Print URL: http://www.klassekampen.no/article/20171107/ARTICLE/171109969

Den russiske revolusjonen 7. november i 1917 forandret verdenshistorien.

Krig og revolusjon

Av Bjørgulv Braanen

Publiseringsdato: Tirsdag 7. november 2017

Seksjon: Lederen

Lenin og Trotskij ved toårsdagen for revolusjonen i 1919.

I dag er det 100 år siden den russiske revolusjonen og bolsjevikenes maktovertakelse. Det forandret verdenshistorien for alltid. Den nye sovjetmakten trakk Russland ut av første verdenskrig og drev gjennom en storstilt industrialisering av landet. Sovjet var avgjørende da Hitler-Tyskland ble beseiret i 1945, og i perioder klarte det sovjetiske systemet seg relativt godt økonomisk. Til tross for store vanskeligheter hadde Sovjet sterk økonomisk vekst på 1930-tallet. For arbeiderbevegelsen førte revolusjonen til en varig splittelse mellom kommunister og sosialdemokratier, men samtidig bidro eksistensen av et annet politisk og økonomisk system, som historikeren Eric Hobsbawm har vist, til at makthaverne i Vesten var villige til å gi større konsesjoner til arbeiderbevegelsen. Uavhengig av hva revolusjonen førte til i Russland, var den et signal til den internasjonale arbeiderbevegelsen og undertrykte i koloniene om at det var mulig å bryte opp undertrykkende klasse- og maktforhold. Den norske arbeiderbevegelsen, ikke minst dens radikale fløy, anført av Kyrre Grepp og Martin Tranmæl, ble også varig inspirert av revolusjonen. Det er ikke for sterkt å si at den russiske revolusjonen var avgjørende for at de radikale vant makten i Arbeiderpartiet i 1918. «Den nye retning i norsk arbeiderbevegelse fikk en ny giv», som Jorunn Bjørgum skriver i siste årbok for Arbeiderbevegelsens arkiv og bibliotek.

Russland før revolusjonen var en politistat og et brutalt selvherskerdømme, der tsarens ord var lov. Hans beslutninger kunne ikke oppheves av noen valgt forsamling. Det store flertallet levde på landsbygda, og livegenskapet, som bandt bøndene personlig til et gods eller jordherre, varte lenger i Russland enn i noe annet land. Tsar-Russland var også kjent for sin ubeskrivelige råhet, blant annet med blodige pogromer mot jøder. Analfabetismen var stor; over 80 prosent av bøndene kunne ikke lese og skrive. Stefan Lindgren skriver i sin Lenin-biografi (Fischer 2001) om barnedødeligheten i Moskva i 1905, der 542 av 1000 fødte – mer enn halvparten – døde før de var 15 år.

Da bolsjevikene stormet Vinterpalasset 7. november 1917, hadde allerede landet vært gjennom en revolusjon i mars, der tsar Nikolaj II måtte gå av. Russland ble deretter ledet av en provisorisk regjering som skulle fungere fram til valget av en grunnlovgivende forsamling. Samtidig var det en såkalt dobbeltmakt-situasjon, der sovjetene, arbeiderrådene, fikk stadig større betydning. Da den provisoriske regjeringen ikke ville avslutte krigen og ikke gjorde noe med jordspørsmålet, ble konflikten tilspisset. Generaler forsøkte seg også på militærkupp.

