Print URL: http://www.klassekampen.no/article/20180207/ARTICLE/180209968

Rettighetsavtaler står i veien for å få norske serier på strømmekanaler, ifølge rapport:

Truer norske avtaler

Av Mari Brenna Vollan

Publiseringsdato: Onsdag 7. februar 2018

Seksjon: Kultur og medier

HAVNET I SKVIS: Striden rundt tv-serien «Mammon» er et eksempel på at det er vanskeligere å kjøpe norsk enn utenlandsk innhold, ifølge en ny rapport om pengestrømmer i film­bransjen. FOTO: NRK

De som kjøper filmer og tv-serier, opplever rettighetsforvaltningen i Norge som et hinder, ifølge en ny rapport. – Hersketeknikk, mener Filmforbundet.

film

Da NRK-serien «Mammon 2» vant en internasjonal Emmy-pris i november, kunne man ikke se den i statskanalens nettspiller. Årsaken var at NRK ikke hadde blitt enig med Filmforbundets organ for rettighetsforvaltning (For) om vilkår for å få legge den ut på nett. Filmforbundet representerer filmarbeidere, som fotografer og klippere.

Systemet i Norge, der forvaltningen av rettighetene til en produksjon deles mellom produsenten og kollektive rettighetsorganisasjoner som For, oppleves som et hinder for strømmetjenester og andre som er interessert i å kjøpe norske filmer og serier. Det hevder en ny rapport fra Menon Economics og BI om pengestrømmer i norsk film.

– Noe vi stadig har fått høre fra aktørene i visningssektoren, er at det er vanskeligere å kjøpe norsk innhold enn utenlandsk. Det er litt skummelt om dette blir en hemsko for norske filmer og serier, sier Terje Gaustad, prosjektleder for utredningen og førsteamanuensis ved Institutt for kommunikasjon og kultur ved BI.

FAKTA

Filmøkonomi:

• Mandag leverte Menon Economics og BI rapporten «Utredning av pengestrømmene i verdikjedene for norske filmer og serier» til Kulturdepartementet.

• Rapporten sier at norske filmer og seriers posisjon i visningskanalene kan svekkes av at rettighetene er delt mellom produsenter og kollektive rettighetsforvaltere.

• Forfatterne foreslår å samle alle rettigheter hos produsentene for å styrke norske produksjoner i konkurranse med utenlandske.

5 prosent norsk i strømmen

Rapporten viser at andelen norske filmer og serier er svært lav hos de digitale tilbyderne. På abonnementstjenester som Netflix og HBO Nordic sto norske filmer og serier for 5 prosent av tilbudet i 2016, mens andelen var på 11 prosent på tjenester som Itunes, hvor du betaler per film.

Til sammenlikning var norsk­andelen på kino 24 prosent i 2016.

For å opprettholde eller øke norskandelen i det digitale markedet foreslår rapportforfatterne å reforhandle avtaleverket slik at alle rettigheter samles hos produsenten, som i USA.

– Når det kommer nye tjenester som vi kanskje ikke har tenkt på, må man finne ut hvordan man effektivt kan selge rettigheter. Det er viktig å være smidig i et marked i forandring, og det blir lettere dersom rettighetene samles hos én part, sier Gaustad.

Sverre Pedersen, leder i Norsk filmforbund, er helt uenig i virkelighetsbeskrivelsen i rapporten. Han mener at de kollektive avtalene sikrer at de som har skapt verket, får et vederlag når andre tjener penger på verket deres:

– Det er det eneste systemet som fungerer og som faktisk sikrer rettighetshaverne en bit av kaka. Kollektive avtaler sørger for at enkeltmedlemmer ikke kan presses til å gi fra seg rettigheter. Nå må produsentene, kringkasterne og distributørene gå til oss og lage en ryddig avtale, og så får de den klareringen de trenger.

Skeptisk til uavhengighet

Rapporten anslår at norske film og tv hadde en omsetning på 900 millioner kroner i 2016, mens kollektive vederlag utgjorde 54 millioner kroner.

– Hva tenker du om at globale aktører opplever det som vanskelig å forhandle med flere parter om rettigheter?

– Det er retorikk og hersketeknikker. Det er betenkelig og uryddig at BIs mann på utredningen er tidligere filmprodusent, sier Pedersen med henvisning til Terje Gaustad.

– Rapporten viser til Mammon-saken som et eksempel på at dagens system kan være et hinder?

– Det er tull. Vi tilbød NRK gode løsninger på inntil sju år, men de ville ha rettighetene til evig tid eller ingenting. Det bryter mot all europeisk praksis og mot grunnleggende tenkning omkring rettigheter.

– Er det ikke noen måte å rigge avtaleverket på som sikrer dere rimelig vederlag samtidig som produsentene forvalter rettighetene?

– Erfaringene viser det motsatte. Trenden de siste fem–seks årene har vært produsenter som overdrar rettighetene til en kringkaster. Det er når du har kollektive ordninger som monitoreres, med ryddige og forutsigbare avtaler, at det kommer penger tilbake til rettighetshaverne.

mari.vollan@klassekampen.no