Print URL: http://www.klassekampen.no/article/20171201/ARTICLE/171209999

Inn i Efta

Av BJØRGULV BRAANEN

Publiseringsdato: Fredag 1. desember 2017

Seksjon: Lederen

• Det er noe underlig med norske politikeres holdning til den britiske utmeldingen av EU. Det som ligger fast, er at Norge i all overskuelig framtid vil stå utenfor EU. Det er samtidig en økende erkjennelse på tvers av politiske skillelinjer at vår nåværende tilknytning gjennom EØS-avtalen har store demokratiske svakheter ettersom Norge må ta inn hele EUs regelverk og lovverk uten reell behandling i Stortinget. Stadig nye EU-organer kan gripe direkte inn i norsk forvaltning, og lover vedtatt i Brussel har i realiteten forrang og direkte effekt i Norge. Folket selv utformer altså ikke lenger selv de lovene det skal leve under. Britenes utmelding bør derfor mottas som en gyllen mulighet til å skape et mer demokratisk og likeverdig samarbeid med EU.

• Noen partier ønsker å løse EØS-avtalens demokratiske problemer ved å gå inn for fullt medlemskap, mens andre vil regulere forholdet til EU gjennom en bilateral handelsavtale. Foreløpig er begge disse veiene stengt. Det opphever imidlertid ikke det demokratiske problemet med EØS-avtalen. En politiker som har forstått dette, er Sps Sigbjørn Gjelsvik, som i Stortinget i går sa at regjeringen snarest bør sende en åpen invitasjon til Storbritannia om å vende tilbake til Efta-samarbeidet. Fra Ap-hold, nå sist Jonas Gahr Støre i Klassekampen i går, ser man ikke på Storbritannia utenfor EU som en interessant partner fordi britene som vil ut av EU, vil ha «lavere skatter, lavere sosial beskyttelse og at Storbritannia skal være et investerings- og skatteparadis». Dette er en svært upresis framstilling av politikken til Theresa Mays regjering, men la nå det ligge.

• Problemet med å bruke en regjerings politikk som argument mot et samarbeid mellom nasjoner som ellers har felles interesser, er at det fort kan vendes til sin motsetning: Regjeringer byttes som kjent ut. Ifølge målingene har Labour nå stor sjanse for å komme i regjering etter neste valg, noe som ville ført til betydelige endringer i britisk politikk. Det som står fast, er at våre to land, uavhengig av sittende regjeringers politikk, har felles interesse av et mer demokratisk og likeverdig samarbeid med EU.