Print URL: http://www.klassekampen.no/article/20180203/ARTICLE/180209982

• Makta i kulturlivet må spres, mener Trine Skei Grande • Vil gi kunstnerne mindre råderett over egne verk

Dirty Dancing til folket

Av Mari Brenna Vollan (tekst) og Tom Henning Bratlie (foto)

Publiseringsdato: Lørdag 3. februar 2018

Seksjon: Kultur og medier

ØNSKER SEG GAVER: Kulturminister Trine Skei Grande (V) mener at rikfolk heller bør gi penger til kunst og kultur enn å bruke dem på hytter, båter og jetfly.

Kulturminister Trine Skei Grande (V) vil løse opp i opphavsretten slik at det blir lettere å sette opp musikaler som «Dirty ­Dancing».

kultur

Hun hopper etter «Eddie the Eagle», ifølge enkelte kommentatorer. Kulturminister Trine Skei Grande (V) har nå vært på hopparenaen i to uker, og virker komfortabel i rollen.

Vi møter henne på kontoret hennes i regjeringskvartalet, sammen med statssekretæren, en kommunikasjonsrådgiver og et ark med notater. Det skal ikke bli bruk for noen av dem under intervjuet.

Venstre-lederen vet at hun møtes av store forventninger. Uka før hun tiltrådte, skrev Klassekampen at flere i kulturlivet ønsket seg henne som kulturminister, under tittelen «Grande er kulturfavoritt».

– Det er et stort kompliment når man begynner. Så er det ikke sikkert jeg klarer å få gjennomført alt det folk forventer, smiler hun.

– Kommer kulturlivet til å merke at du og Venstre har tatt over, da?

– Jeg håper jo det. Vi sa at vi skulle ha en rausere, grønnere og mer sosialliberal regjering. Jeg hadde en morsom aha-opplevelse sist vi hadde en stor samling i Venstre. Vi jobbet med ordet raus og hva folk forbinder med det. De aller fleste tok opp kulturpolitikken som et område som kan symbolisere hva raus står for.

– Hvordan da?

– Det handler om dannelse og hvordan du bygger fellesskap framover. All kunst og kultur er ytringer, og det er viktig at du åpner for forskjellighet og det du ikke liker også. Der håper jeg du merker en forskjell med en sosialliberal regjering, sier hun.

FAKTA

Trine Skei Grande:

• Kulturminister for Venstre siden 17. januar.

• Venstre-leder siden 2010 og fast innvalgt på Stortinget fra 2005.

• Født 1969 i Overhalla i Trøndelag.

• Grunnfag i sosialøkonomi og historie, mellomfag i statsvitenskap.

• Var kulturbyråd i Oslo fra 2000 til 2001.

Vil se «Dirty Dancing»

Vi kommer tilbake til det. Noe i regjeringsplattformen som imidlertid kan virke nedkjølende på forholdet til kultur­livet, handler om opphavsrett.

Regjeringen vil «utrede varigheten av opphavsrettens vernetid for bruk». Venstres utgangspunkt er at verne­tida bør kuttes.

I dag har kunstnere opphavsrett til et verk i 70 år etter at det først ble offentliggjort. Det vil si at man selv har råderett over verket og kan bestemme om det kan brukes av andre, på hvilken måte og hva det skal koste.

– Noen er så restriktive i forvaltningen av åndsverk at de nærmest tar åndsverkene bort fra oss. Jeg er et barn av 1980-tallet, og noen av musikalene fra den tida, som «Dirty Dancing», blir aldri satt opp fordi det er så dyrt. Jeg er opptatt av at kunstnerne må få bestemme over egne verk, men når barn, barnebarn og oldebarn av kunstnerne tar verkene vekk fra oss, mener jeg det er en kunstpolitisk utfordring, sier hun.

Ny genser til Mikkel Rev

Hun peker på at det også er vanskelig å bruke tegningene til forfatter Thorbjørn Egner, nesten tretti år etter hans død. Rettighetene forvaltes i dag av barna hans.

– Hvis du skal lage en ny «Hakkebakkeskogen», skal Mikkel Rev se ut akkurat som han alltid har gjort. Men kanskje den Mikkel-en ikke tiltaler dagens sjuåringer, sånn som det gjorde da jeg var sju.

– Vil ikke forslaget om å kutte vernetida svekke kunstnernes inntektsgrunnlag?

– Nei, for det handler ikke om at kunstnerne ikke skal ha inntekter, men om hvordan du skal bruke og utvikle kunsten sånn at den henger med i nye generasjoner. Jeg mener ikke at Egners folk ikke skal ha betaling, men at Mikkel kanskje skulle hatt en ny genser, sier Grande.

Regjeringen vil også vurdere om produksjoner der NRK eier opphavsretten, skal gjøres digitalt tilgjengelig under en fribrukslisens som gjør at andre kan bruke verkene fritt.

De siste årene har regissører og dramatikere ligget i en opphetet strid med NRK om rettigheter, som statskanalen ønsker å kjøpe ut for evig tid.

