Print URL: http://www.klassekampen.no/article/20171027/ARTICLE/171029961

Brusselsladder

Av BJØRGULV BRAANEN

Publiseringsdato: Fredag 27. oktober 2017

Seksjon: Lederen

• Forhandlingene om britisk utmelding av EU trekker ut i tid. Stemningen rundt forhandlingsbordet er ikke den beste. Et vanlig tegn på at det begynner å spisse seg til, er at det lekker som en sil fra EUs side av bordet. Etter en middag mellom Storbritannias statsminister Theresa May og president i EU-kommisjonen Jean-Claude Juncker i forrige uke hadde søndagsutgaven av Frankfurter Allgemeine et utførlig referat, der May ble framstilt som et nervevrak som «tryglet» Juncker om hjelp. Juncker mente hun hadde «dype poser under øyene» og var «plaget», «engstelig» og «motløs». Ifølge ham så May ut «som en kvinne som knapt stoler på noen»; kanskje ikke så underlig når hun vet at alle samtaler med Juncker umiddelbart blir lekket. Denne lekkasjekulturen når mye står på spill, er velkjent i Brussel. De greske forhandlerne under gjeldskrisa, ledet av finansminister Yanis Varoufakis, opplevde akkurat det samme. Forskjellen er at Varoufakis svarte tilbake på Twitter og karakteriserte ryktene som falske, noe en politiker av Theresa Mays type ikke gjør.

• Brexit-forhandlingene er lagt opp slik fra EUs side at Storbritannias framtidige pengebidrag til unionen skal avklares før man drøfter hvordan samarbeidet skal være etter utmeldelsen. Brussel frykter mest av alt at det skal oppstå et stort hull i unionens budsjetter. EUs sjefforhandler Michel Barnier kaster derfor aldri bort en anledning til å minne britene om at «klokka tikker». «De presser oss på tid for å få mer penger ut av oss. Det er rett og slett det som skjer», sier britenes sjefforhandler David Davis. For britene er det umulig å avklare alle detaljer rundt prislappen før man har kommet i gang med drøftelsene om det framtidige samarbeidsforholdet ettersom pengene er Londons viktigste forhandlingskort. Derfor sprer nervøsiteten seg også i Brussel. EU-president Donald Tusk advarte nylig om at de 27 medlemslandene ville bli «beseiret» i forhandlingene hvis de ikke sto sammen. Til tross for sterkt press fra mektige krefter på begge sider av kanalen, holder regjeringen i London fremdeles stand mot kravet om at den skal se bort folkeavstemningsresultatet.