Print URL: http://www.klassekampen.no/article/20171110/ARTICLE/171119998

Enhet og strid

Av BJØRGULV BRAANEN

Publiseringsdato: Fredag 10. november 2017

Seksjon: Lederen

• Leder av Oslo Arbeidersamfunn, Fredrik Mellem, har skrevet brev til LO i Oslo der han ber fagbevegelsen nekte Norges Kommunistiske Parti (NKP) plass i 1. mai-toget. Han ber samtidig vakter slå ned på bruk av symboler som «stjerner, hammer og sigd». I Norge har det alltid vært strid om 1. maidagen, først mellom Venstre og Ap, seinere mellom kommunister, tranmælitter, sosialdemokratier og venstre­sosialister. Fram til 1924 var det Ap som hadde ansvaret for 1. mai-togene, men etter at arbeiderbevegelsen ble delt i tre partier, kunne ikke lenger Ap garantere enheten, noe som alle partiene ønsket. Da overtok de lokale faglige samorganisasjonene ansvaret. Spesielt sosialdemokratene var opptatt av dette. I Finnmark Social-Demokrat i 1925 het det at det var et lyspunkt at 1. maidagen var blitt stående som et «bindeledd mellom arbeidernes forskjellige fraktioner.» Og Smaalenenes Social-Demokrat protesterte i 1929 mot kommunistenes splittelsestaktikk: «Gjennem alle stormer, gjennem all partistrid og splittelse har arbeiderklassen i Østfold holdt første mai-dagen hellig. Da sto man på en front, i sluttet linje – enig og tro – hvad man nu ellers kunde mundhugges om aaret igjennem».

• Det var NKP som fra 1929 trakk seg ut av fellesarrangementene som følge av Kominterns ultravenstrelinje. Etter hvert forandret NKP linje, og i 1935 sluttet kommunistene igjen opp om samorganisasjonens tog i Oslo. På 1950-tallet og 1970-tallet var splittelse igjen regelen, mens fellesmarkeringer har dominert de siste tiårene. Det kan selvfølgelig igjen komme tider da enhet 1. mai blir umulig, men i dag oppleves samholdet på tvers av partipolitiske skiller som en styrke. Men det krever toleranse fra alle parter, basert på en erkjennelse av at det finnes noen bånd og forbindelseslinjer mellom de ulike delene av arbeiderbevegelsen. Noen har endt opp som bankdirektører eller som Nato-sjef, mens andre har blitt blodrøde kommunister. Det kan selvfølgelig argumenteres for at de ikke har noe til felles, men å nekte noen å feire 1. mai sammen med andre bør sitte langt inne. Sannsynligvis er det også sosialdemokratene som har mest å tape på å bryte båndene til sitt radikale oppland.