Print URL: http://www.klassekampen.no/article/20171002/ARTICLE/171009976

Miley & Gaga: To popartister ute med hvert sitt «ærlige» prosjekt, albumet «Younger Now» og filmen «Five Foot Two».

Jorda kaller

Av Eirik Blegeberg

Publiseringsdato: Mandag 2. oktober 2017

Seksjon: Musikkmagasinet

Jeg er meg: Med ny plate og ny film velger Miley Cyrus og Lady Gaga seg «ærlighet» og «røtter». Foto: Sony Music/Collier Schorr

Lenge var de to av popmusikkens mest eksentriske karakterer, men nå vil både Miley Cyrus og Lady Gaga normalisere sine outrerte artistpersonligheter.

Kommentar

Hvis man vil, kan forandringen sikkert forklares med galningen Trump, i en tid der de små hendene hans klår seg fast i enhver samtale om USA, «land of the mad pig president», som Matt Taibbi nå har døpt sitt ikke spesielt kjære Amerika. For hvem vil vel være sprø når den øverste lederen offisielt har mista siste lille rest av noe som kan ha lignet på vett? I en bakvendt offentlighet av klin kokos blir det plutselig progressivt å velge seg «normalt», «ærlig» og «tilbake til røttene», i sommerkjole eller jeans. Også for megapopstjerner hvis mest beryktede øyeblikk involverer tvilsom twerking og vovet wrecking ball-husking, grotesk kyllingmaske og smakløs kjøttkjole.

Uten å dra dette søkte og slettes ikke vanntette Trump-poenget for langt, er det uansett påfallende at Miley Cyrus og Lady Gaga toner alt ned og satser samtlige kort på oppriktighet med ganske nøyaktig én ukes mellomrom. Førstnevnte via sitt nye album «Younger Now», der hun visstnok ikke har brydd seg døyten om potensielle radiohits, men har «honest» som høyeste ideal. Sistnevnte via Netflix-dokumentaren «Gaga: Five Foot Two», der vi serveres et intimt portrett av en emosjonelt avkledd art-popper fra tida rundt ferdigstillelse og lansering av fjorårets «Joanne», Gagas femte album og – trommevirvel – «mest personlige». Som om noen først og fremst går til Gaga for p-p-p-personlig.

FAKTA

Miley Cyrus & Lady Gaga:

• To av amerikansk popmusikks største stjerner – Miley med hits som «Party in the U.S.A.» og «Wrecking Ball», Gaga med hits som «Poker Face» og «Bad Romance».

• Miley Cyrus er aktuell med RCA-albumet «Younger Now», hennes sjette studioalbum, med bl.a. singelen «Malibu».

• Lady Gaga er aktuell med Netflix-dokumentarfilmen «Gaga: Five Foot Two», der vi blir med bak scenen rundt lanseringen av «Joanne»-albumet og mens hun forbereder seg til årets Super Bowl-opptreden.

Ikke at Miley og Gaga egentlig kan sammenlignes, utover forkjærligheten for de bredbremmede hattene som kler deres middels stilfulle kjendishjem i den lille California-strandbyen Malibu. Til det er ambisjonene og bakgrunnene for vilt sprikende. Med 24-årige Cyrus, født Destiny Hope (!?), som Nashville-datter av country-one-hit-wonder Billy Ray og Disney-barnestjerne via «Hannah Montana» fra fjortenårsalderen av. Med et forsinka ungdomsopprør som skjøt fart for fire år tilbake rundt slippet av hiphop-inspirerte og Mike Will Made It-produserte «Bangerz» (2013), og som virkelig tok av (ikke kommersielt!) da hun begynte å bade i glitter og psykedelia sammen med Flaming Lips på bisarre «Miley Cyrus & Her Dead Pets» (2015).

«It’s really deep», som hun sa selv. Men ikke like «deep» som odd, der en karikert-seksualisert ung kvinne levde med tunga limt til kinnet og veska full av weed. Det var et snodig provokasjonsforsøk å bevitne, selv på behørig avstand. Riktignok ikke like snodig som de mange eksentriske antrekkene Lady Gaga spradet tilsynelatende tilfeldig rundt i år etter år, allerede før 2008-gjennombruddet med «Just Dance» og «Poker Face», som om hun var født inn i dem, som om hun var «Born This Way». Men det var hun jo ikke.

Nå 31-årige Stefani Joanne Angelina Germanotta har Manhattan-italienske arbeiderklasserøtter, viste tidlig et pianotalent, gikk på katolsk jenteskole, studerte metodeskuespill ved Lee Strasberg-instituttet og musikk og kunst på NYUs berømte Tisch-college, før hun avbrøt studiene og utviklet personaen Lady Gaga på scenene til New Yorks downtown-klubber for ti år siden. Der fant hun seg et hjørne med nok albuerom til å levendegjøre en utenomjordisk popskikkelse som tar opp i seg burlesk electrodance og kunstig glamrock, som en kuriøs krysning av Madonna, Freddie Mercury og tidlig Bette Midler – fra den gang The Divine Miss M selv forente Andy Warhol, Barry Manilow og New York Dolls.

Veldig edgy Broadway møter Lower East Side, det hele. Og rett til toppen av hitlistene så fort Gaga flyttet til L.A., fikk tid i et ikonisk Hollywood-studio og slapp sin første singel, med det påfølgende albumet «The Fame» som en virkelig storselger. I den grad noen bryr seg om salgstall lenger, er det verdt å merke seg at Gagas debutskive har solgt like mye som alle Miley Cyrus-platene til sammen, Hannah Montana medregnet. Sånn apropos sammenligning.

