekke eksperter fra inn- og utland vil prøve å gi svar på hva som egentlig hendte den gangen, om en tilsvarende krise kan skje igjen, og hvordan den i så fall bør håndteres.

Først ut er en samtale med et panel økonomer og statsvitere som Klassekampen har plukket ut til å drøfte temaet.

Panelet består av Bent Sofus Tranøy, professor ved Høyskolen Kristiania og Høgskolen i Hedmark, Jon Hippe, forskningsleder i forskningsstiftelsen Fafo, Arne Jon Isachsen, professor på Handelshøyskolen BI, Maria Walberg, samfunnsøkonom i LO og Ebba Boye, leder for Rethinking Economics Norge.

Derivater og hedgefond

I 2008 skalv verdens finansmarkeder. Vanskelige begreper som derivater og hedgefond havnet plutselig i nyhetssendinger og hadde visstnok noe å gjøre med at verdens børser raste og hvorfor staten måtte gi enorme redningspakker til banker.

På spørsmål om hvilke enkelthistorier som sitter igjen, er det et av disse nyordene som trekkes fram.

Tranøy: Det som gjorde mest inntrykk på meg, var at AIG hadde solgt «credit default swaps» som var verdt mer en de underliggende verdipapirene.

Credit default swaps (CDS) er en forsikring på et verdipapir som gir utbetaling dersom det underliggende lånet misligholdes.

Blant selskapene som tilbydde såkalte CDS-er, var det amerikanske forsikringsselskapet AIG. Da lån i stor stil ble misligholdt for omkring ti år siden, fikk selskapet problemer.

Tranøy: At det i det hele tatt fantes noe som het nakne CDS-er, som gjorde at man kunne forsikre porteføljer man ikke selv eide, overrasket meg. Og det var sprøtt at de som hadde kjøpt disse produktene fra AIG, fikk tilbake krone for krone da selskapet ble reddet.

Det kostet amerikanske skattebetalere 85 milliarder dollar å hindre at selskapet gikk konkurs september 2009.

Isachsen: Finansielle instrumenter som skal ta ned risiko kan også brukes til å heve risikoen. Skal du få betalt en million dollar om et år, kan det være trygt å binde kursen til norske kroner, men samtidig vil det være noen som gjør det bare i håp om å tjene penger. Det er ikke noe rart at det skjedde med CDS-er

Feiret redningspakke

Hippe: Av de mer snodige tingene, husker jeg selskapet som valgte å sende hele ledelsen med ektefeller til Sveits som en luksuriøs feiring for at de fikk en statlig redningspakke. Det forteller oss at de egentlig lærte veldig lite, og at det kan skje igjen.

Tranøy: En parallell til det var da sjefene i de tre største bilselskapene i USA fløy med privatjet til Washington for å forhandle om krisepakker.

Isachsen: Det var mange slike historier den gang. Det var også noe av grunnen til at Barack Obama sparket bil­direktørene, at de var så dumme at de tok privatfly for å diskutere krisepakker.

Tranøy: Det kan være jeg er naiv, men jeg kunne likevel ikke forestille meg at det var så voldsomme volum. At folk shortet alle mulig markeder, for tre–fire ganger så mye som de underliggende verdiene. For meg blir det som om å kjøpe forsikring for at naboens hus brenner ned og så samtidig betale en elektriker for å tukle med sikringsboksen deres.

Å ‘shorte’ innebærer at en investor låner aktiva, for eksempel verdipapirer. Disse selges for markedspris, og kjøpes tilbake etter en tid. Shortselgerne spekulerer i at prisen skal falle før de kjøper tilbake verdipapirene. Hvis prisen faller, sitter shorteren igjen med en gevinst lik salgssummen minus kjøpesummen.

Økonomifag i krise

Det var ikke bare finansøkonomien som fikk seg en knekk i 2008. Også økonomifaget fikk hard medfart fordi det ikke forutså krisa.

Walberg: Den høsten finanskrisa rammet studerte jeg finans­teori på Blindern. Vi studenter snakket mye om når dette skulle bli et tema i faget, men det dukket aldri opp. Det var bare snakk om perfekte markeder i modellene.

Boye: Jeg husker best utspillet fra Kristin Halvorsen om at vi nå burde shoppe mer av hensyn til økonomien. Det plukket den kommunistiske gruppa Tjen Folket opp og lagde plakater med sitatet som de hang opp overalt. Halvorsen måtte jo på en måte si det hun sa, og så lenge det ikke er det eneste man gjør, er det ikke så farlig. Men det har likevel satt seg hos meg.

