Print URL: http://www.klassekampen.no/article/20171130/ARTICLE/171139998

Kulturledere mener at lokalpolitikere er mer tilbøyelige til å legge føringer i kunstnerisk innhold:

Mister frihet i offentlig eie

Av Jonas Brække (tekst) og John Trygve Tollefsen (foto)

Publiseringsdato: Torsdag 30. november 2017

Seksjon: Kultur og medier

LEI AV KOMMUNEN: – Alt gikk på lykke og fromme med kommunen som eier, sier Catrine Telle, tidligere sjef ved Oslo Nye Teater.

Kulturinstitusjoner som har kommuner eller fylker som eiere, er mer utsatt for kunstnerisk innblanding og usikker finansiering, viser ny rapport. Tidligere teatersjef Catrine Telle kjenner seg igjen.

Eierskap

– Oslo kommune var ekstremt uansvarlig som eier av Oslo Nye Teater. Dette var også årsaken til at jeg sluttet, sier Catrine Telle, tidligere teatersjef ved Oslo Nye Teater.

En ny rapport om toppledere i norsk kulturliv viser at institusjoner som er finansiert av kommuner og fylkeskommuner, har mindre forutsigbare inntekter enn institusjoner som får penger over statsbudsjettet.

Rapporten er utarbeidet av BI-professor Tom Colbjørnsen og tar for seg handlingsrommet for daglige ledere ved norske kunst- og kulturinstitusjoner.

I alt 81 toppledere har svart på et omfattende spørreskjema om finansiering, eierskap og forholdet til de ansatte og deres tillitsvalgte.

FAKTA

Toppsjefer i kulturlivet:

• En ny rapport fra Handelshøyskolen BI tar for seg handlingsrommet for toppledere ved norske kunst- og kulturinstitusjoner.

• Rapporten er utarbeidet av professor Tom Colbjørnsen ved institutt for ledelse og organisasjon, på oppdrag fra Arbeidsgiverforeningen Spekter.

• I dag presenteres rapporten under en konferanse for toppledere i kulturlivet ved Nobels Fredssenter i Oslo.

Vanskelig å planlegge

Den overordnede konklusjonen er at norske kulturledere innen dans, musikk og teater har et like stort handlingsrom som sine kollegaer i andre sektorer i samfunnet, som i helseforetakene.

Men for toppledere som er avhengige av bevilgninger fra eierne i kommuner eller fylker, er handlingsrommet mer begrenset.

Disse institusjonene er gjerne mer utsatt for stemningspregede politiske prosesser.

Det lokale byråkratiet som gir bevilgninger, kan også være mindre profesjonelt enn embetsverket i Kulturdepartementet.

– Kunstinstitusjoner er ofte avhengig av å kunne planlegge i god tid, gjerne fem år i forkant for å gjøre avtaler med regissører og andre bidragsytere. Men når kommunene plutselig kutter i bevilgningen til kulturformål, blir det vanskelig å planlegge, sier Tom Colbjørnsen.

Regissør Catrine Telle kjenner seg godt igjen i virkelighetsbeskrivelsen i rapporten. Hun satt som teatersjef ved Oslo Nye Teater i 2013, da det daværende Høyre og Frp-byrådet bestemte seg for å kutte hardt i bevilgningene og legge om driften til å bli mer prosjektbasert.

En av konsekvensene var at teateret måtte redusere i antallet faste stillinger og basere seg mer på frilansere og samarbeid med andre teatre.

– Min opplevelse var at alt gikk på lykke og fromme med kommunen som eier. Teateret ble sett på som en belastning på budsjettet. Politikernes svar var alltid at de ikke kunne gjøre noe fra eller til, sier Telle.

Kulturlederne som har svart på Colbjørnsens undersøkelse, mener også at lokalpolitikere er mer tilbøyelige til å legge føringer i det kunstneriske innholdet, i strid med prinsippet om at politikere bør holde armlengdes avstand.

«Geografisk nærhet og tette personlige nettverk på tvers av politikk, næringsliv og kulturell sektor kan skape flere kontaktflater», står det blant annet i rapporten.

Catrine Telle, som også har vært teatersjef for Trøndelag Teater, synes ikke problemet med Oslo kommune var mangelen på armlengdes avstand. Hun skulle helst sett at politikerne viste mer engasjement på teatrets vegne.

– Jeg ønsket at Oslo Nye Teater skulle være Oslos eget teater og at det skulle reflektere byens mangfold. Men de som satt i kulturkomiteen, hadde verken penger eller fantasi til å støtte opp under denne visjonen, sier Telle.

I stedet ble Telle pålagt å realisere en overgang til prosjektbasert teater, som hun for så vidt ikke var imot, men heller ikke hadde bedt om. Og de økonomiske rammene ble trangere fra det ene budsjettåret til det neste.

– Jeg følte meg etter hvert som en regnemaskin inne i hodet. Hver dag gikk jeg gjennom besøkstallene, men selv om vi leverte bedre enn budsjettert, var det likevel ikke nok, sier Telle i dag.

Vil ikke kutte mer

Oslos nåværende kulturbyråd Rina Mariann Hansen (Ap) mener byrådet har gjort mye for å sørge for stabile inntekter for Oslo Nye Teater.

Til neste år har hun foreslått en liten økning i bevilgningene, som tilsvarer lønns- og prisvekst. I flere år har budsjettposten for Oslo Nye Teater vært frosset på samme nivå, om lag 80 millioner kroner.

– Jeg forstår at det var frustrerende for dem som jobbet ved teateret når det forrige byrådet la inn kutt etter kutt. Det gjorde det umulig for teateret å planlegge framover. Vi har en helt annen tilnærming som eiere og kommer ikke til å foreslå noen kutt eller ytterligere omstillinger ved teateret, sier Hansen.

Oslo Nye Teater er et kommunalt eiet aksjeselskap, med en todelt ledelse mellom teatersjef Kim Bjarke Svendsen og administrerende direktør Jan Beckmann.

Beckmann mener Oslo Nye Teater i dag har et godt samarbeid med sine eiere.

– Umiddelbart kan jeg ikke se at vi har et mindre handlingsrom enn kulturinstitusjoner som har statlig eierskap. Når det gjelder de økonomiske rammebetingelsene, opplever jeg at de er like forutsigbare, sier han.

Skuespiller og tillitsvalgt Kari-Ann Grønsund er av en annen oppfatning. Da hun begynte ved teateret i 1975, var det 37 faste ansatte. I dag er det elleve igjen.

– Å være eid av kommunen gjør alt mye mindre forutsigbart. Vi er helt avhengige av hvem som sitter i bystyret til enhver tid og vet sjelden hvor mye vi kan vente i støtte året etter. Når vi har politikere som ønsker å gjøre om teateret til en bingosal, så sier det litt, uttaler Grønsund.

jonas.braekke@klassekampen.no