Print URL: http://www.klassekampen.no/article/20180109/ARTICLE/180109972

Oppdraget

Av BJØRGULV BRAANEN

Publiseringsdato: Tirsdag 9. januar 2018

Seksjon: Lederen

• Så var det altså ikke bare navnet – OsloMet – det handlet om når Høgskolen i Oslo og Akershus nå får universitetsstatus, men om en mer dyptgripende engelskspråklig vending. I dagens avis går det fram at rektor Curt Rice ikke lenger vil stille krav til norskspråklig kompetanse ved ansettelser i undervisnings- og forsker­stillinger. Det reagerer flere ansatte ved høyskolen på. De viser til at institusjonen utdanner lærere og sykepleiere, som primært skal bruke norsk når de kommer ut i jobb. Clas Jostein Claussen ved Fakultet for lærerutdanning og internasjonale studier viser også til at de yrkesmessige utdanningene fungerer samfunnsbyggende. I dette perspektivet er det underlig at institusjonen ikke skal forsvare norsk som fagspråk. Rektor Curt Rice har for øvrig tidligere slått fast at forskningsartikler ikke bør skrives på norsk.

• Denne holdningen til norsk som forsker- og undervisningsspråk er bakstreversk og så langt fra progressivt og framtidsrettet det er mulig å komme. Øyvind Østerud har tidligere påpekt at mange ansatte uten i bakgrunn i norsk, fører til en skeiv arbeidsdeling. De kan ikke drive begynnerundervisning, ikke vurdere eksamensbesvarelser og stillingssøknader og ikke settes til administrative verv. Færre kan oppnevnes i offentlige utvalg og formidle faginnsikt for et norsk publikum. Østerud mener dette etter hvert vil svekke fagmiljøene.

• Det Rice og hans støttespillere ikke synes å forstå, er at det norskspråklige er et fortrinn, ikke en ulempe. Selvfølgelig skal det ansettes folk med internasjonal bakgrunn, men institusjonene fungerer i Norge med norske studenter. Samfunnsoppdraget er å frambringe kunnskap med relevans for landets innbyggere og å formidle den til en brei offentlighet. Hvis norsk forsvinner som fagspråk, går også nyanser og presisjon tapt til fordel for et sterkt forenklet engelsk. Dette vil ikke styrke, men svekke høyere utdanningsinstitusjoner og føre til det Øyvind Østerud har karakterisert som et kvalitetsfall som er de globale provinsuniversitetenes skjebne når internasjonaliseringen er ubegrenset og tankeløs.