Tranøy: Halvorsen sa også på dette tidspunktet at man måtte bytte bank dersom renta ble for høy. Jeg husker at Klassekampen ringte og spurte meg om dette mellom to møter, og uten å ha tenkt meg om sa jeg at dette er det uskjønne synet av Kristin Halvorsen som spreller i de nyliberales garn. Jeg trodde ikke jeg var viktig nok til at det ble slått opp uansett, men så så jeg det i store bokstaver over hele forsida neste dag.

Unikt eller vanlig?

– Var finanskrisa i 2008 helt unik, eller lik tidligeres tiders kriser?

Walberg: Spørsmålet får meg til å tenke på boka «This time is Different» av Carmen Reinhart og Kenneth Rogoff. Der siterer de innledningsvis en som sier at flere har dødd av disse tre ordene enn fra en geværmunning. Veldig mye gjentar seg, og det er store likhetstrekk mellom finanskrisa i 2008 og tidligere kriser. Den største restriksjonen på finansøkonomien etter en krise er lavere etterspørsel heller enn nye reguleringer. Når etterspørselen øker igjen slik at reguleringen begynner å bli en begrensning, er avstanden til krisa blitt så lang at hukommelsen svikter. Derfor deregulerer man, og så bygges det opp til en nye kriser igjen.

Den tidligere amerikanske sentralbanksjefen Alan Greenspan ble genierklært for sin politikk i årene før krisa.

Isachsen: Det spesielle er hele forhistorien. Aksjekrakket i 1987 ble håndert på en ganske vellykket måte ved å sette ned rentene og tilføre markedene likviditet. Det samme skjedde etter dot-com-bobla drøye ti å senere. Begrepet «The Great Moderation» ble lansert. Profesjonen viste til sin egen fortreffelighet og hevdet at finanskriser hørte fortida til. I 2007 viste det seg at den forståelsen ikke var riktig likevel.

Før krisa var det bygd opp store forskjeller i lands handelsbalanser, der land som Kina og Tyskland hadde store overskudd mens USA hadde et stort handelsunderskudd.

Hippe: Det unike må være at det ikke var én årsak, og at krisa var så global. Irland og Spania hadde tradisjonelle bankkriser, som hadde lite med den amerikanske krisa å gjøre. Og så var det store internasjonale ubalanser, ved at enkelte land har enorme handelsoverskudd og andre tilsvarende underskudd. Det var selve krisemiksen som var annerledes, og man vet ikke hvordan miksen vil se ut neste gang.

Mellomkrigstida var preget av flere finanskriser som børskrakket i 1929 og hyperinflasjonen i Tyskland.

Tranøy: Skal krisa sammenlignes med en annen periode, må det være mellomkrigstida. Den rammet også finanssystemets kjerneområder, og årsakene var mange av de samme ubalansene. Asia-krisa og dot-com-krisa hadde ikke så store ringvirkninger, og smellen rammet ikke de største pengene. Forskjellen mellom 2008 og mellomkrigstida, var at man nå satte i gang lavrentepolitikken med én gang og bruke keynesiansk stimulans, i hvert fall i et par år. Det gjorde at konsekvensene for vanlige folk ble mindre.

Hippe: Det sies at det er tre ting som må skje for at det skal bli en bankkrise: Bad politics, bad banking og bad luck. Det treffer ganske bra om denne krisa.

Få ble satt i fengsel

Til tross for at finanskrisa fikk enorme konsekvenser, er det få eksempler på at personer ble fengslet i etterkant.

Boye: Etter bankkrisa på 1980-tallet ble mange satt i fengsel. Etter krisa på 30-tallet kom det også et større skifte i økonomifaget, mens vi foreløpig ikke har sett tilsvarende nytenking i dag.

– Hvorfor ble så få dømt?

Boye: Det handler blant annet om hvor komplekst systemet var blitt, og at det er vanskelig å vite hva folk har visst og ikke. Det kan være avgjørende for om noe er ulovlig. I tillegg er det teorier om at det kunne gå utover hele økonomien dersom finansbransjen ble tatt for hardt, og at man derfor holdt seg litt unna.

Tranøy: De er de viktigste bidragsstyrene til amerikanske politikere. Finans og farmasi, sier Tranøy.

Walberg: Politikken i forkant av krisa var feil. Et grunnprinsipp når man utvikler politikk, bør være at de som tar risiko også må være i stand til å betale regningen om noe går galt. Du skal ikke være «too big to fail» som det heter. Særlig er det viktig når en krise kan ramme viktige samfunnsfunksjoner.

