Print URL: http://www.klassekampen.no/article/20180203/ARTICLE/180209984

Subversiv kraft: Et skjønnsomt utvalg fra Hans Magnus ­Enzensbergers rike, kritiske forfatterskap.

Et argument til

Av GEIR POLLEN

Publiseringsdato: Lørdag 3. februar 2018

Seksjon: Anmeldelse

KRITIKER AV STATUS QUO: Hans Magnus Enzensberger, her fotografert i 2002. FOTO: JAKOB DALL, SCANPIX NORDFOTO

I ‘Negasjonens diktere’ (2003), det korteste essayet i Rune Skarsteins stimulerende utvalg av Hans Magnus Enzensbergers essays og dikt, utroper forfatteren «Det kommunistiske manifest» til mesterverk. Ikke fordi han er kommunist, det er han aldeles ikke, og ei heller fordi Marx hadde rett i ett og alt, for det hadde han jo like lite. Nei, det som gjør at også det tjueførste århundre vil bli «rystet og belyst av Marx og Engels’ mektige setninger», er ikke deres drøm om arbeiderklassens frigjøring, men den subversive kraften de rommer: «Som intellektuell rivningsarbeider, som negasjonens kunstner, er Marx hittil uovertruffen.»

Utsagnet sier mye om Marx, men heller ikke lite om Enzensberger. Gjennom godt over femti utgivelser i de fleste sjangre, med poesien og essayistikken som desiderte tyngdepunkt, går kritikken av status quo som den rødeste tråden. I 1945 var den framtidige forfatteren 16 år og utskrevet til Volkssturm, Hitlers siste desperate forsøk på å forsvare ruinene av sin egen stormannsgalskap. Deretter fulgte das Wirt­schafts­wunder, årene da det var viktigere for det tyske establishment å gjenoppbygge nasjonen enn å reflektere over hvorfor man så helhjertet hadde gått med på å rive den ned.

FAKTA

ESSAY OG DIKT

Hans Magnus Enzensberger

Tilbaketogets helter

Essays og dikt 1957–2015

Utvalgt og oversatt av Rune Skarstein

Bokvennen forlag 2017, 300 sider

Diktsamlingen Enzensberger debuterer med i 1957, «verteidigung der wölfe» («forsvar for ulvene»), er et rasende oppgjør med denne tiden, unnfallenheten og historiefortrengningen. I essayene ‘Europa i ruiner’ (1990) og ‘Arme rike Tyskland’ (1982) videreføres oppgjøret, og kritikken utvides til å gjelde all abstrakt-monolittisk, utopisk-totalitær tenkning, særlig slik den framtrer i den moderne terrorismens forkledning. ‘Drømmerne om det absolutte’ (1964) gjør rede for ondets historiske bakgrunn i 1800-tallets Russland, mens ‘Skrekkens menn’ (2006) diagnostiserer den islamistiske terroren ikke som et politisk prosjekt, men en dødskult drevet av radikale taperes storhetsfantasier og selvhat. I dette minner den om nazismen.

Slikt sier en tysk intellektuell ikke uten å bli beskyldt for islamofobi, men Enzensberger foregriper ramaskriket essayet vakte, med å poengtere at det dreier seg om noe langt mer fundamentalt enn et privat behov for å lufte nevrotisk frykt: «Det er vanskelig å snakke om den radikale taperen, og det er dumt å tie om ham. Det er dumt fordi den definitive vinneren ikke kan finnes, og fordi vi alle [...] er tildelt den samme utgangen.»

Opphisselsen, hatet – beskrivelsen av sinnsstemningen er Enzensbergers egen – ved å leve i et Tyskland «der du måtte tenke etter om den legen du gikk til, ikke var en KZ-lege», gjorde at han i 1956 flyttet til Norge og levde her til 1964. Betydningen av denne smigrende adresseforandringen bør ikke overdrives, men kan muligens spores i to kritiske EU-essays, ‘Brüssel eller Europa – ett av de to’ (1989) og ‘Den politiske ekspropriasjonen av europeerne’ (2012). Det første må Skarstein ha tatt med for å vise at Enzensberger, i likhet med Marx, heller ikke alltid har rett. I det skjønnsomme utvalget, fint oversatt og ledsaget av et instruktivt forord, oppleves denne teksten med sin konklusjon – «Brüssel eller Europa – når europeerne stilles overfor dette alternativet, vil ikke valget være vanskelig» – akterutseilt nå: Europeerne har jo strømmet til Brüssel, og det er vanskelig å se at noen har blitt mindre europeiske av den grunn.

Enzensbergers helter er ikke modernitetens instrumentelle håndlangere, de hellig overbeviste prosjektmakerne, livssynsberserkene, men tvilerne, de halvhjertede, skeptikerne som alltid trenger et argument til. Noen linjer fra essayet ‘Gangarter. En tilføyelse til utopiene’ (1990) sammenfatter hans credo og forklarer utvalgets tittel:

I stedet for å håpe på frelse gjennom en slående idé, skulle man heller stole på en uendelig komplisert, selvkorrigerende prosess som ikke bare kjenner framskrittet, men også tilbaketoget, ikke bare handlekraften, men også unnvikelsen.

Den samme holdningen går igjen i diktene. «Det kommunistiske manifest» kan i mange passasjer leses som et stort dikt, sier Enzensberger. Man kunne replisere at mange av diktene hans kan leses som prosa; ikke fordi de mangler poetiske kvaliteter, men fordi de til fulle demonstrerer at det er mulig å bruke også denne følsomhetens fremste sjanger til analyse og kritikk. Brecht er et opplagt forbilde her. Dikt og essay er to sider av samme sak. Det korte formatet har dessuten plass til ikke bare negasjonen, men også ei ‘Optimistisk lita vise’, til forsvar for det viktigste – det hverdagslige, alminnelige:

Av og til skjer det

at nokon ropar om hjelp.

Straks hoppar ein annan i vatnet,

heilt gratis.

Midt i den tjukkaste kapitalismen

kjem den skinande brann­bilen

om nova og sløkkjer, eller brått

skin det i tiggarens hatt.

I solskinet myldrar det i gatene

av folk som utan kniven klar

går att og fram i sinnsro

for å handle mjølk eller brød.

Som i den djupaste fred.

Eit herleg syn.

bokmagasinet@klassekampen.no