Print URL: http://www.klassekampen.no/article/20180112/PLUSS/180119877

Skrivekunst

En strils bekjennelser

Av tekst: torbjørn tumyr nilsen, Radøy foto: PAUL S. AMUNDSEN, Radøy

Publiseringsdato: Fredag 12. januar 2018

Seksjon: Livet

HAVSTRIL: Radøy er bare på en liten time fra Bergen. Det er her ute på slektsgården forfatter Tormod Haugland trives aller best.

Forfatter Tormod Haugland valgte litteratur framfor melkekyr. Nå gjør han suksess med bok om det vanskelige valget.

Kjøreturen til Bøvågen helt nordvest i jordbrukskommunen Radøy tar bare en liten time fra Bergen. Likevel kan det føles som om turen nordover er en slags reise fra sentrum til den ytterste periferi. Vi drar til det nordvestre hjørnet av Nordhordland hvor det typiske vestlandske, kuperte terrenget gjør en liten utflating før det i åpent lende møter ytre Hjeltefjorden, Øygarden og deretter bare havet. Det er her ute forfatter Tormod Haugland trives aller best.

Det er unormalt opplyst av en lav januarsol i det vi ankommer gårds­tunet på Haugland. Over en kaffe i det fargerike kjøkkenet forklarer Haugland hvordan, og hvorfor, han har valgt en slik pendlertilværelse mellom by og land.

– Helt siden jeg ble voksen, har jeg pendlet mellom Bergen og Radøy og hatt et slags reir begge steder. Det er kontrasten mellom de to som gir mitt liv variasjon og energi.

FAKTA

Tormod Haugland

Alder: 55 år.

Sivilstand: Gift med billedkunster Anette Kierulf. En sønn.

Tittel: Forfatter og skrivelærer.

Hvor er du i livet? Jeg prøver å surfe på middagshøyden.

På sparket

Hvilken bok har gjort sterkest inntrykk på deg?

– «Naustet» av Jon Fosse var viktig for meg da jeg begynte å skrive. I dag vil jeg heller trekke frem en bok som er viktig akkurat nå: «Bungalow» av Inghill Johansen. Den har tekster som er uforutsigbare og som på finurlig vis pendler mellom liv og forvitring, fantasi og det konkrete.

Hva er din favorittfilm?

– Jeg ser veldig mye film og liker godt å se kavalkader over hele produksjonen til en regissør. Jeg har derfor akkurat sett alle filmene til Jane Campion. Det var veldig interessant. Det er alltid noe litt outrert og fint over filmene hennes. Så jeg kan si «Piano», som kanskje er hennes største film.

– Hva slags musikk hører du på?

– Jeg hører på musikk når jeg kjører bil, og siden min sønn ofte er med, hører jeg på den musikken han hører på. Derfor må jeg si danske Gilli og Molo og den gjengen der. Det har jeg hørt masse siden han begynte å høre på det.

I karrig myrjord

Identiteten som finnes på en plass som Bøvågen, er viktig for han.

– Jeg har mye til felles med folk her ute, selv om folk ikke deler min sterkeste interesse, litteraturen.

Samtidig er hjemplassen så langt unna Bergen at han ikke helt klarer å flytte tilbake på fast basis, heller. Den doble dragningen, fram og tilbake mellom byen og bygda, har dannet et utgangspunkt for Hauglands siste bok «Om dyr og syn». Romanen tar for seg oppveksten som odelsgutt og den gradvise oppvåknende interessen for byen og kunsten. Boka har fått svært gode kritikker og blitt nominert til P2-lytternes romanpris 2017 i NRK.

– Hvordan vil du beskrive dette stedet?

Vi er nå i det området hvor historiker Eilert Sundt mente de såkalte havstrilene kom ifra. Han delte strilene i fem kategorier. Havstrilene var de fattigste strilene, hadde dårlige klær og minst respekt bland by­borgere i Bergen. De hadde små gårder med karrig myrjord å livnære seg fra, sier han.

Praktiske striler

Det var langt fra opplagt at Haugland skulle bli forfatter. Strilekulturens makt over sinnet gjorde at opp­veksten var preget av lite interesse for skolearbeid.

– Kulturen tilsa at du ikke skulle være flink på skolen. Du skulle være flink til det praktiske arbeidet hjemme, og det var det.

På videregående traff Haugland Odd Surén, i dag forfatter og anmelder i Dag og Tid. Det ble et viktig møte.

– Han lånte meg bøker, og da han etter videregående sa han skulle bli forfatter, visste ikke jeg at noe slikt var mulig en gang. Jeg trodde forfattere stort sett var døde folk.

– Men du kjente allerede da på en nysgjerrighet?

– Ja, jeg ble bevisst noe annet. Jeg visste at jeg hadde skapende evner, men jeg tenkte aldri jeg kunne bruke det til noe. Jeg hadde fremdeles den ideen i hodet at jeg skulle bli bonde.

Fem lag fortelling

Fattigdommen Eilert Sundt beskrev har preget området helt fram til oljealderen begynte å riste i hav­strilene. Riktignok var de selv­bergete gjennom gårdsbruk og fiske, men ellers var det tradisjonelt lite rikdom å spore her. Da oljeraffineriet Mongstad i nabokommunene Austrheim ble bygget, var en av grunnene nettopp å få økt levekårene i Nordhordland.