Walberg viser til den nylige rettssaken der DNB vant over Forbrukerrådet som eksempel på hvor vanskelig det er å få dømt banker. DNB hadde solgt finansprodukt som beviselig var dyre og dårlige, men gikk fri fordi retten la vekt på at det var kundenes valg å kjøpe fondene og at det i så fall må være en politisk oppgave å regulere denne virksomheten.

Tranøy går ikke med på at alle lovbruddene i 2008 bar preg av komplisert juss.

Tranøy: For eksempel var det finansselskaper som drev signering av papirer som ren masseproduksjon fordi det var krav om at sakene skulle behandles individuelt. Så har det nok også noe å si at næringen har dyrere advokater enn finanstilsynene.

Vil skje igjen

Flere i panelet mener at økonomisk ulikhet ikke bare er et problem i seg selv, men også kan være en kilde til finansiell ustabilitet.

– Gjør noen av de underliggende årsakene bak finanskrisa i 2008 seg fortsatt gjeldende i dag?

Tranøy: Nå har vi overlevd lave renter i ti år, men ingenting har blitt gjort med ulikheten. Med dagens gjeldsgrad har vi en sårbarhet som vil bli synliggjort dersom rentene noen gang skal normalisere seg.

Tranøy: Jeg tror generelt det er dårlig for finansiell stabilitet at ulikheten er for stor. I USA tilbyr nå bilbransjen lån på seks–sju års basis, og da mister bilen sin verdi fortere enn lånet betales tilbake. Det er en måte å tilpasse seg et system med veldig stor ulikhet. Det er ikke bærekraftig hvis renta stiger, sier han.

Et av de sikreste tegnene på at en krise er i emning, er at gjeldsveksten stiger hurtig.

Boye: Verdens private gjeld bare fortsetter å vokse og vokse. I 1950 var den på 50 prosent av BNP, mens den var på 170 prosent i 2006. Siden har den fortsatt å øke. I Norge ser vi det samme der husholdningenes gjeld i prosent av disponibel inntekt nå er 238 prosent, mens den var 210 prosent i 2008. Hele det vestlige samfunnet har en vekstmodell som baserer seg på privat gjeldsvekst, og det gjør at vi nå er inne i en unik historisk periode.

Etter krisa benytter mange lands sentralbanker det pengepolitiske virkemiddelet kalt kvantitative lettelser. Det vil si at sentralbanken kjøper verdipapirer for å stimulere bankene til å låne ut mer penger. Den amerikanske sentralbanken har brukt omkring tre billioner dollar på dette, og den europeiske sentralbanken omkring 2,5 billioner euro til nå.

Boye: Finanssektoren har vokst seg så stor at realøkonomien kun utgjør 15 prosent av aktiviteten i finanssektoren. Råvaren i finansøkonomien er gjeld. Løsningen på finanskrisa i 2008 var at statene pøste på med penger i finansmarkedet gjennom kvantitative lettelser og det forsterker bare de underliggende årsaker.

Hippe: De globale ubalansene er fortsatt til stede og landene i vest fortsetter å låne stadig mer fra Kina. De offentlige finansene er betydelig dårligere stilt nå enn før 2008, og evnen til å møte nye problemer er svakere. Det finanspolitiske handlingsrommet må økes.

Ulikhet gir utrygghet

Isachsen: Da jeg jobbet i Norsk utenrikspolitisk institutt, hørte jeg en gang et foredrag av Jimmy Carter en gang på tampen av 1980-tallet. Han sa at økende økonomiske ulikheter er det største problemet verden står overfor. Her var den tidligere amerikanske presidenten langt forut for sin tid.

Isachsen: Gjeld er egentlig en fin ting. Sentralen kan bygge om eiendommen her vi sitter nå og ansette håndverkere, og bakeriet får arbeid med å lage kanalboller til oss. Går Sentalen konkurs, tar kreditorene over eiendommen. Om eiendommen ikke er verdt så mye som gjelden, må også kreditorene ta tap. Det er synd for dem som taper penger. Men systemet tåler dette. Problemet er at konkurs ikke gjelder for store banker. Vi må få institusjonalisert hvordan man slår store finansselskaper konkurs. Det er kjerneproblemet og tas ikke på alvor.

Boye: Gjeld kan være et problem selv når den kan håndteres, fordi den har vokst i et så stort omfang. Nedbetaling trekker inn forbruk fra resten av økonomien, og kan bidra til fremtidige kriser. Det er et stort problem at vi har gjort oss avhengige av stadig økende gjeld.

