Print URL: http://www.klassekampen.no/article/20180131/ARTICLE/180139993

Eksperter på presseetikk mener mediene må gå i seg selv etter håndteringen av anonyme metoo-varslere:

– Uhyrlig hvis det stemmer

Av Torbjørn Tumyr Nilsen og Jonas Brække

Publiseringsdato: Onsdag 31. januar 2018

Seksjon: Kultur og medier

OVERTRAMP: – Min erfaring er at journalister er bevisste på kildevern. Men når det koker som verst, er det en fare for at vi går skoene av oss, sier Tone Angell Jensen. FOTO: KRISTOFFER KLEM BERGERSEN

Eksperter på presse­etikk reagerer på påstanden om at journalister skal ha avslørt identiteten til metoo-varslere.

medier

– Det er uhyrlig hvis det stemmer at journalister har ringt rundt til varslernes venner og andre i deres nettverk for å sjekke disse sakene og få flere spor. Det å blåse anonymiteten til varslere er ganske grovt, sier Tone Angell Jensen, kommentator i Nordlys og tidligere medlem av pressens selvdømmeorgan Pressens Faglige Utvalg (PFU).

Den erfarne pressekvinnen er en av mange som reagerer med vantro på journalisters håndtering av anonyme metoo-varslere, slik de blir beskrevet av tre anonyme kvinner i en kronikk i Aftenposten mandag.

I kronikken forteller varslerne at de opplevde medietrykket som en ekstrabelastning, etter at de hadde gått til Ap-ledelsen for å varsle om seksuell trakassering fra daværende nest­leder Trond Giske.

FAKTA

Mediene og metoo:

• Mandag trykket Aftenposten en kronikk fra tre anonyme metoo-varslere, som anklaget journalister for å ha avslørt identiteten deres overfor tredjepersoner.

• Varslerne opplevde at de ble forsøkt presset av journalister til å stå fram og gi deres versjon av trakasserings-anklagene mot Trond Giske.

• I kveld arranger Oslo Journalistklubb debatt på Kulturhuset i Oslo om medienes dekning av metoo-sakene.

Må akseptere et nei

Varslerne skriver at deres identitet trolig først ble lekket til mediene av Giskes støttespillere, hvorpå journalistene tok kontakt med dem direkte for kommentarer eller i håp om å få ut flere detaljer. Anklagene retter seg mot sju navngitte medier, blant annet VG, TV 2, Dagbladet og NRK.

«Da vår respons uteble, valgte flere mediehus å ta kontakt med vårt nettverk og orienterte dem dermed om at vi hadde varslet», skriver varslerne. Også partikolleger i Arbeiderpartiet skal ha fått høre navnene deres.

– Hvis mediene får et nei eller ikke får svar fra en varsler, så bør man respektere at vedkommende fortsatt vil være anonym, sier Angell.

– Det er ikke for ingenting at Vær varsom-plakaten har et helt avsnitt om regler for kilde­vern.

– Men i dette tilfellet har ikke journalistene selv nødvendigvis snakket med varslerne og er derfor ikke bundet av kildevernet?

– Nei, sannsynligvis ikke. Men det er noen prinsipielle holdninger her med tanke på hvordan vi opptrer overfor kildene våre. Vi svikter troverdigheten vår om vi springer rundt og sprer navn og innhold i saker hvor vi vet at vedkommende ikke ønsker navnene sine offentliggjort.

– Unødig hardt

Også Sven Egil Omdal, medie­kommentator i Stavanger Aftenblad, er kritisk til journalistenes arbeidsmåte i Giske-saken, slik de er beskrevet av varslerne.

Selv om journalistene formelt sett ikke må verne om kilder som de ikke har gjort avtale med, inneholder pressens etiske normverk – Vær varsom-plakaten – andre regler som er like aktuelle.

– Når man får beskjed om at varsleren ikke ønsker offentlighet, bør man følge Vær varsom-plakatens regel om å utvise varsomhet. Å gå via venner eller familie virker unødig hardt i tilfeller som dette. Denne metoden mener jeg fortjener en skikkelig gjennomgang, sier Omdal.

Han er ikke imponert over svarene som redaktørene i de anklagede mediehusene kom med i Aftenposten samme dag.

– Denne kronikken ga allmennheten innblikk i problematiske sider ved arbeidsmetodene til journalistene. Da burde redaktørene gått grundigere inn i problemstillingene enn det de gjorde her, i stedet for å bare frikjenne seg selv eller bagatellisere saken, sier Omdal.

– Må ta hensyn til helheten

Medieprofessor Svein Brurås ved Høgskulen i Volda mener lekkasjer er av stor betydning for pressens evne til å avsløre og undersøke saker, men at det kreves en ansvarlig holdning fra redaksjonene.

– Slike saker fungerer som et puslespill. Selv om hver enkelt redaksjon ikke røper så mange detaljer, kan den samlede informasjonen som deles av pressen, bli tilstrekkelig til at noen kan identifisere kilden, sier Brurås.

– Vi har ingen overredaktør i Norge. Hver redaksjon er bare ansvarlig for sin egen publikasjon. Men jeg mener redaksjonene bør ta mer hensyn til helheten og det samlede medietrykket, sier han.

kultur@klassekampen.no

UNDERSAK

Lytter til kritikken

Tora Bakke Håndlykken, nyhetsredaktør i VG, bekrefter at varslernes respons har ført til interne diskusjoner om metodebruk i Giske-dekningen.

– Vi kommer til å se kritisk på hvordan det samlede medie­trykket kan ha blitt for belastende for varslerne. Samtidig er det viktig å si at vi bare får tatt ansvar for vår egen kontakt med varslerne, og den kontakten opplever jeg som god og ryddig. Det viktigste poenget fra disse tre varslerne, slik jeg leser kronikken, er at summen av henvendelser er blitt for stor.

I kronikken i Aftenposten hevder de tre Giske-varslerne at deres identitet indirekte er blitt avslørt som følge av det massive medietrykket. Håndlykken mener VG har opptrådt ryddig her.

– Nettopp dette har vi vært veldig bevisste på. Identiteten til varslerne er blitt behandlet med stor varsomhet også internt i redaksjonen. Vi har vært veldig, veldig nøye med ikke å spre identiteten deres.