Print URL: http://www.klassekampen.no/article/20180103/PLUSS/180109930

Vi må overbevise våre motstandere, ikke drepe dem, sa Mahatma Gandhi. Hva ville han ha sagt for å nå gjennom?

Et tenkt brev til en terrorist

Av Inge Eidsvåg

Publiseringsdato: Onsdag 3. januar 2018

Seksjon: Med andre ord

MANET TIL IKKEVOLD: Et øye for et øye gjør hele verden blind, mente Mahatma Gandhi – som selv ble utsatt for en rekke drapsforsøk, og ble skutt og drept i 1948. Foto: Ukjent/Wikimedia Commons

Da Mohandas Karamchand Gandhi, bedre kjent som Mahatma Gandhi, ble skutt og drept den 30. januar 1948, var han en indisk borger uten verken privat eiendom, offisiell stilling eller akademisk posisjon. Av jordiske eiendeler etterlot han seg to par sandaler, ei klokke, et par briller, spisebestikk, matboller, dagbok, bønnebok, en brevkniv og tre små porselensapekatter. Det var alt.

Likevel stanset politiske og religiøse ledere over hele verden opp for å vise den lille, tannløse mannen med de utstående ørene den siste ære. FN senket flagget på halv stang, sikkerhetsrådet avbrøt sitt møte, og Philip Noel-Baker, den britiske FN-ambassadøren, hyllet Gandhi som «de fattiges og fortaptes venn». Han mente at «Gandhis største bedrifter vil komme i framtida». Albert Einstein sa at «kommende generasjoner vil knapt tro at et slikt menneske har levd». Statsminister Nehru, Gandhis gode venn og mangeårige medarbeider, talte med gråtkvalt stemme over indisk radio.

Drapsmannen, Nathuram Vinayak Godse, sa under rettssaken at han aldri hadde følt noe personlig hat til Gandhi: «Det ga meg ingen glede å drepe ham. Han har min høyeste respekt, og derfor bukket jeg for ham i ærbødighet og ønsket ham god reise, før jeg skjøt de tre skuddene som drepte ham.»

FAKTA

Mahatma Gandhi:

• Mohandas Karamchand Gandhi (1869–1948) var en indisk frigjøringsleder og statsmann. I januar 1948 ble han drept av hindunasjonalisten Nathuram Gotse.

• Gandhi er kjent for sin bruk av ikke-voldelige metoder i den indiske kampen for uavhengighet fra Storbritannia.

• I denne teksten skriver Inge Eidsvåg et tenkt brev fra Mahatma Gandhi til en terrorist. I brevet bruker han Gandhis egne ord, uttalt i ulike sammenhenger.

Om forfatteren:

• Inge Eidsvåg er forfatter og lektor ved Nansenskolen på Lillehammer.

Kan vi lære noe av Gandhi i dag? Mitt svar blir et ubetinget ja. Ikke ved å idealisere han, ikke ved å hente han ut av sin tid og sin kultur, ikke ved å fortie hans feil og inkonsekvenser. Gandhi fryktet selv at hans lære skulle fryse til dogmer, og han advarte mot «gandhisme». Han ønsket minst av alt å etterlate seg noen sekt. Gandhis store fortjeneste ligger i at han forsøkte å leve det han lærte. «Mitt liv er mitt budskap», svarte han når journalister ville ha en enkel formel. Idealer som ikke nedfelte seg i levd liv, var for Gandhi lite fruktbare. Han søkte å nå sine mål gjennom handling og ved å følge samvittighetens røst. Gandhis liv er et eksempel på hva ikkevold kan utrette – også i vår tid.

Mahatma Gandhi ble utsatt for drapsforsøk en rekke ganger. I 1934 opplevde han ikke mindre enn tre attentatforsøk. Terrorisme var heller ikke ukjent for ham. Det var nær ved å ødelegge hans ikkevoldelige frihetskamp, spesielt i Bengal-området i 1930-årene. To dager før han ble skutt, den 28. januar 1948, skrev Gandhi dette til sine tilhengere: «Hvis jeg skulle dø av kulen fra en galning, må jeg gjøre det smilende. Det må ikke finnes noe sinne i meg. Gud må være i mitt hjerte og på mine lepper. Og dere må love meg en ting: Skulle noe slikt hende, skal dere ikke felle en eneste tåre.» Da skuddet falt, var visstnok hans siste ord: Hé Ram! (Å, Gud!)

