Print URL: http://www.klassekampen.no/article/20171030/ARTICLE/171039991

Tid for calypso: Musikk med linjer tilbake til den franske revolusjonen og plantasjeeiernes forflytning fra Haiti til Trinidad.

Dronningen av calypso

Av Arvid Skancke-Knutsen

Publiseringsdato: Mandag 30. oktober 2017

Seksjon: Musikkmagasinet

Calypsoens mor: Opprinnelig var det kvinnene som hadde høyest status i denne musikken, og sånn sett har prestedatteren som egentlig heter McCartha Lewis tatt calypsoen tilbake til røttene. Foto: Oslo World

77-årige Calypso Rose er ambassadør for musikken fra Trinidad og Tobago. Tirsdag spiller hun på Oslo World.

Intervju

Det er tidlig fredag kveld i Oslo. På Kulturhuset i Youngs gate sitter en hel del folk som har kommet dit for å lytte og lære. Arrangementet har en trippel funksjon. Det er en nesten-direktesending av radioprogrammet «Jungeltelegrafen», som i 20 år har sendt musikk fra hele verden på NRK. Det er dessuten en innføring i calypso-musikk og calypso-kultur, der Akhenaton de Leon skal være veiviser for kvelden. I tillegg er kvelden ment som en oppvarming til Oslo World – og ikke minst deres åpningskonsert med calypso-monarken Calypso Rose. Hun har i flere tiår vært en av de mest kjente ambassadørene for calypso-musikken, og fikk nylig diplomatstatus for sin innsats. Hun ble født som Linda McArtha Monica Sandy-Lewis på Tobago, øya som sammen med Trinidad utgjør tvillingstaten Trinidad og Tobago.

Aki de Leon forteller snart entusiastisk om calypso-kulturens historie. Så er han også arvelig belastet, siden hans far var Rafael de Leon, aka Roaring Lion. Roaring Lion begynte å spille inn plater alt på 1930-tallet, og hadde en karriere som strakte seg over seksti år. Han var blant de første artistene fra Trinidad som fikk gjøre opptak i USA. Hans mest kjente sang er «Ugly Woman» fra 1933, som 30 år senere la grunnlaget for den store hitlåten «If You Wanna Be Happy» med Jimmy Soul.

FAKTA

calypso Rose

• En av verdens mest kjente utøvere av den karibiske musikkstilen calypso, som har røtter i den eldre kaiso-formen. Den første kjente calypso-innspillingen stammer fra 1912, fem år før de første jazz-platene.

• Calypso Rose er født 27. april 1940. Hun har bodd i New York siden 1983, og opptrer over hele verden. Hennes nyeste album, «Far From Home», kom i juni 2016.

Sønnen trekker raskt opp lange linjer, som strekker seg tilbake til den franske revolusjonen. Den førte til at franske plantasjeeiere brøt opp fra Haiti, og tok med seg slavene sine til Trinidad. Slavene tok på sin side med seg sine karnevalstradisjoner, der man gjerne sang om aktuelle temaer med humor og snert. Dette ble senere grunnlaget for calypso-musikken, der tekstene og fortellingene står særlig sterkt.

– Faren min sa alltid at calypso var tekst, ikke musikk. Det viktigste var å kunne uttrykke seg, og kommunisere et budskap, forteller de Leon.

Under andre verdenskrig ble Trinidad en viktig marinebase for USA. De mange amerikanske soldatene utgjorde et nytt og nokså pengesterkt publikum for de lokale musikerne, men det militære nærværet førte også til en eksplosjon i prostitusjonen. Det er det som er bakgrunnen for teksten til den kjente låten «Rum and Coca Cola», med strofen Both mother and daughter / Working for the Yankee dollar. Sangen ble svært populær i hjemlandet, og snart plagiert i USA. Senere ble calypso-musikken ytterligere popularisert av Harry Belafonte. Hans lp-plate «Calypso» kom ut i 1956, og var det første albumet i verden som solgte mer enn en million eksemplarer.

I 1956 var Calypso Rose ennå ikke kjent under det navnet. Men hun hadde begynt å skrive sine egne sanger, som helt fra starten hadde et feministisk tilsnitt. Hun tok et åpent oppgjør med kvinnediskriminering, i en musikkbransje som ellers var dominert av menn.

– Jeg skrev mine første sanger da jeg var tretten-fjorten år. Men det tok mange år før mennene i calypso-miljøet ville gi meg full anerkjennelse. Det skjedde først i 1978, da jeg ble kåret til Calypso Monarch. Det var rett etter at Trinidad og Tobago ble en egen republikk. Før meg hadde det bare vært konger.

Dette sier en entusiastisk veteran på telefon fra Frankrike. Calypso Rose er akkurat i gang med en større turné, der konserten på Oslo World er en av mange. Liveopptak på nettet viser en uvanlig sprudlende og dansende 77-åring.

