Print URL: http://www.klassekampen.no/article/20171006/PLUSS/171009869

Hjem – der man aldri har satt sin fot.

Norge, mitt Norge

Av Arild Rønsen

Publiseringsdato: Fredag 6. oktober 2017

Seksjon: Rønsen på fredag

RAUST: Taibeh Abbasi skal sendes til et land hun aldri har vært i.

Ungdommen i Trondheim demonstrerer for å hindre at deres skolekamerater skal «returneres» til Afghanistan. I hele den store verden, er det snart bare UDI som mener Kabul er en trygg by. Og jeg blir stående og klø meg i huet.

En familie på fire skal deporteres. To av dem har aldri har vært i Afghanistan. Men de skal altså likevel «hjem», til et land de aldri har vært i. Men hadde ikke tingretten slått fast at familien hadde krav på opphold i Norge? Jo, men Staten anka! Lagmannsrettens dom: Raus! Ut med dere! Noen som husker «Donau», 26. november 1942?

Regjeringa skryter av å effektivisere det offentlige. Hvor mange skattekroner går med for å få satt familien Abbasi på fly til Kabul? Taibeh (18) ønsker å bli lege, Yasin (20) har sett for seg en framtid som dataingeniør. Inntekter til statskassa, ikke utgifter – og det er her jeg faller av.

For sannheten er at dette ikke er Sylvi Listhaug i fri mundur. Et så godt som samla storting står bak dette regelverket. Det samme regelverket som i løpet av høsten sender 130 ungdommer på flukt. For ut av Norge, det skal dem! Hvorfor denne høsten? Fordi de akkurat denne høsten fyller 18 år!

Som Pernille Sørensen så presist formulerer det: «Hurra for deg som fyller ditt år, ja deg skal vi returnere!»

Er dette virkelig det Norge vi vil ha? Det landet, det folket – som skulle stå sammen, i solidaritet, etter 22. juli?

I denne sammenhengen blir lønnsnivået i landet muligens en parentes. Likevel. Ifølge DN tjente de hundre best betalte lederne i Norge en milliard i fjor. Utbetalingene til ledelsen i Statoil økte med 20 millioner, midt under oljekrisa – mens ansatte i tusenvis fikk avskjed på grått papir.

Er dette landet på rett kurs?

Jeg innrømmer likevel glatt at jeg egentlig ikke er så opptatt av de 100 rikeste. Om Trygve Hegnar er god for 10 eller 15 eller 25 milliarder interesserer meg midt i ryggen. Det vi vanlige folk bør bekymre oss for, er avstanden oss vanlige folk imellom. Veldig mange av oss tjener mellom 300.000 og 350.000 i året. Mange tjener mellom 600.000 og 750.000. Hvorfor denne forskjellen? Dobbelt så mye er mye! Faktisk dobbelt så mye!

Tilsynelatende er det ingen som tør ta tak i denne elefanten i rommet. Tenketanken Agenda gjør det i hvert fall ikke, der ledelsen tjener 1,2 millioner!

Noen roper på et «prosjekt» i kjølvannet av valgnederlaget. Jeg foreslår dette som det viktigste prosjektet i åra som kommer: Lønnsgapet mellom den godt betalte middelklassen og arbeiderklassen må tettes. Om den som i dag tjener 600.000, får to prosent i lønnsøkning, må den som tjener 300.000 få seks prosent. Den høytlønnede ville da fått 12.000, den lavtlønnede 18.000. Rettferdig. Eventuelt et flatt kronetillegg: 15.000 til alle. Det er bare på denne måten urettferdigheten kan opphøre.

Så får heller Hegnar & Co holde på med sitt. I det store og hele er formuene deres for smuler å regne.

Ukas lydspor: Thåström – «Centralmassivet».

arild@puls.no / www.arildronsen.no / @arildronsen

«Det vi bør bekymre oss for, er avstanden mellom vanlige folk»