Print URL: http://www.klassekampen.no/article/20171006/PLUSS/171009856

Schizofreni

Koppen som ikke knuste

Av Tekst: Liv Mossige Foto: John Trygve Tollefsen

Publiseringsdato: Fredag 6. oktober 2017

Seksjon: Livet

i en annen verden: Forfatter og psykolog Arnhild Lauveng synes å drømme i våken tilstand er en god beskrivelse på schizofrenien hun levde med i ti år.

Som sekstenåring fikk Arnhild Lauveng diagnosen schizofreni. Gjennom ti års sykdom nektet hun å gi opp drømmen om en gang å bli psykolog.

Det føltes som jeg ikke fantes, som om jeg ikke hadde en kropp, eller et jeg, eller i det hele tatt eksisterte.

Det sier psykolog Arnhild Lauveng. Hun fikk schizofreni-diagnosen som sekstenåring, og var inn og ut av psykiatriske avdelinger i en tiårs­periode fram til hun var 26. Behandlerne fortalte at hun måtte leve med sykdommen livet ut og gå på medisiner. I dag er hun friskmeldt og lever et liv uten medikamenter.

I 2005 ga Lauveng ut den selv­biografiske «I morgen var jeg alltid en løve», og i 2006 skrev hun «Unyttig som en rose», en bok om dem som lever med schizofreni-diagnosen. Hun har tidligere jobbet som klinisk psykolog, men er nå forsker ved forskning- og utviklingsavdelingen ved Akershus universitetssykehus. Denne høsten forsvarte hun doktorgradsavhandlingen «Growing as a person. The possibility of personal development for adults in treatment and education».

– Jeg mistet opplevelsen av å være meg selv. Det er vanskelig å løse problemer og å komme seg videre i livet når du ikke opplever deg selv som en enhet. Når du ikke har noe fast selv, men nærmest flyter rundt, er det også utfordrende å ha relasjoner til andre mennesker rundt deg. Jeg kunne våkne om morgenen og ha stemmer i hodet som sa at de ville drepe meg, sier Lauveng.

FAKTA

Arnhild Lauveng

Alder: 45.

Yrke: Psykolog.

Sivilstand: Ugift.

Hvor er du i livet? Hva skal man svare på det? Jeg håper jeg er midt i livet. Omtrent der jeg skal være

På sparket

Hva slags musikk hører du på?

– Mye forskjellig!

Hvilken bok har gjort sterkest inntrykk på deg?

– Det er umulig å svare på! Det er altfor mange bra bøker! Det blir som å velge mellom barna sine, hvordan skal jeg greie det?

Hva er din favorittfilm?

– Jeg ser nesten ikke film, så det blir vanskelig.

Seg selv på pensum

Det startet som grubling i dagboka. Tenåringsjenta Arnhild skrev ned spørsmål som: Hvem er jeg? For så vidt ikke så uvanlige funderinger i den fasen av livet, men etter hvert omtalte hun selv i tredjeperson. Hun skrev: Nå orker hun ikke mer, eller nå orker ikke X mer. Hun tenkte: Hva skjer med tankene mine når jeg dør, dør de også?

Det tok tid før Lauveng fikk en klar diagnose. På den tida hun fikk symptomer, leste hun om angst og spiseforstyrrelser, slike ting mange unge jenter sliter med. Det falt henne ikke inn å gå til helsesøster og si: Jeg vet ikke om jeg har et jeg.

Det er viktig for Lauveng å si at hun ikke tror schizofreni er en lidelse, men en samlebetegnelse for ulike tilstander.

– Det blir litt som å snakke om hodepine. Det kan jo være så mangt. Er du bakfull, har du svulst på hjernen, er det bihulene? Alle disse ulike tilstandene er jo en del av det.

Som psykologistudent ved Universitetet i Oslo fikk Lauveng seg selv som casestudie på pensum.