– Jeg har lagt ut på en stor runde med konserter nå. Om du lurer på hvor jeg henter kreftene fra, er det fra publikummet mitt. De skjenker meg den dynamiske energien man skal ha på scenen. I tillegg holder jeg meg frisk ved å spise mat fra havet. Jeg kommer fra en liten by på Tobago, som jo er omgitt av vann. Og havet gir folk energi, akkurat som bølgene som ruller evig.

Den unge sangeren ble først kalt Crusoe Kid. Senere fikk hun tilnavnet Calypso Rose, et artistnavn hun er svært fornøyd med den dag i dag.

– Rosen er jo alle blomsters mor. Jeg har ikke barn selv, så jeg ser alle kvinnelige calypso-utøvere som mine barn.

Trinidad og Tobago er et ganske religiøst land, der kristendommen er den mest utbredte religionen. Ikke alle likte veien den unge sangeren slo inn på for rundt seksti år siden.

– Gudskjelov at jeg ikke lyttet på de kristne miljøene! Jeg er så heldig at jeg har fått et talent, så da må jeg også kunne bruke det. Jeg har fått muligheten til å opptre over hele verden, jeg har spilt inn masse plater, og har mottatt en rekke priser. Om jeg ikke hadde holdt på mitt, ville ingenting av dette funnet sted.

– Din egen far var pastor i en menighet. Måtte du gjøre opprør for å få lov til å bli musiker?

– Faren min mente jo at calypso-musikken var djevelens verk. Jeg vil likevel ikke bruke ordet «opprør» – jeg holdt bare på mitt. Min oppgave her i verden er å bringe litt lys ut til folk, om de er unge eller gamle, menn eller kvinner. Om jeg kan bevege folk, både følelsesmessig og fysisk, har jeg lyktes med det.

Siden 1939 har man på Trinidad arrangert Calypso King-konkurransen, der de mest populære utøverne og sangene kåres årlig. Blant de mest kjente vinnerne bakover i historien er Atilla the Hun, Mighty Spoiler, Lord Melody, Mighty Duke, Black Stalin (!) – og ikke minst Mighty Sparrow. Alle sammen menn, helt til Calypso Rose endelig vant med sangene «I Thank Thee» og «Her Majesty» i 1978. Da ble betegnelsen samtidig endret fra «King» til «Monarch».

Det er mange som mener at hun burde ha vunnet tittelen alt på 1960-tallet, da hun fikk en stor hit med «Fire in Me Wire». Hun har skrevet mer enn 800 sanger, og har minst 25 album registrert på nettstedet Discogs. Hun har vunnet mange priser og utmerkelser, og ble så sent som i 2016 kåret til Artist of the Year under WOMEX. Albumet «Far From Home» ble tidligere i år kåret til World Music Album of the Year under den franske musikkprisen Les Victoires de la Musique. Her samarbeider hun blant annet med Manu Chao, som deltar på tre av låtene.

Men alt i 1967 opptrådte Calypso Rose med Bob Marley and the Wailers på Grand Ballroom i New York. Også i 70-årene gjorde de to flere konserter sammen.

– Bob Marley var en dyktig underholder, som samtidig skrev veldig åndelige sanger. Jeg er glad for å ha delt scenen med ham. Han var virkelig en stor musiker.

Selv om calypso-musikken til tider har stått sterkt internasjonalt, stakk nok ska- og reggae-musikk fra Jamaica av gårde med nokså mye av oppmerksomheten på 1960- og 70-tallet. Men også calypso-musikken har utviklet seg i takt med tiden, blant annet i form av Soca-bølgen, som oppsto som et møte mellom soul, funk og karibisk musikk.

– Calypso-musikken har vestafrikanske røtter, akkurat som jeg. Den spilte en viktig rolle i frigjøringen av slavene, og har ofte hatt en samfunnsmessig funksjon. Og den egner seg like godt til forkynnende sanger, mener Calypso Rose, som også har skrevet to gospel-album.

Calypso har fungert som underholdningsmusikk, dansemusikk og politisk musikk. Det har vært med på å gi Calypso Rose og de andre sangerne en høy stjerne i hjemlandet.

– Calypsoen har stor kraft på Trinidad og Tobago. Tekstene sier mye om hverdagen til folk. Når myndighetene trenger nye øyne og ører, er calypso-sangerne der for å minne dem om det. Du kan danse til musikken, og ha en good time, men du kan også lære noe av den.

Vi setter tilbake til Kulturhuset, der Aki de Leon nettopp er ferdig med sin grundige og gode introduksjon til calypsoens verden. Programleder Arne Berg har spilt en rekke klassiske låter innen sjangeren – inkludert opptak med Atilla the Hun, Roaring Lion, Lord Invader, Harry Belafonte og Mighty Sparrow. Samt naturligvis Calypso Rose. Tirsdag kveld inntar hun Oslo World-scenen på Rockefeller, der hun kanskje vil fremføre denne teksten:

Everywhere I reign supreme

The one and only calypso queen

No man alive or dead

Could come and take the crown off my head.

musikk@klassekampen.no