Print URL: http://www.klassekampen.no/article/20171230/ARTICLE/171239999

Magien finnes!

Av ANNELI JORDAHL

Publiseringsdato: Lørdag 30. desember 2017

Seksjon: Anmeldelse

Hevn: Joukahainen forbereder sin hevn mot Väinämöinen, i Akseli Gallen-Kallelas maleri fra 1897. Illustrasjon: Wikimedia

Finland: Nå kan man igjen la seg oppsluke av den poetiske skapelsesberetningen i det finlandske nasjonaleposet Kalevala.

ANMELDELSE

Plutselig så jeg Helsinki med nye øyne. Jeg hadde sittet på byens kafeer og i stigende rus lest Finlands nasjonalepos Kalevala. Det var på slutten av 1990-tallet og jeg var i ferd med å skrive en guidebok om finlandsk kultur i forkant av kulturhovedstadsåret ved millenniumsskiftet. Det var ikke mulig uten å kjenne til Kalevala. Gudesagaens ånd svever over store deler av kunsten, i alle dens ytringer, den påvirker design og forretningers varemerker.

Jeg hadde fått det for meg at eposet var småkjedelig, og ventet meg en grå strøm av Elias Lönnrots innsamlede folkedikt på det firefotede trokeiske versemålet runometer. I stedet ble det en lesefest. Først leste jeg Björn Collinders tolkning til svensk, siden Lars og Mats Huldéns spirituelle modernisering. Deretter «Kalevala för lata», forfattet av den Helsinki-bosatte skuespilleren Anders Larsson. Her er de femti lyriske sangene omskrevet til morsom samtidsprosa. I forkant av jubileet i 2017, der landets hundre år med selvstendighet feires, har den blitt trykket opp på nytt (Schildts & Söderströms).

Da jeg som nyfrelst slo sammen bokas permer, så jeg Kalevala overalt. Venninnen min bodde på Väinömöinengatan, som har sitt navn etter hovedskikkelsen, den skjønne trubaduren Väinämöinen. På fyrstikkesken ved kaffekoppen min sto det Sampo, navnet på smeden Ilmarinens attråverdige kvern som oppfyller alle eierens ønsker. Denne skatten blir utgangspunkt for voldsomme, vikingliknende kamper til havs.

FAKTA

Epos

Elias Lönnrot

Kalevala

Gjendiktet av Mikael Holmberg

Orkana 2017, 372 sider

Kalevalafolket – med de tre hærførerne Väinämöinen, Ilmarinen og eventyreren Lemminkäinen – slåss mot fiendefolket i Pohjola, der den trolldomskunnige herskerinnen Louhi på listig vis utfordrer dem. Tre mot en, så feigt som det kan få blitt. Jeg kikket ut av kafévinduet og så reklameskilt for asfaltfirmaet Lemminkäinen og for forsikringsselskapet Pohjola. I butikker ble det solgt Kalevala Koru-smykker formet etter elgen, ormen og laksen som opptrer i eposet.

Nå er jeg igjen oppslukt av den poetiske skapelsesberetningen, kampen mellom lys og mørke, og av alle guder inspirert av Homer. Jeg leser den første komplette Kalevala-tolkningen til norsk, av den Åbo-fødte forfatteren Mikael Holmberg (Orkana Forlag).

Den rommer et essay om Kalevalas opprinnelse og dets betydning for den finlandske identitetsbyggingen. Den viser også hvordan gude-sagaen har inspirert andre kulturer, eposet er oversatt til seksti språk. Inspirert av Lönnrots originaltekst innledes hver sang med et handlingsreferat, noe som gjør det lettere for nye lesere å henge med i svingene som bukter og vrir seg med allitterasjoner og parallellismer. Det morer meg at i Kalevala er gudene fiskere, jegere og småbønder.

I Sverige har det blitt etterlyst en gjenfortrylling av litteraturen, etter år med autofiksjon og streben etter autentisitet. Magien finnes her! Ikke minst i alle metamorfoser, der kuer kan forvandles til ulver og bite halsen av den som melker, og magien finnes i ømme mødres fingre som forsøker å vekke sine sønner (Lemminkäinen) fra døden. Eposet rommer dessuten en karakteristisk markør i finlandsk fortellerkunst: lakonisk humor.

Vandrende rundt i byen funderte jeg på hvilken betydning et nasjonalepos – som Homers verk eller Edda – har for medborgernes fellesskap. På Ateneums kunstmuseum ble jeg stående foran Akseli Gallen-Kallelas Kalevalasvite. Spesielt maleriet av antihelten Kullervo, som med sitt gule hår og med knyttet neve skriker i vanmakt og vrede. Alt han tar seg fore blir kaos. Bygger han en skigard, så bygger han den opp til himmelen. Forfører han ei jente, så er det hans ukjente søster. Den arme bråkmakeren Kullervo ble kidnappet som liten og ble snytt for livet. Han er den prektige Väinämöinens motsats og Kalevalas mest populære figur, stadig vises han på opera- og teaterscenene.

Bør svenskene være misunnelige? Eller nordmennene, som heller ikke har noe nasjonalepos? Visst er det forlokkende med ett urgammelt verk som kunstnere kan bruke til å skape med videre, eller krangle med. Men det innebærer også en risiko at eposet anvendes i tvilsomme ærender, i en høyrenasjonalistisk streben etter å hylle det erkefinske. I en Nordisk råd-spalte her i avisa 25. november kritiserer Pia Ingström, litteraturredaktør i Hufvudstadsbladet, Nationaloperans forestilling Kalevalalandet, for dets «spektakulært presenterte vulgærnasjonale klisjeer».

Mikael Holmbergs essay forteller om legen Elias Lönnrots (1802–1884) utrøttelige arbeid med å nedtegne muntlig folkediktning. Likt en Svetlana Aleksijevitsj reiste han rundt og intervjuet folk, samlet runene deres og bearbeidet dem til ett enhetlig litterært epos. Han fant fram til de mest talentfulle runesangerne og sangerne i Karelen og det østlige Finland, de som framførte mytene til strengeinstrumentet kantele. I år 1835 ble Kalevala gitt ut, og i andreopplaget i 1849 var antallet sanger fordoblet.

I det symbolske siste avsnittet spiser unge Marjatta et magisk tyttebær. Hun blir gravid og føder sønnen Suomi.

En ny tid begynner.

Eposet fikk klassikerstatus fordi det kom til på et stadium der kulturen tok et vinglete, men bestemt steg fra det gamle herskerspråket svensk til finsk. Lönnrot, som var finskspråklig, kunne snakke med småfolket på landsbygda, bearbeide fortellingene deres, bidra med egne myter og skape nye ord. Han utviklet det finske språket.

Kalevala ble en oppfordrende stafettpinne til «den oppvoksende slekt».

Dikt videre!

bokmagasinet@klassekampen.no