– Jeg leste om en pasient som ikke hadde noen som helst innsikt i sin egen diagnose, og svak virkelighetsoppfatning. Det var lett å kjenne igjen seg selv, selv om alt var anonymisert, sier hun.

Mens hun var innlagt, nektet Lauveng å gi opp drømmen om en gang å bli psykolog. Det ble av mange fagfolk rundt henne oppfattet som en realitetsbrist. Nå satt hun altså som psykologistudent og leste om sine egne vrangforestillinger. Lauveng ler.

– Skadefryd er ekte fryd!

– Mistet du aldri troen på at du skulle bli frisk igjen?

– Å jo, jeg ga opp mange ganger, sier Lauveng. Men jeg hadde nok en trass i meg, et håp, og så hadde jeg pårørende rundt meg som viste meg hvem jeg var, når jeg selv glemte det.

Hun stopper litt opp.

– Før man blir syk, har man familie, etterpå har man pårørende. Det er et paradoks, det, sier hun.

Porselensserviset

Hun mener pårørende kan ha en viktig funksjon. Det er ofte dem som kjenner pasienten best. I «I går var jeg alltid en løve» beskriver Lauveng en gang hun skulle hjem på besøk til moren. To pleiere fulgte henne, det var en periode hun er svært syk. Moren hadde blitt oppfordret til å dekke bordet med pappservise. Ingen visste bedre enn moren hvor rask Lauveng kunne knuse en kopp. Men når Lauveng kom hjem til moren, hadde hun dekket bordet med det fineste rosemalte porselensservise. På den måten viste moren at hun stolte på datteren, hun var også med på å anerkjenne at datteren er glad i vakre ting.

Det ble ikke knust noen kopper den dagen.

– Men det er ikke alltid pårørende kan ha en positiv funksjon, sier Lauveng.

Hun peker på at nære relasjoner kan være del av et traume, for eksempel i de sakene der det er snakk om overgrep.

– Men ofte, som i mitt tilfelle hvor utløsende faktorer kan ha vært at faren min døde da jeg var fem år, og at jeg ble mobbet, så blir familien veldig viktig.

Lauveng tar en slurk av kaffen. En veps surrer rundt hodet hennes. Jeg spør om vi skal flytte oss til et bord lenger borte, men nei, Lauveng blir sittende. Hun tar av seg brillene.

– Nå går du et annet sted, sier hun til vepsen med fast stemme, men ikke uvennlig.

Og ganske riktig flyr vepsen bort og forsvinner enn så lenge.

– Hvem er egentlig syk, og hvem er frisk? Spør Lauveng. Hvordan skal man definere det? Livet er ikke perfekt. Mitt liv har vært slitsomt. Det betyr ikke at jeg ikke fungerer. Det er viktigere å justere kravene slik at hver og en av oss fungerer. Jeg har sittet i møter hvor jeg vet at fagpersoner har vært innlagt ny­ligere enn pasientene. Jeg tror det er fint hvis vi kan slippe individfokuset og heller se på hvordan samfunnet kan støtte opp om dem som er syke.

Ansvar for egen helbredelse

Selv vokste Lauveng opp i et kristent miljø. Der hadde folk en tendens til å tenke at bare man trodde sterkt nok og på riktig måte, så ble man hel­bredet.

– Det er skremmende å nå møte noe av den samme tankegangen i deler av helsevesenet, at det er ditt eget ansvar, alene, å bli frisk. Selv­følgelig har folk ansvar for livet sitt, men vi er samtidig et fellesskap!

– Helsevesenet skulle gjøre sånn at folk brukte minst mulig krefter, men ofte er det sånn at syke må kjempe en kamp nettopp mot helsevesenet, sier Lauveng. Sånn skal det ikke være.

Hun mener vi har et felles ansvar for hvordan vi tar imot andre. Det hjelper ikke å straffe dem som er syke enda mer, slik man gjør i dag. Hvis man er syk og har et svakt selvbilde, trenger man trygge mennesker rundt seg, understreker Lauveng.