På den første allrussiske sovjetkongressen i juni hadde bolsjevikene bare 105 av 777 delegater. Men de fikk etter hvert flertall i Petrograd- og Moskva-sovjetene, og med det som maktgrunnlag gjennomførte de revolusjonen. Det politiske programmet var fred, avskaffelse av godseiernes eiendomsrett til jord, arbeidermakt over produksjonen og dannelse av en sovjetregjering. En time etter stormingen av Vinterpalasset åpnet Lev Trotskij den andre sovjetkongressen, der flere tok til orde for en samlings­regjering, men mensjevikene og de sosialrevolusjonære, som hadde stor støtte på landsbygda, ville ikke delta. Dermed ble det en rein ettpartiregjering. I slutten av måneden, 25. til 27. november, var det duket for valget til den grunnlovgivende forsamlingen, som var det viktigste resultatet av revolusjonen i mars. Her fikk de sosialrevolusjonære, «bondepartiet», hele 40,4 prosent av stemmene, mens bolsjevikene bare hadde 24,7 prosent. Dette resultatet var uttrykk for det reelle styrkeforholdet i landet som helhet. Bolsjevikene hadde likevel flertall i Petrograd og Moskva, og det ble Lenins begrunnelse for at den nye sovjetregjeringen ikke gikk av til fordel for en flertallsregjering. Arbeiderklassen alene «uttrykte de virkelige interessene til den store majoriteten», hevdet Lenin. Men nå sto bolsjevikene der med et parlament utgått av folket etter et landsomfattende, demokratisk valg. Hva skulle de gjøre med det? Bolsjevikenes svar var oppløsning av hele forsamlingen.

Sovjetregjeringen inngikk deretter fred med Tyskland, den såkalte Best-Litovsk- freden, men våren 1918 startet den tre år lange borgerkrigen, som skulle ruinere landet fullstendig. Millioner døde av krigshandlinger, tyfus og dysenteri. Petrograds og Moskvas befolkning på fire millioner ble redusert til under to millioner. I denne perioden innførte bolsjevikene den såkalte krigskommunismen, med militære kommandostruktur også i det politiske og tvangsrekvirering av korn fra bøndene. Opposisjonsaviser ble forbudt, og etter attentatet mot Lenin i august 1918 ble angrepene på opposisjonelle stadig mer brutale. Da gikk også de venstresosialrevolusjonære ut av regjeringen. Fra da av var Russland i praksis en ettpartistat. I denne perioden med borgerkrig og krigskommunisme ble mye av grunnlaget for det framtidige sovjetstyret lagt. Krigen ble ført med en slik hensynsløshet at det knapt var noen vei tilbake. Lenin skrev at bolsjevikene ikke kunne sky diktatoriske midler; i stedet måtte de bevisst «etterlikne det barbariske Russland».

Befolkningen hadde ofret alt under borgerkrigen, og mange ble også trukket til de røde i forsvaret for nasjonen og av frykt for at godseierveldet skulle komme tilbake. Da freden kom, ventet mange at partidiktaturet ville bli lempet. Men slik skulle det ikke gå. I februar 1921 kom opprøret blant matrosene på Kronstad, flåtebasen som sperrer innløpet til Petrograd. Deres krav var at sovjetene skulle velges på nytt, men denne gangen etter en åpen prosess der partiene fikk drive fri agitasjon. Men også denne gangen svarte bolsjevikene som de hadde fått for vane: Opprøret ble slått resolutt ned. 2103 matroser og offiserer ble henrettet og 6459 ble sendt til Sibir. Samtidig vokste det fram en arbeideropposisjon, som krevde mer demokrati og arbeidermakt. Likevel var det forholdet til bøndene og landsbygdbefolkningen som var revolusjonens kroniske akilleshæl. I motsetning til bolsjevikene, som støttet seg på den industrielle arbeiderklassen, mente de sosialrevolusjonære at bøndene skulle være en bærende kraft i revolusjonen. Lenin og bolsjevikene sto for en frigjøring av nasjonene i det russiske imperiet, men forholdet til det store flertallet på landsbygda forble vanskelig. Det var rundt to–tre millioner industriarbeidere i Russland av en samlet befolkning på over 125 millioner mennesker. I et land der over 80 prosent av befolkningen bor på landsbygda, blir et styre som støtter seg utelukkende på et lite mindretall – og heller ikke klarer å bygge tilstrekkelig tillit til andre – nødt til å ty til diktatoriske midler for å holde seg ved makten. Den russiske revolusjonen og bolsjevik­styret ble forsvart med barbariske metoder, men det som skulle være temporære innskrenkninger av ytringsfriheten og demokratiet, ble et varig trekk ved sovjetsystemet. Bolsjevikene snudde opp-ned på Russland, men tsarismen fulgte med på lasset.

bjorgulv.braanen@klassekampen.no