Gandhi skrev tusenvis av brev, men så vidt jeg vet aldri noe brev til en terrorist. Jeg har forsøkt å tenke meg til hvordan et slikt brev kunne ha blitt. Så langt jeg evner har jeg prøvd å være tro mot Gandhis ånd, og det er stort sett hans egne ord jeg bruker, riktignok skrevet eller uttalt i ulike sammenhenger gjennom livet.

Kjære NN,

Du synes kanskje det er rart at jeg begynner dette brevet med «kjære», etter det du gjorde mot meg og mine for noen dager siden. Jeg slapp levende fra det, men to av mine medarbeidere ble drept og flere ble hardt skadet. Når jeg likevel skriver «kjære» – og mener det – skyldes det at jeg skiller mellom deg og dine handlinger. Det du gjorde var grusomt og lar seg aldri forsvare. Terrorisme er galt under alle omstendigheter, ja, det verste noen kan utføre. Jeg vet ikke om noen større synd enn å drepe og skade uskyldige mennesker i Guds navn. Gode motiver kan aldri rettferdiggjøre slike handlinger. Derfor kan terrorisme aldri tilgis, men den kan kanskje bli forstått.

Synes du det er merkelig at jeg skiller mellom deg og dine handlinger? Da vil jeg at du skal tenke over dette: En gang lå du ved mors bryst, en gang lekte du i gata sammen med de andre ungene. Du hjalp dine foreldre, var pliktoppfyllende og snill, du var flink på skolen, fikk deg arbeid og bidro som dine søsken til å forsørge familien. Du ble politisk aktiv og engasjerte deg i kampen mot Englands kolonistyre, slik jeg har gjort. Så kom du i kontakt med militante hinduer og ble overbevist om at min ikkevold ikke strakk til, og at mitt samarbeid med muslimer var til skade for vår religion.

Du skal vite at også jeg er et dypt religiøst menneske. Jeg kunne ikke leve ett eneste sekund uten religion. Men jeg er ingen fundamentalist. Villfarelser kan ikke forsvares, selv om det finnes støtte for dem i verdens hellige skrifter. Jeg har gjennom livet hentet impulser både fra buddhismen, islam, sikhismen, teosofien og kristendommen. Jeg er tjener både for muslimer, kristne, parser, jøder og hinduer. Gud er én, men det går mange veier til ham. En vei for hvert menneske. Og hvilken rolle spiller det vel om vi reiser langs ulike veier? Hvis et menneske når inn til kjernen i sin egen religion, har det samtidig berørt kjernen i alle religioner. Akkurat som navet i et hjul forbinder alle eikene. Innerst inne, i navet, er eikene nærmest hverandre.

Jeg vil at du skal vite at du er noe mer enn dine terrorhandlinger. Du ble ikke født som terrorist. Du ble terrorist på grunn av omstendighetene, på grunn av de menneskene du møtte og de erfaringene du gjorde.

Hvis vi ikke retter søkelyset mot det som skaper terrorisme, vil vi aldri greie å utrydde den. Vi må først forstå et fenomen før vi kan bekjempe det. Ingen ofrer sitt liv uten grunn. Hvilke forhold er det som gjør at mennesker begår slike uhyrlige handlinger? Hva er de historiske forutsetningene, hva er motivene og mentaliteten, hva er konfliktens kjerne? I vår beskrivelse av dette må vi være sanne, nyanserte og rettferdige. Vi må våge å trekke fram det positive også hos våre motstandere, og så langt det er mulig søke å leve oss inn i deres situasjon. De britiske kolonialistene er blinde for skriften på veggen. De ser ikke det terroristene skriver med sitt eget blod. Jeg har bønnfalt dem om å se skriften på veggen, men de har ikke villet høre.

Fattigdom er kanskje den verste form for vold. Langt flere dør av fattigdom enn av terrorisme, men de dør i stillhet. Kløften mellom fattige og rike er en form for stille drap. Jeg har sagt til meg selv: Verden har nok ressurser til å dekke alles behov, men ikke til å dekke alles grådighet. Og det alle ikke kan nyte godt av, er heller ikke for meg.

Hvis vi bare satser på militær styrke, vil voldens spiral bringe oss stadig mer vold. Øye for øye vil til slutt gjøre verden blind. For hver terrorist vi dreper, skaper vi ti andre. Derfor må vi forsøke å overbevise våre motstandere heller enn å drepe dem. Til det trenger vi moralsk styrke. Moralsk styrke kommer ikke av fysisk kapasitet, den kommer av en ukuelig vilje.

