Print URL: http://www.klassekampen.no/article/20180103/ARTICLE/180109996

De store protestene i Iran skaper dilemmaer for både reformistene og de ultrakonservative:

Setter regimet i skvis

Av Yngvild Gotaas Torvik

Publiseringsdato: Onsdag 3. januar 2018

Seksjon: Utenriks

SPLITTET: Opprøret i Iran har så langt tatt minst 22 menneskeliv og spredd seg over hele landet. Demonstrasjonene er sammensatt og har utløst motreaksjoner, som denne markeringen i Teheran lørdag til støtte for prestestyret.FOTO: Ebrahim Noroozi, AP/NTB Scanpix

SPENT: Opprøret i Iran har foreløpig ingen klar kurs. Men demonstrasjonenes profil kan tyde på et bredt grasrotopprør, tror professor.

IRAN

– I 2009 var bildet veldig klart. Da var det de reformvennlige kreftene som protesterte mot landets ultrakonservative myndigheter. Nå er situasjonen langt mer uklar.

Bjørn Olav Utvik, professor i Midtøsten-historie ved Universitetet i Oslo, ser store forskjeller mellom protestene i regi av Irans grønne bevegelse i 2009, og de siste dagenes opptøyer i landet. Så langt har minst 22 personer mistet livet og hundrevis av demonstranter er arrestert.

– Litt forenklet kan man si at vi i 2009 så et middelklasseopprør hvor det først og fremst var den politisk engasjerte delen av befolkningen, med høyere utdanning basert i Teheran, som protesterte mot det de mente var valgfusk og mot konservativt lederskap. I dag sitter den reform­orienterte middelklassen foreløpig på sidelinja, mens folk fra arbeiderklassen og lavere sosiale lag i stor grad tar til gatene, sier Utvik.

FAKTA

Opprøret i Iran:

• Protestene startet torsdag i Mashhad, nordøst i Iran, og har siden spredt seg raskt. Folk krever økonomiske endringer og slutt på korrupsjon, men også å bli kvitt hele regimet til president Hassan Rouhaini.

• Siden lørdag er 450 demonstranter arrestert i Teheran, ifølge vise­guvernør Ali Asghar Naserbakht.

• I går meldte NTB at minst 22 personer har mistet livet i opprøret.

Økonomisk misnøye

Protester mot vedvarende høy arbeidsløshet, stigende prisnivå og økonomisk stagnasjon startet torsdag 28. desember i byen Mashhad, nordøst for Teheran. Siden har opprøret spredt seg til minst tolv andre byer i landet. Både det at drivkraften er økonomisk misnøye, og at protestene er spredt utover kartet, står i kontrast til 2009-opprøret.

– Det vi ser nå, er mer spredt og inkluderer flere provinser og mindre byer. Det kan peke mot et breiere grasrotopprør av folk som ikke er tilknyttet hovedstadens politiske liv, sier Utvik.

I tillegg framstår dagens protester foreløpig lederløse – mens protestene i 2009 var ledet av datidas opposisjons­figurer og deres støttespillere.

– Nå er aldri opptøyer helt fullstendig lederløse. Men det vi ser i Iran nå, minner litt om brødopptøyene i Algerie i 1988 og -89. Vi ser en eksplosjon av misnøye, som kan føre til politisk endring, selv uten en politisk bevegelse bak.

Utvik mener i likhet med flere internasjonale analytikere at protestene i hovedsak springer ut av økonomisk misnøye og utålmodighet med presidentens reform­løfter. Men det spekuleres også i at president Hassan Rouhanis motstandere, såkalte hardlinere eller ultrakonservative, trakk i trådene og utløste de første protestene. Den tanken bør ikke avfeies uten videre, synes Utvik.

Påfallende sympati

– Det er slett ikke utenkelig at ultrakonservative sto bak den første demonstrasjonen for å presse Rouhani. Samtidig vet de at det er å leke med ilden. Noe som mobiliserer bredt, kan vise seg farlig, også for dem.

Kjetil Selvik, seniorforsker ved Christian Michelsens Institutt, støtter analysen.

– Jeg har merket meg iranske analytikere som finner det påfallende at hardlinere uttrykte sympati for de første protestene. Men når fenomenet brer om seg til flere byer, er det mindre sannsynlig at ultrakonservative står bak. Da blir opprøret et problem for regimet som sådan, ikke bare for Rouhani.

Delt lederrespons

Ayatolla Ali Khamenei, landets øverste og åndelige leder, kommenterte opprøret for første gang i går. Han anklaget «Irans fiender» for å stå bak, ifølge NTB.

Sjefen for revolusjonsdomstolen, Mousa Ghazanfarabadi, sa ifølge Reuters at de hundrevis av arresterte kan bli tiltalt for «krigføring mot Gud» og dermed risikere dødsstraff.

Men president Rouhani har foreløpig vært mykere i sin respons og sagt at Irans folk står fritt til å demonstrere.

– Det virker som om Rouhani prøver å balansere dette i håp om å beholde sin liberale posisjon. Men domstolene er tett alliert med de konservative og vil nok prøve å skremme folk på plass, sier Utvik.

Kjetil Selvik tror demonstrantene lever i frykt for landets sterke maktapparat.

– Hvis regimet vil bruke makt, kan de slå ned protestene raskt. Myndighetenes trumfkort er tilstanden i nabolandene Syria og Irak. Mange iranere vegrer seg for å demonstrere. Statssammenbrudd er enda mer truende enn dagens situasjon.

yngvildt@klassekampen.no