Walberg: Når de aller rikeste stikker av med større summer, øker risikotakingen. De har høyere sparerate og kan ta større sjanser med formuen sin. Et ekstra moment som gjør oss sårbare nå, er at budsjettunderskuddene over tid har vært så store i mange land og renten så lav. Det svekker de viktigste virkemidlene i en økonomisk krise.

Hippe: Det er lett å peke på ulikhet og at dem på bånn innebærer en risiko, men kynisk sett behøver ikke flere fattige å være et problem for finansmarkedene. Man kan se for seg at mange av dem med lavest inntekt er arbeidsinnvandrere som reiser tilbake i en krisesituasjon, eller lavtlønte i servicesektoren som ikke kan ta opp gjeld i det hele tatt og kun leier bolig. Da tror jeg heller opphopningen av penger i toppen er et større problem.

Skjør vekst

«Lysere utsikter og optimistiske markeder» er overskriften på Det internasjonale pengefondets (IMF) siste rapport om verdensøkonomien. Veksten er i år anslått å bli 3,9 prosent, og vi er inne i den største synkroniserte oppturen siden 2010, skriver institusjonen. Klassekampens finanskrisepanel er likevel gjennomgående mer pessimistiske.

– Er verdensøkonomien endelig friskmeldt?

Boye: Spesielt i Europa ble kriseløsningen en slags sjokkdoktrine mot folket, der man benytter anledningen til å kutte folks lønner, privatisere og få mer midlertidige ansettelser. Nå går det bedre enkelte steder og ledigheten er på vei ned, men samtidig er det sosiale sikkerhetsnettet langt dårligere og det gjør oss mye mer sårbar til neste gang.

Walberg: Sysselsettingen har tatt seg opp, men et gjennomgående trekk er at veksten kommer som dårlige og usikre jobber. Nesten hele jobbveksten i USA de siste ti årene har kommet i form av midlertidige jobber og er knyttet til deltidskontrakter i lavlønnsyrker. En lignende utvikling ser vi også i Europa. Det gjør at situasjonen er verre enn makrotallene tilsier.

Isachsen: Kina, Japan og Italia er eksempler på bobler som kan sprekke. Smeller det i Italia, er handlingsrommet låst på grunn av euroen. Ingen skjønner hva brexit kan føre til. Du kan velge om du i dag vil være optimistisk eller pessimistisk, og du vil finne mange ting som taler for begge deler.

Til tross for noe bedring, viser Hippe til at mange land har hatt et tapt tiår, og bare er tilbake til start. Dermed er det mye å ta igjen, og land som Spania, Italia, Portugal, Finland og Hellas er fortsatt på stedet hvil eller har en mindre økonomi enn før krisa.

Hippe: Finanskrisa har ført til en renessanse for keynesianisme og motkonjunkturpolitikk. Ideen om at man må regulere hele finansnæringen, som egentlig er et nordisk sosialdemokratisk tankesett, har fått bredt gjennomslag. Den nåværende regjeringens krav til inntekt for å få boliglån er et uttrykk for dette. Det er en del sånne politiske lærdommer som bærer preg av å være venstresidas løsninger heller enn klassisk nyliberalisme. Problemet er bare at mange blander sammen sosialdemokratiets oppslutning med oppslutning om sosialdemokratiets ideer. Mange borgerlige partier har tatt sosialdemokratenes klær og fører deler av deres politikk.

Det er et vanskelig regnestykke å beregne hva finanskrisa kan ha kostet. Forskere ved sentralbanken i Dallas prøvde likevel på dette i 2013. Deres anslag er at USA tapte produksjon tilsvarende 50–90 prosent av BNP. Det tilsvarer 6–14 billioner dollar. De ekstra kostnadene for staten anslås å være i størrelsen 12–13 billioner dollar. Forskerne tror kostnadene er tilsvarende for andre land.

Isachsen: Greenspan stilte nylig spørsmålet om man får «value for money» fra finansnæringen. Alternativkostnaden med sektoren er veldig høy fordi de ansetter mange dyktige folk som i stedet kunne gjort en verdifull innsats på andre områder. En OECD-studie viser at ulikhet og finanssektorens vekst henger sammen. Finanssektorens oppgave er å kanalisere sparemidlene i samfunnet til gode prosjekter, sikre husholdningen rimelig avkastning på sparingen sin og bidra til at bedrifter går godt. Vekst i seg selv kan ikke være noe mål for finansnæringen, sier han.

stiann@klassekampen.no

«Finansielle instrumenter som skal ta ned risiko kan også brukes til å heve risikoen»