– Jeg spurte en pasient hvordan det var for han å ha så mange folk rundt seg, mange ble stadig skiftet ut, det var ofte fremmede. Pasienten sa til meg at det går fint det, fordi jeg har sluttet å forholde meg til mennesker.

Ulveflokken

Fotografen kommer inn og hilser, han skal videre for å lete etter locations.

– Jeg klatrer ikke i trær, sier Lauveng til han. Og så er det grenser for hvor kreativ jeg er. Still meg ikke inne i et fotballmål, hvor jeg liksom står bak gitteret, sier hun. Det der er jeg ferdig med!

Fotografen parerer med at det er Morgenbladet som sender folk opp i trær, mens VG setter folk i bur.

– Å bli tatt bilde av, sier Lauveng og ler. Det er som å gå til tannlegen, det!

– Du har sagt at det er viktig og sant det en opplever som psykotisk. Hva mener du med det?

– Det man opplever i en psykose, er jo ikke alltid sant, i en objektiv forståelse av sannhet. Samtidig er det sjelden tilfeldig hva man hallusinerer om, og hallusinasjoner og vrangforestillinger kan forstås som et metaforisk språk som inneholder følelsesmessige sannheter.

Da Lauveng var syk, så hun ofte en ulveflokk som ville angripe. Hun mener det var et bilde på mobberne.

– I møte med både ulver og mobbere blir man avmektig, man kan ikke argumentere mot dem.

Når hun var innlagt, var en gruppe pasienter på tur opp til Holmen­kollen. En ung medpasient spurte: Er vi romvesener, har vi havnet på feil klode?

– Man kan jo tolke dette som en vrangforestilling, sier Lauveng, men på den andre sida var det jo et presist bilde på hvordan vi følte oss. Hvordan det var å være innlagt. Vi var i en annen verden.

– Noen ganger kan det forbause meg hvor presist språket egentlig er. Det dreier seg egentlig om det samme symbolspråket som man møter i drømmer. En bok om psykoser heter «Å drømme i våken tilstand.» Det er en god beskrivelse.

Kulturell sikringskost

Lauveng synes ofte skjønnlitteratur beskriver opplevelsen av å være psykisk syk bedre enn faglitteratur.

– «Haugtussa» er et innsiktsfullt portrett av et psykotisk menneske!

– Det at jeg hadde lest mye, hjalp meg da jeg ble syk, sier hun. Man kan nesten kalle det kulturell sikringskost. Hvis man er et lesende menneske, ser man at det er mange måter å leve livet sitt på.

Interessen for historier, eventyr og dikt kom godt med da hun satt i isolasjon i tenårene. Ti uker på glattcelle.

– Jeg vet ikke helt hvorfor be­handlerne valgte å gjøre det. De var råd­ville. En ting er sikkert: Man blir ikke friskere av det.

Lauveng understreker at man ikke bruker denne praksisen mer innenfor psykiatrien.

Hun fikk sitte med døra til cella åpen. Der satt det en fra personalet utenfor og holdt vakt. De hadde fått instruks om å ikke snakke med henne. Tenåringsjenta satt der rett opp og ned, uten ytre impulser, bøker, tv, radio. En gang i uka kom psykologen innom. I isolasjonen ble historiene Lauveng hadde lest og lært, ekstra viktige.

– Jeg hadde en lærer på barne­skolen som sa at det var viktig å lære seg historier utenat, det rådet kom godt med! Uten dem hadde jeg vel blitt gal, sier hun.

– I isolasjonen gjorde jeg helt banale ting. Jeg sang: Din tanke er fri. Jeg fortalte meg selv om kull som blir til diamanter. og eventyret om frosken som svømmer og svømmer i fløten helt til fløten blir til smør, og det blir fast land under den.

livet@klassekampen.no