Print URL: http://www.klassekampen.no/article/20171026/ARTICLE/171029960

Overspent fengselsdrama

Av Jon Hagene

Publiseringsdato: Torsdag 26. oktober 2017

Seksjon: Filmanmeldelse

bak murene: Leon Bashir (til høyre) har skrevet, regissert og spiller i fengselsdramaet «Gjengangere». Foto: Wanted Film

Ikke overbevisende.

FILM

«Gjengangere»

(Norge, 2017)

Regi: Leon Bashir.

Manus: Leon Bashir.

Med: Leon Bashir, Lene Nystrøm, Selem Zina, Kim Sørensen, Rune Temte, Arben Bala, Lars Arentz-­Hansen, Farakh Abbas med flere.

Lengde: 1 t. 38 min.

ANMELDELSE

HHIIII

«Er det en slags ungdoms-Ibsen for innvandrerkids?», lurte jeg, første gang jeg så plakaten til «Gjengangere».

Men det er det ikke. For det første er dette en film for alle, og for det andre er det faktum at Leon Bashir, som står for manus, regi og hovedrolle, har innvandrerbakgrunn, irrelevant.

Det som er viktig, er at Bashir vet hva han snakker om, fordi han selv har levd den type liv som skildres i filmen, og fordi han selv har sittet inne. Han vet hva det vil si å angre og å ta straffen – og han vet hvordan livet i et norsk fengsel leves. Likevel, og dessverre, er ikke «Gjengangere» en overbevisende film.

Historien om den yrkes­kriminelle som enda en gang sitter inne, som angrer på sine synder, som søker tilgivelse og som er villig til å gå langt for å forhindre at flere ender i samme situasjon som ham selv, er viktig. Om enn ikke original, kan den ha sin effekt om den formidles med stil og finesse, og på den måten får frem budskapet man ønsker å formidle. («Don’t do the crime if you can’t do the time.») Men uansett hvor faktamessig korrekt det er at disiplinen ved (enkelte) norske fengsler er som på en middels streng folkehøyskole – slik at de innsatte går kledd som de vil, og dop­omsetning og internjustis foregår så åpenlyst at alle som vil, kan se hva som foregår – så ser ikke dette ekte ut på film.

Altfor lite og oversiktlig er fengselet også. Og når en slik realismemanko kombineres med overdrevent karikerte figurer, et virkelig ikke overbevisende bankran, og minst én samtale­scene som bare ikke henger i hop, blir det klart at Bashir har bitt over mer enn han kan tygge. Til overmål fungerer ikke leken med Ibsen så godt som den bør.

Per i dag matcher ikke Bashirs filmskaperevner hans ambisjoner, og det er synd. For filmens tilkortkommenheter til tross, er det klart at han besitter så vel karisma som et øye for historier og et øre for dialog. Og altså et budskap. Så kanskje sitter det neste gang?

kultur@klassekampen.no