Print URL: http://www.klassekampen.no/article/20171006/PLUSS/171009866

Berit Austveg lover oss etisk argumentasjon for abort sin nye bok, men tar ikke motstanderen på alvor.

Hvor ble argumentene av?

Av Maria Elisabeth Selbekk og Daniel Joachim Kleven,
kommunikasjonsrådgiver Menneskeverd

Publiseringsdato: Fredag 6. oktober 2017

Seksjon: Kronikk

kom ut, kom fram! Berit Austveg forfatter av ny bok med argumenter for abortrettigheter, får i denne kronikken kritikk fra organisasjonen Menneskeverd. Foto: Tom Henning Bratlie

KRONIKK

I gårsdagens Klassekampen ble Berit Austveg intervjuet om sin nye bok, «Abort – en etisk argumentasjon». Boka var lovende lesning, helt til vi innså at den lovede etiske argumentasjonen aldri kom.

Austveg har tilegnet seg mye kunnskap gjennom en lang, internasjonal karriere i kontakt med disse spørsmålene. Gjennomgangen hennes av historiske forløpere og situasjonen for internasjonal abortlovgivning- og praksis i dag, er vel verdt å lese for alle med interesse for abortspørsmålet. Kritikken hennes av meningsmotstandere er noen ganger rettferdig, men andre ganger karikert. Austveg virker å ha brukt lite energi på å forsøke å forstå hvordan noen kan lande på et annet standpunkt enn henne selv.

Austveg åpner boka med å skissere – helt korrekt – hvordan mange først konkluderer og deretter finner argumentene. Dette er paradoksalt nok en treffende beskrivelse av Austveg selv: Hun lover etisk argumentasjon, men innfrir aldri. Hun diskuterer sjeldent etikk, sett bortifra noen usammenhengende referanser til konsekvensetikk og filosofen Emmanuel Lévinas. Istedet moraliserer hun over meningsmotstandere.

Det hun ikke nevner når hun kaster ut pekere mot konsekvensetikk og Levinas, er at de står for uforenelige moralfilosofier. Den konsekvensetikken hun holder seg med, vil frarøve henne muligheten til å forsvare andre ting hun holder kjær, som menneskerettigheter, inkludert retten til kroppslig integritet. Om vi først skal forplikte oss til den vilkårlige konsekvensetikkens univers, kan det ikke eksistere rettigheter, for det samsvarer ikke med denne etikkens forutsetning, som er muligheten til å veie og regne på alt. Om det å bryte menneskerettigheter kan gi oss «bedre konsekvenser», definert av noen, burde vi gjøre det.

Om vi derimot kirsebærplukker fra ulike moralfilosofier, har vi innrømmet at vi ikke bryr oss mye om godt og ondt, eller om rasjonelt forsvarlige tankerekker, men bare vil rasjonalisere et ønske. Moralfilosofen David Oderberg har bemerket at hangen til dette er et stort problem i bioetiske diskusjoner i vår tid, og et tegn på irrasjonalitet. Det er Austveg eksempel på.

Hun er på sitt beste når hun taler lidenskapelig for de kvinnene som dør årlig verden over som følge av utrygge aborter. Austveg har tidligere uttrykt frustrasjon over at fosteret får for mye oppmerksomhet i abortdebatten. Hun ender selv i den andre grøfta. Hun behandler knapt meningsmotstandernes argumentasjonsrekker og har heller ikke systematisk forsøkt å begrunne egen posisjon. Hun diskuterer sjeldent om fosteret kan være et unikt individ, med egenverdi og egne interesser. Hun vurderer knapt om vi kan kjempe for det, samtidig som vi kjemper for kvinnene.

Austveg ender heller i en ganske ekstrem posisjon, hvor hun ikke engang medgir at abort er et «nødvendig onde» og avfeier all bekymring om det sorteringssamfunnet vi beviselig har uten særlig begrunnelse.

Det grunnleggende argumentet for livsvern er enkelt:

1. Det er alltid galt med intensjon å ta livet av et uskyldig menneske.

2. Et foster er et uskyldig menneske.

3. Derfor er det alltid galt med intensjon å ta livet av et foster.

Om premissene stemmer, følger konklusjonen med nødvendighet. Man kan i en abortdiskusjon naturligvis stille spørsmål ved premissene, men det finnes gode tilsvar. En person som holder seg med et så grunnleggende nøkkelargument blir lite klokere av Austvegs bok

Austveg forsøker heller å så tvil om hvorvidt det tidlige embryoet er et unikt påbegynt menneskeliv. Dette er bortimot universelt anerkjent, og noe du vil finne i eksempelvis enhver elementær introduksjon til molekylærbiologi. Austveg motsier seg selv når hun påstår at livet er et «kontinuum», ettersom selv et kontinuum ville forutsatt en start, og vi kan vise at livet til det ferske menneskeindividet starter langt tidligere enn Austveg skulle ønske.

Stridsspørsmålet i abortdebatten står ikke der Austveg tror, men heller om den moralske statusen til menneskelivet. Det er liten tvil om at fosteret tidlig er 1) levende og 2) biologisk sett et menneske. Spørsmålet er om dette er tilstrekkelig for å ha ukrenkelig rett til liv.

Enkelte foreslår at det å være menneske i seg selv ikke er nok til å ha iboende verdi, men at det må ytterligere kriterium til. De mener at man trenger en viss utvikling av hjertet eller hjernen, at barnet må være bevisst, selvstendig levedyktig eller ha uttrykt ønske om å leve. Disse forslagene er vilkårlige og ender raskt med å åpne for spedbarnsdrap, drap på funksjonshemmede eller liknende grusomheter.

Om vi ikke aksepterer at vi alle har et iboende, ukrenkelig menneskeverd bare i kraft av å være et unikt menneske, er det vanskelig å sette en logisk, forsvarlig skillelinje noe annet sted. Men det er en annen og større diskusjon. «Abort – en etisk argumentasjon» er kanskje godt egnet til å oppildne meningsfeller til kamp, men boka er så ubalansert at den tilbyr lite til moderate eller meningsmotstandere.

Vi vil gjerne gå i dialog for å la oss overbevise om at det ikke er millioner av uskyldige mennesker årlig som får krenket sin mest grunnleggende menneskerettighet – retten til liv. Snarere får vi bekreftet at vi har rett, og at vi må fortsette kampen for menneskets verdi, spesielt på sitt mest sårbare.

joachim@menneskeverd.no