Mitt ledende prinsipp i livet har vært å gjengjelde ondt med godt. Ikkevold er loven som gjelder for menneskene, slik vold er loven som gjelder for dyrene. Jeg forsøker å gi de fattige et annet våpen å kjempe med, nemlig ikkevold. Ikkevold er ikke, som mange tror, de feiges våpen. Ikkevold er for de modige. I en ikkevoldelig kamp må vi være villige til å falle for sverd uten selv å gripe til sverd.

Mange sier at først må verden forandres, før vi mennesker kan forandres. Til det svarer jeg: Vi må selv være den forandringen vi vil skal skje. Verden vil ikke forandres før vi forandres.

Hvordan bør vi så besvare terrorismen? For selvfølgelig skal vi reagere. Ikke å gjøre noe er det verste av alt. En hjelpeløs mus er ikke ikkevoldelig fordi den alltid blir spist av katten. Den ville selv gladelig spise morderen hvis den kunne. Der hvor det bare er et valg mellom feighet og vold, der vil jeg anbefale vold. Jeg ville selvfølgelig ha brukt alle midler for å hindre deg i å utføre din grufulle handling. Men jeg ville begrense volden til et minimum og aldri idealisere den. Jeg ville overlate til politiet å etterforske og straffeforfølge. De arbeider i henhold til lov og moral. Å gå til krig mot den byen du kommer fra og mot de menneskene du sier at du representerer, ville være å helle bensin på et glødende bål. Storstilte militære aksjoner, der mange sivile blir drept, er ikke et konstruktivt svar på terrorisme. Det er i seg selv en form for terrorisme. Hatet vil flamme opp, og du ville få mange flere tilhengere enn du hadde før, mange flere enn du fortjener. Men hat skader alltid den som hater, aldri den som blir hatet.

Tro ikke på dem som sier at målet helliger midlene. Det er det samme som å tro at det vokser roser når vi planter ugress. Midlet kan sammenlignes med et frø og målet med et tre. Det er den samme ubrytelige forbindelsen mellom midlet og målet som det er mellom frøet og treet. Vi høster slik vi sår. Midlene vi bruker må være i samsvar med de mål vi vil oppnå. Derfor har jeg ofte sagt: Det finnes ingen vei til fred, fred er veien. De metodene vi bruker for å fri oss fra det britiske koloniveldet, vil bli en del av Indias nasjonalkarakter. Hvis det skulle lykkes å drive britene ut med vold og terror, vil det føre til en falsk uavhengighet, der indiske voldelige undertrykkere erstatter britene.

Et konstruktivt program må alltid være en viktig del av ikkevoldskampen. Det er ikke nok å kjempe mot noe, vi må også arbeide aktivt for noe annet. Det gir selvrespekt, samtidig som det konkretiserer våre visjoner om framtida. Ei framtid der alle får en stemme og blir hørt. Der alle har arbeid og klær nok, og der ingen går sultne til sengs. Der frykt er erstattet av håp.

Du og dine medsammensvorne tror kanskje at deres voldshandlinger vil gjøre meg motløs og knekke meg. Der tar dere feil. Når jeg fortviler, minner jeg meg selv om at gjennom hele historien har sannhet og kjærlighet alltid vunnet. Der har vært tyranner og drapsmenn, og for en tid syntes de uovervinnelige, men til slutt har de alltid falt. Forvalter så jeg den hele og fulle sannhet om disse spørsmålene? Nei, også jeg ser stykkevis og delt. Som dødelige mennesker vil vi aldri kunne gripe hele Sannheten, bare fragmenter av den. Men jeg mener å ha funnet en vei til Sannheten, og langs den veien vil jeg søke videre. Hvordan? Ved alltid å lytte til samvittigheten, den lille, stille stemmen inni meg.

Jeg har ikke skrevet dette brevet for å tvinge deg til å tenke annerledes, men for å overbevise deg. Jeg tror glimt av Sannheten, det vil si av Gud, finnes i alle mennesker. Også i deg. Selv om mine idealer ikke blir til virkelighet i min levetid, så har jeg et langt perspektiv. For en gang vil rettferdighet og fred seire. Det er min dypeste overbevisning.