Print URL: http://www.klassekampen.no/article/20171023/ARTICLE/171029984

Når homofile henrettes i Iran, hagler fordømmelsene. Når våre allierte gjør det samme, er det stille.

Vestens homohykleri

Av Thee-Yezen Al Obaide
frilansjournalist

Publiseringsdato: Mandag 23. oktober 2017

Seksjon: Meninger

ustø partner: I 2015 feiret Det hvite hus homofiles rett til ekteskap. I år stemte USA nei til en FN-resolusjon som fordømte dødsstraff mot homofili. Foto: MLADEN ANTONOV, AFP/Scanpix

Kronikk

22. september sto det libanesiske bandet Mashru’ Leila på scenen i Kairo. Flere hundre mennesker hadde møtt opp. Blant det dansende publikum var Ahmed Alaa og Sarah Hijazi, som sprudlende glade og stolte heiste regnbueflagget til støtte for skeive egyptere. En helt uskyldig akt, ikke sant? Nei da, ikke i Midtøsten og Nord-Afrika.

Situasjonen eskalerte da bilder av Ahmed og Sarah begynte å sirkulere på nettet. Myndighetene forbød Mashru’ Leila å opptre i landet, de gjennomførte massearrestasjoner av skeive, etterfulgt av analsjekk. Sosiale medier helte bensin på bålet, arabiske medier brukte i kjent stil nasjonalistisk og islamistisk retorikk til å fyre stadig mer opp under homofobien.

Parallelt med dette fremmet FN et vedtak som fordømmer blant annet dødsstraff for homofil sex. USA valgte å stemme nei, sammen med 13 andre land. En god del av disse landene er allierte av Vesten, for eksempel den islamistiske regjeringen i Irak og klanen Al-Saud i Saudi-Arabia.

Hendelsene i Egypt får en demonstrasjon, mens USAs nei til fordømmelse av dødsstraff for homosex ble møtt med taushet. Hvorfor?

Grovheten i hendelsen setter kanskje premissene for hva man velger å kjempe for og når. Men hvorfor ikke heller se på det helhetlige bildet av det som foregår i Midtøsten? For USA stemte ikke bare imot en resolusjon – de sendte et klart og tydelig signal til sine allierte om at de kan fortsette å drepe skeive uten konsekvenser.

Midtøsten lider under enorm voldsbruk; vi leser daglig om jihadistenes grusomheter. Men den brutale volden er ikke forbeholdt IS og lignende. Midtøsten lider også under arabiske tyranner som får støtte fra Vesten. Aktivister, dissidenter og vanlige sivile blir utsatt for vold, undertrykkelse og sensur.

Den «sekulære» og «demokratiske» egyptiske presidenten Aldulfatah al-Sisi er en nær alliert og blir støttet økonomisk og militært av Vesten og USA. Denne støtten blir brukt til å kneble befolkningen og alle som ønsker endring. Det egyptiske regimet står ikke på egne bein; det er der fordi Vesten ønsker det, imot folkets vilje.

Vestens støtte til tyranner som dreper skeive, er ikke begrenset til Egypt. Tidligere i år ble irakiske Karar Nushi grusomt drept fordi han ble mistenkt for å være homofil. Gjerningsmennene var en del av Iraks sjiamilitser. Militser med langt og skittent rulleblad blir trent, bevæpnet og får politisk beskyttelse av Vesten, til tross for deres hellige krig mot LHBTQ-miljøet. Iraks sjiamilitser har brutale metoder for å straffe skeiv sex. Den mildeste av dem er superlim i munn og anus.

Vi kan ikke snakke om ekstremisme uten å snakke om klanen al-Saud. De undertrykker sitt folk, forbyr kvinner selvbestemmelsesrett og tar fra dem enhver grunnleggende rettighet. Al-Saud straffer skeiv kjærlighet med piskeslag og steining. De blir også støttet av Vesten – inkludert Norge.

Det er ikke bare statlig terror Vesten støtter, de støtter også private sunnijihadistiske syriske grupper. Norge har i skrivende stund soldater i Syria som trener salafistiske grupper i «kampen mot terror». Vi bekjemper med andre ord terrorister med terrorister. Og begge dreper skeive.

For tre år siden erobret IS store deler av Irak og Syria. På noen få dager ble flere tusen drept, og kort tid etter ble vi vitne til at skeive kropper ble kastet ut fra høye blokker.

Vi må snakke om den vestlige responsen på dette. Retorikken var full av håp og kjærlighet. De skeive skulle «reddes». Midtøsten skulle reddes fra «svartedøden» IS. Men by etter by ble brent ned til grunnen og lagt i ruiner. 40.000 mennesker ble begravd under Mosuls ruiner. Og Raqqa er en tragedie. De fleste ofrene dør som følge av vestlig bombing. Og hvordan er det å leve som skeiv under den kurdiske YPG-militsen, Vestens allierte i Syria?

Den skeive bevegelsen i Midtøsten kjemper brutale kamper på flere fronter. De er ikke bare homoaktivister – de er feminister, sosialister, antirasister og antikrigsaktivister. De samme som ble arrestert for å være homo, blir også arrester fordi de kjemper for sosial rettferdighet, kvinnerettigheter og mot «krigen mot terror».

Jeg setter pris på støtten den skeive bevegelsen i Midtøsten får. Men jeg reagerer på den selektive støtten som ytes fra FRI og likesinnede organisasjoner. De demonstrerer for oss når vi heiser homoflagget og vår legning blir diskriminert av vestligstøttede arabiske diktatorer – «de andre slemme». Men når den samme skeive kroppen vår blir bombet i stykker, arrestert og torturert av vestlige okkupasjonsmakter, er det ingen som bruker en kalori på det. Hvorfor?

En slik selektiv støtte fragmenterer kampen vi kjemper for alle i Midtøsten, det lager falske skillelinjer mellom vår skeivhet og andre sider av hvem vi er og hva vi kjemper for. Det må vi skeive aktivister aldri godta.

For kampene mot sekterisme, arabisk rasisme, sunni-overlegenhet, misogyni, homofobi, klassebasert diskriminering, arabiske tyranner, jihadister, Iran og kampen mot vestlig innblanding og innflytelse går hånd i hånd.

thee.yezen@gmail.com