– Setter dere med dette press på kunstnerne om å si fra seg rettighetene sine?

– Vi mener at en institusjon som NRK, som er finansiert av fellesskapet, i størst mulig grad bør gjøre innholdet sitt tilgjengelig. Det må selvfølgelig gjøres innenfor de rammene som blant annet åndsverkloven setter, sier Grande.

Lar Nasjonalgalleriet vente

Trine Skei Grande var kulturbyråd i Oslo fra 2000 til 2001, og har fått inn en hovedstadsseier i regjeringsplattformen: å bevare Nasjonalgalleriet som visningssted for kunst i tilknytning til Nasjonalmuseet. Det har lenge vært uvisst hva som skal skje med bygget når det nye Nasjonalmuseet oppføres på Vestbanen.

I regjeringsplattformen ligger det imidlertid inne en forutsetning om at det ikke «påløper store kostnader til rehabilitering».

– Hva er «store kostnader»?

– Det er blitt reist spørsmål ved om prisnivået for rehabilitering er riktig i mange av rapportene som er kommet. Vi må komme tilbake til når det skal pusses opp, for hvor mye og hva vi skal bruke det til. Men det er bygd som en arena for å vise kunst, og det bør fortsatt være det, sier hun.

Grande vil ikke svare på om én milliard kroner, som er en av summene som er anslått, er for mye. Hun gjør det klart at Nasjonalgalleriet uansett ikke står først i køen av kulturbygg som skal rustes opp i hovedstaden.

– Jeg er litt lei av i Norge at alt skal være i tipp topp stand hele tida. Vi kan liksom ikke ha noe som står og venter litt. Bare i Oslo skal vi ha et nytt nasjonalmuseum, staten bidrar også inn i det nye Munch­museet, vi har akkurat bygd en opera, og vi skal få Nationaltheatret til å henge sammen igjen. Det betyr at Nasjonalgalleriet ikke er først i løypa i denne fireårsperioden, sier hun.

Stopper Hellelands endring

Noe Grande har rukket å gå løs på, er den omstridte endringen i komiteene som deler ut stipender til kunstnere.

Forgjenger Linda Hofstad Helleland (H) besluttet at ansvaret for å utnevne medlemmer til Kulturrådets 24 stipendkomiteer skulle flyttes fra kunstnerorganisasjonene til Utvalget for statens kunstnerstipend, der tre av fem medlemmer er utnevnt av Kulturdepartementet.

Nå har Grande satt endringen i bero, etter massive protester.

– Jeg har behov for å gå gjennom det en gang til. Jeg er enig med Linda i veldig mange av innvendingene som den forrige regjeringen hadde til svakhetene ved systemet vi har. Så er spørsmålet om riktig løsning er å samle ansvaret på færre hender, sier hun.

– Hvilke svakheter tenker du på?

– Systemet samler mye makt på få hender. Hvis det er ett felt der vi virkelig trenger å spre makt, er det innen kunst og kultur. Jeg tror alle vi som har jobbet med kultur­politikk over tid, har mange historier om makt som korrumperer og små kulturer som får monopol på hva som er rett og galt, godt og dårlig. Det er viktig å spre makt, men om dette var riktig måte å gjøre det på, må jeg få bruke litt mer tid på, sier hun.

Ber rikfolk gi

Et av Trine Skei Grandes hjerte­barn på kulturfeltet er gaveforsterkningsordningen. Vi har så vidt rukket å bringe temaet på bane, før Grande påpeker at den faktisk var hennes idé å innføre.

Ordningen går ut på at for hver private krone som gis i gave til en kulturinstitusjon, plusser staten på 25 øre. Dette skal stimulere private givere til å gi mer penger til kultur.

Klassekampen og andre medier har skrevet om at ordningen fører til en skjevfordeling. Blant mottakerne av gaveforsterkning finner vi svært få museer i Nord-Norge, mens Munchmuseet og Ekebergparken i Oslo har håvet inn millioner.

– At de store hovedstadsmuseene får inn mer penger, gjør at det blir mer penger igjen til det offentlige som man kan bruke andre steder. Grunnen til at denne saken er viktig for meg, er at den handler om en mentalitetsendring som trengs både blant rikinger og i museene i Norge. I mange andre land har du en kultur for at hvis du faktisk er blitt rik, må du gi noe tilbake. Jeg synes det er kulere at man gir penger til kunst og kultur enn at man bruker penger på hytter, båter og jetfly.

– Hva med de små museene som ikke klarer å få inn private midler – vil de da få mer i direkte statsstøtte?

– Ordningen gir rom for det. Men så tror jeg det tar litt tid å bygge opp kompetanse på hvordan du får private midler inn. Jeg var i et møte med en gjeng på The Metropolitan Museum of Art i New York for noen år siden, og så på hvor systematisk de jobbet med alt fra de små giverne som gir fem dollar til de som gir 50 millioner dollar i året. Jeg tror nordmenn også har lyst til å bidra mer og være litt på lag med museet eller teatret sitt.

