Print URL: http://www.klassekampen.no/article/20171023/ARTICLE/171029974

Hinsides godt og ondt: Hvorfor jeg lar meg bevege av Nietzsches melankoli.

Dybde med bismak

Av Magnus Andersson

Publiseringsdato: Mandag 23. oktober 2017

Seksjon: Musikkmagasinet

Storkanon: Friedrich Nietzsche (1844-1900), her tegnet av Hans Olde. Foto: Wikimedia Commons

Selv om det er noe lite forfinet ved klaverkomposisjonene til Friedrich Nietzsche, er der en dybde som nesten kan måle seg med de filosofiske verkene hans.

album

Friedrich Nietzsche: Klavermusikk

Jeroen van Veen

Brilliant Classics

Mitt musikksyn er meget konservativt. Eller man kunne si at det er rent. Jeg ønsker å la musikken snakke sitt eget språk, og jeg blir irritert når musikkens klingende kraft blir redusert til et symbol for en tid eller et politisk uttrykk. Enda verre synes jeg det er når det hele blir snudd på hodet, og det er jeg som lytter som skal analyseres. Min smak skal reduseres til et uttrykk for min sosiale klasse.

For meg ligger musikkens mening i hvordan den snakker til hjertet, hvordan den griper tak i kroppen, ryster mitt vesen og setter forstanden ut av spill. Og er det ikke slik for de fleste, at man elsker musikken for dens klang heller enn for det musikken betyr utenfor musikken – med mindre man blir opptatt av å «forstå» musikken? Musikken snakker gjennom melodier, teksturer, former og annet som egentlig ikke peker mot annet enn seg selv. Selve språket til musikken rommer verken min sosiale rolle eller politiske hendelser. Alt sånt er etterrasjonaliseringer, og selv den selverklært politiske komponisten skriver til syvende og sist i musikkens egne former og funksjoner. Politiske utsagn kan assosieres med musikken, og de kan til og med nedfelles som struktur i musikken, men det er strukturer min lyttende kropp ikke har tilgang til.

Filosofen Friedrich Nietzsche hadde musikken tett på sitt hjerte. Han var også pianist og komponist, og han skrev en rekke rare komposisjoner. Hans forståelse for form er enkel og han behersker ikke klaverets idiomatiske muligheter særlig godt. Likevel er det noe bevegende i de mange meditasjonene han har over melankolien, som kan høres på denne innspillingen med den nederlandske pianisten Jeroen van Veen.

Jeg er fullt bevisst at jeg aldri kan lytte så rent til musikk som jeg skulle ønske. Musikkhistorien er så nedfelt i mine ører at jeg hører hver klang som en utstrakt intertekstuell referanse til historiens andre klanger. Ja, historien sitter så godt i ørets ryggmarg at den er blitt til noe kroppslig som kan tre i bakgrunnen for min lytting.

Problemet er at komponisten Nietzsche ikke lar seg plassere i dette historiske vevet, og ideen om at musikken selv kan snakke får seg dermed en knekk. Jeg blir påtakelig bevisst min søken etter referanserammer å plassere ham i – hvilke kriterier det er som gjør at han ikke skriver godt for piano, og hva det er som egentlig beveger meg. Jeg blir opptatt av å forstå ham før jeg tør å slippe ham helt inn i lyttebevisstheten. Kanskje prøver jeg underbevisst å holde hans omstridte antisemittisme og det mørke verdenssynet på avstand.

For å finne ut hva som står på spill i denne musikken, griper jeg tak i et stykke der filosofen også trer fram med tydelighet, nemlig i «Das Fragment an sich». Fragmentet var jo en av de sentrale formene i romantikken. Siden det uutsigelige ikke kunne snakkes om, var det like greit å korte ned utsagnene til en liten antydning, et fragment. Tittelen peker også mot den perseptuelle dikotomien som Kant tegnet: at vi egentlig ­aldri kan strekke oss inn i tingenes innerste vesen. Vi kan aldri forstå tingene slik de er i seg selv (an sich), men bare relatere til dem slik de framtrer for meg (für mich). Uten dyp filosofisk skolering forstår jeg kun Nietzsche fragmentert, og for meg er han følgende, som jeg har hentet fra Roland Barthes-essayet «Tekstteori»: «Vi er ikke subtile nok til å merke det vordendes sannsynligvis absolutte strøm; det varige kan vi takke våre grovinnstilte organer for, de som sammenfatter alt og bringer tingene ned på felles plan, mens jo ingenting eksisterer i denne form. Treet er hvert øyeblikk en ny ting, vi hengir oss til formen fordi vi ikke fatter subtiliteten i en absolutt bevegelse.»