– Før Mongstad var dette av et de fattigste områdene i Norge. Det ble sammenlignet med Finnmark, og kunne ikke sammenlignes med Sunnhordland når det kom til inntektsgrunnlag, forklarer Haugland.

Forfatterens familie går minst sju slektsledd tilbake på gården. Huset ble opprinnelig flyttet hit helt tilbake på 1700-tallet.

Her satt en ung odelsgutt og hørte på slektens historie.

– Fra min bestefar hørte jeg daglig fortellinger om mine tippolde­foreldre. Han leste ikke bøker, men fortalte historier og innprentet meg med fortellinger fra fortida som gjorde den veldig nær. Så jeg har på mange måter hatt fem generasjoner i meg gjennom fortellingene hans.

– Det må jo være ganske unikt?

– Det er spesielt, og gjør nok også at min tilknytning til dette stedet har vært sterkere enn for andre. De fleste som tar utdannelse herfra, kommer jo aldri tilbake. Det er vanskelig å få jobb.

Men det gjorde Haugland. Han var odelsgutt med agronomutdannelse og vant til å ta ansvar for melkekyrne på garden – et arbeid og ansvar som beskrives tett av jeg-personen Tormod i boka «Om dyr og syn».

Den gradvise følelsen i tenårene av at det var andre liv å leve, beskrives blant annet slik «Det var livet mitt, og det var slik det var blitt. Og på denne tida var eg ikkje i nærleiken av å ha noko intellektuelt medvit som denne læra kunne møtast med. Eg var ikkje i stand til å konfrontere den kulturen som forma meg, eg hadde vakse så blindt inn i den.»

Men Haugland valgte likevel en annen vei. Han gjorde aldri ungdomsopprør, kanskje fordi faren ble syk midt i den verste opprørstida. Men etter å ha drevet jorda i noen år, flyttet han til byen, tok kunstutdannelse og ble forfatter. Odelsretten ga han til slutt fra seg til broren.

Bøvågdikting

Forfatteryrket som Haugland til slutt valgte, bærer med seg en frihet til å kunne velge å bo hvor man vil. At han likevel har bosatt seg på hjemplassen, henger sammen med det han ønsker å gjøre til litteratur.

– Jeg vil at min bakgrunn som havstril skal skinne gjennom i det jeg skriver.

For Haugland blir skrivingen best når han skriver om det han har en viss nærhet til.

– Landskapet er betydningsfullt. Måten å snakke på er viktig. Mentaliteten her er en annen.

– Det må du forklare litt?

– Tradisjonelt sett er strilen stilltiende og fornøyd med lite. Jeg finner det interessant å skrive i kontrasten mellom fortid og nåtid, mellom fattigdom og rikdom: Hvordan språk og væremåte endres. Fattigdommen får gjerne et annet uttrykk når rikdommen tar over.

Å skrive om seg selv

Slik som Bøvågen har vært en ukjent plass i det norske landskapet, har forfatteren fra ytterste Radøy lenge vært en slags hemmelighet i det norske litterære landskapet. En av hans trofaste lesere, Ole Robert Sunde, skrev i etterordet til Hauglands essaysamling «Orm, ugla og and» i 2008 at «det er en forlegen taushet i Tormod Hauglands bøker», men at den samme tausheten skaper en statisk elektrisitet «som et jordskjelv i en ullsokk».

Nå har forfatteren beveget seg mot det han beskriver som «fiksjonalisert selvbiografi».

– En fortelling om min oppvekst er uinteressant i seg selv. Den har selvbiografiske trekk i og med at jeg går så tett på mitt eget liv. Plutselig satt jeg der og tenkte: «Faen, dette er jo en klassisk oppvekstfortelling», flirer han.

– Redaktøren min mente at det var en kunstnerroman. Begge de begrepene har jeg sterke fordommer mot, men det føltes likevel riktig å gjøre det, og jeg måtte bare overse den følelsen. Det var viktig å komme videre i forfatterskapet mitt, og det å legge romanen så nærme meg selv ble en slags utfordring.

Bjørnebærvinens tale

En del av skriveprosessen til Haugland går ut på å utgi såkalte «boksingler» eller pamfletter på det private forlaget Severina Sars Museum. Stiftet sammen med stiftemaskin finnes miniutgivelser med titler som «Punkteringa», «Grisen sitt liv» og «Barndom ungdom sjukdom». Sistnevnte var utgangspunkt for boka som kom i høst. Her finnes også en essayistisk hyllest til bjørnebæret.

Flere steder rundt huset har Haugland plantet det tornete buskaset som gir det mørke delikatessebæret. Både ved vestveggen av huset og ved den imponerende grønnsakhagen, hvor purre og rosenkål faktisk ennå kan innhøstes, vokser bjørnebærbuskas.

Haugland har til og med spesialisert seg på tilvirking og drikking av bjørnebærvin. I pamfletten «Klungr (om bjørnebær)» heter det at han i 2000 lagde 160 liter vin og drakk den så mye at «det stundom kjennest som om bjørnebærplanten talar gjennom meg, som om den er stemma mi».

– Jeg har det jeg trenger her ute. Alt ligger til rette for arbeidet mitt. Det er en ro her, og veldig fine forhold for en som vil skrive, sier han.

– Du blir ikke stresset av all roen?

– Nei, jeg blir ikke stresset, men etter 14 dager må jeg til byen igjen. Pendlingen tar aldri slutt.

livet@klassekampen.no