Sier nei til nytt kvinnemål

Vi skal videre til filmfeltet. En het potet i disse metoo-tider er den lave kvinneandelen foran og bak kamera.

Målet om at kvinner skal utgjøre 40 prosent av nøkkelrollene, altså regissør, manusforfatter og produsent, ble først innført i 2006. Det er fortsatt ikke innfridd.

Nå tar flere til orde for at målet må oppjusteres til 50 prosent, deriblant Arbeiderpartiet.

– Det er veldig rart å bruke som argument at vi ikke klarer 40 prosent kvinneandel, så derfor bør vi sette 50 prosent som mål. Vi må vel helst klare å prøve 40. Jeg vil gjerne ha flere gode ideer til hvordan vi skal klare det, sier Grande.

– I Sverige innførte de 50 prosent som et veldig offensivt mål i 2013, og de har klart å innfri?

– Ja, men du må klare å dyrke fram talentene. Noe av det vi har kikka på er at vi har veldig mange flinke damer på dokumentar. De kan også gå over til andre filmformater hvis de får sjansen, sier hun.

Mediefeltet må belage seg på endringer framover. Regjeringen har blant annet bestemt seg for å kvitte seg med NRK-lisensen. I 2016 leverte et regjeringsoppnevnt utvalg en rapport der de drøftet flere alternativer til finansiering.

Vil samle mediestøtten

Grande selv har sansen for hvordan de gjør det i Finland, hvor allmennkringkasteren Yle finansieres gjennom en egen skatt.

– Jeg mener at vi kan bruke skatteseddelen til denne type fellesskapsløft. Men vi må utrede dette skikkelig. Utfordringen med dagens lisens er at den oppfattes som sosialt urettferdig, og at den er teknologimessig veldig gammeldags. Jeg har tre tv-er hjemme og kunne plombert alle og sluppet å betale lisens, enda jeg er en storforbruker av medier, sier hun.

Grande har en ambisjon om å samle all mediestøtte i én ordning, det vil si pressestøtten, finansieringen av NRK og en kommersiell allmennkringkaster og andre mindre støtteordninger.

– Dette kan kanskje forvaltes av et organ på sida av politikken. Målet må være å koble støtten bort fra de politiske avgjørelsene, sier hun.

Grande mener det ikke er heldig at Venstre og KrF i flere budsjettrunder har gått inn og reddet pressestøtten, og at avisene som mottar støtte på denne måten, kobles til dem som politiske partier.

– Det blir oppfattet litt sånn at disse avisene er Høyre og Frp mot, og Venstre og KrF for. Sånn bør det ikke være, det er en antatt avhengighet som ikke er sunn over tid. Vi skulle ønske at disse avgjørelsene lå et annet sted enn i Stortinget, for da hadde du hatt en uavhengighet som hadde økt kreden til både dere og oss, sier hun.

– Hos hvem skal dette ligge?

– Vi må se på hvordan andre land gjør det, men det må gjøres med faglige vurderinger og brøker som politikerne setter. Dette er ikke ferdigtenkt.

Grande håper det går an å få med seg Arbeiderpartiet.

– Hvis vi skal lage en helt ny modell, må det være et bredt flertall bak, slik at det står seg over lang tid og flere regjeringer.

En akse for godt og dårlig

Trine Skei Grande blir også kulturminister for et litteraturfelt i full flamme. Noen dager før hun tiltrådte, ble det dannet en ny forfatterforening som reaksjon på at ikke flere får innpass i Den norske forfatterforeningen.

Forfatterforeningens leder Heidi Marie Kriznik skrev i Klassekampen at vi «har et politisk klima der interessen for kunstnerisk kvalitet er lav». Hun viste blant annet til daværende statsråd Linda Hofstad Hellelands utfall mot kunstkritikken.

Helleland har blant annet uttalt at hun hadde håpet den tid var forbi da «noen forteller folk hva som er god og dårlig kultur».

– Hva tenker du om at noen mener det er blitt vanskeligere å forsvare kvalitetskriterier i kunsten?

– Jeg mener at kvalitet er et av de viktigste kriteriene å følge. Når vi for eksempel har satt oss som mål å lage en barne- og ungdomskulturmelding, er det fordi jeg mener at veldig mye barne- og ungdomskultur ikke strekker seg nok etter kvalitet, sier hun.

Grande forteller om noe hun lærte av sin musikerfar. Hun tegner opp et usynlig dia­gram foran seg med en loddrett akse hvor skalaen er «god» til «dårlig». Den krysser en vannrett akse som går fra «jeg forstår» til «jeg forstår ikke».

– Den firefeltstabellen brukte han når han skulle plassere alt mulig innenfor kunst og kultur. Den forfølger meg litt. Det er noe som er bra og dårlig, objektivt sett. Og så kan det være mye bra som du ikke forstår eller som ikke gir deg noe, sier hun.

– Ser du det som din oppgave som kulturminister å forsvare kunstnerisk kvalitet som en egen verdi?

– Ja. Jeg mener det er en overordnet oppgave for enhver kulturminister.

mari.vollan@klassekampen.no