«Ja!», tenker jeg. Nietzsche åpner for en klingende kontemplasjon over virkelighetens tilblivelse, over nærværet og kunnskapen som strøm, ikke som stagnert form. Og han gjør det gjennom å skrive nettopp et fragment, som skal repeteres et ubestemt antall ganger. Men jeg lytter, og er sannelig ikke sikker. Det er som om han sier for mye, særlig gjennom sin avanserte harmonikk. Den er fortellende og utfordrende, og når jeg så leser at fragmentet skal spilles «con malinconia», føler jeg at Nietzsche dreper min forundring over tilværelsen og det uutsigelige ved tingen i-seg. I stedet for å la meg strekke meg mot musikken og å la meg se treet som en «i hvert øyeblikk ny ting», låser han tilværelsens innerste mysterier i sin private melankoli. Han stiller sin für mich-tolkning i klangens forgård.

I andre stykker lar jeg meg rive med av det melankolske, som er et uttrykk som ikke bare står i forgrunnen for det tidligere nevnte stykket, men generelt på platen. Nietzsches uttrykk er personlig og intimt, som om han har prøvd å komponere et uttrykk direkte uten å gå veien om former og forløp. Det gjør at uttrykket blir ærlig, eller nakent. Det er sterkt, samtidig som hans tekniske tilkortkommenhet tvinger meg som lytter til å strekke meg etter hva han egentlig kan ha hatt som intensjon med å skrive musikken.

Og harmonikken er det som står mest sentralt i meditasjonen over melankolien. Det er høyromantisk og selv om den siste komposisjonen på platen er skrevet så tidlig som i 1887, skriver Nietzsche med noen harmonier som ikke helt passer inn i tonaliteten. Det er vanskelig å ikke ha filosofens mentale sammenbrudd i tankene, og nesten umulig å vite om harmonikken skal ses som utvidet tonalitet eller galskap.

Mellom klangmelankolien kommer nemlig små korte utbrudd av helt upassende banaliteter – som gjør at når jeg spiller musikken for en kollega uten å si hva vi lytter til, så rett og slett ler vi av Nietzsche på et slikt sted. Uten å vite at det er Nietzsches musikk vi har å gjøre med, uten å bli farget av hans kontroversielle filosofi og uten kunnskap om hans mentale sammenbrudd, begynte hun å snakke om galskap i klangen.

Sånn sett er min kollega i godt selskap. Nietzsche sto nær Richard og Cosima Wagner. De diskuterte og improviserte sammen, men da han sendte en av sine komposisjoner til dem, ble han møtt med stillhet. Den store dirigenten Hans von Bülow var mer åpen og kalte Nietzsches komposisjoner «antimusikalske».

Det vanskelige med å lytte til Nietzsche er at jeg kjenner ham fra før som filosof, og jeg vet ikke om jeg kan stole på ham. Jeg blander ikke bare inn min begrensede kunnskap, men jeg kan heller ikke fri meg fra nasjonalsosialistenes misbruk av hans filosofi for å argumentere for sine overgrep. Jeg blir redd for å slippe ham innpå meg.

Likevel lar jeg meg dypt bevege av filosofens melankolske ettertanker. Men de har en bismak. Det er noe lite forfinet ved komposisjonene, omtrent som en vin som fremdeles smaker av gjær. Men det er en dybde i smaken av hans verk som kan måle seg med de filosofiske verkene, selv om Nietzsche ikke behersket tonalitetens språk slik han var i besittelse av ordene.

musikk@klassekampen.no