Men så har også Miley noe som Gaga mangler. På tross av begges politiske engasjement (Miley for Bernie og siden Hillary; Gaga for Hillary hele veien), så er den yngste av de to langt mer overbevisende som «voice of a generation». Se bare med hvilken myndighet hun opptrådte under konserten for Manchester i sommer, eller hvordan hun sto rakrygget i stormen da det blåste som verst rundt henne – med å forsvare egne valg overfor konservative Amerika, lenge hennes kjernepublikum, med å forsvare unge partyløver mot det hun indirekte karakteriserte som voksne, kirkegående hyklere. Slikt krever mot. Og selvtillit. Som kanskje er hva du får når gudmoren din heter Dolly Parton.

Og Dolly er med, hun – den en gang fantastiske låtskriveren og sangeren har fått en liten, men likevel framtredende gjesteplass på Mileys sjette album «Younger Now», der hun gjør introen til spor tre før de sammen går inn i duetten «Rainbowland», et velmenende stykke leirbålscountry skrevet for alle hippier der ute. Litt trivelig, litt fin, men også illustrerende for problemet med Miley Cyrus anno 2017: Inne i den streite firkanten blir hun fort blass, uansett hvor mye sol og hvor mange regnbuer og hvor mye bunnløs smerte hun liksom pøser inn i den geriatriske teenpopen sin. Den er nemlig uten både moden visdom og ungdommelig snert, men plasserer seg mest av alt i det gapende og overbefolkede pop-rommet midt imellom.

For det viser seg at den mindre brautende og mer analoge Miley, slik hun framstår gjennom disse elleve låtene, har slipt bort alle kantene som gjorde «Bangerz» i hvert fall delvis hørbar, med metafor-rot og forslitte fraser på toppen av alt annet. Ja, hvor ble det av hun som skulle «free the nipple»? Vel, hun har endelig forsonet seg med sin ukule barnestjernefortid og mistet alle tegn på kalifornisk moro på veien, selv med en tross alt fengende (og paradoksalt nok ellevilt radiovennlig) førstesingel kalt «Malibu», der hun trekker paralleller mellom bølgenes back and forth og forholdet til skuespiller Liam Hemsworth (de er skikkelig sammen igjen, hvis du lurte), og der hun stiller det eksistensfilosofiske spørsmålet do we even exist? Etterfulgt av det mildt sagt forvirrende svaret: That’s when I make the wish, to swim away with the fish.

Virkelig ikke bra, selv for ung pop å være, med tekster i sin helhet forfattet av Miley selv, fra hun til ham, for det meste i sparsommelig arrangerte låter i lavt-til-medium tempo. Tidvis, heldigvis, solid framført i en dyp og tilsynelatende vellagret røst som burde utnyttes bedre. Som det gjøres på «Love Someone», der Miley og produsent Oren Yoel tillater både rasping, banning (shit!) og en fornemmelse av nerve som åpenbart har en framtid. Bare ikke i denne omgang, der hun i stedet avslutter med «Inspired», egentlig skrevet for Hillary Clinton, men enda mer for pappa, planeten vår og dens bees/trees – og selve beviset på at veien til helvetes intetsigende popmusikk er brolagt med gode intensjoner.

Nei, da er Gagas siste utspill langt mer å samle på, selv om hundre minutter lange «Gaga: Five Foot Two» har sine klare svakheter som film og aldri berører elefanten i rommet: Hvordan en tydelig plastisk operert artist kan mane fansen, sine Little Monsters, til å omfavne outsiderposisjonen og være tilfreds med hva de har fått utdelt fra naturens side – og samtidig beholde troverdigheten. Åpen betyr åpenbart ikke åpen, samtidig som det ligger et formildende og sørgelig slør av utrygghet over en dokumentarfilm som tar oss fra «Joanne»-innspillingen sommeren 2016 til Gagas profilerte pauseshow under Super Bowl 5. februar i år, med mer godt bak-scenen-stoff enn man er vant til fra lignende artist-godkjente filmer, fra fyllerør om Madonnas slakt av henne til scenen der hun avslører at hun er «alene hver kveld». Sitat: «Alle snakker til meg ustanselig dagen lang, men så: total stillhet.» Au.

Og det fra en cigarillosrøykende Lady Gaga som er besatt av kontroll, nesten like mye som hun er besatt av å gjøre noe uventet, som tydeligvis er avgjørende for å fullføre drømmen om bli «en gammel rockestjernedame» i musikkbransjen. Hun går i strupen på alle de mannlige produsentene hun har jobbet med, bortsett fra «Joanne»-good-guy Mark Ronson, uten at et eneste navn trekkes ned i søla, men vi merker oss at hun har gitt opp sin tidligere faste samarbeidspartner, svensk-marokkanske RedOne. Pluss at hun viser kameraet hvor vond hofta hennes er, og hvordan fibromyalgi faktisk truer karrieren hennes på alvor. Ja, senest i forrige uke måtte hun avlyse høstens turné som en konsekvens av plagene.

Med musikalske høydepunkter når hun opptrer på Tony Bennetts nittiårsdag med en dempet «Bad Romance», sånn hvis noen tvilte på hennes pianolounge-kvaliteter, samt når hun spiller av tittelkuttet fra «Joanne» for farmor. Joanne er nemlig farmors datter og Gagas tante, som døde allerede som nittenåring, noe som selvsagt og åpenbart har preget familien – og i særdeleshet Gagas far og Joannes bror, som i nevnte scene må forlate rommet. Men det må ikke farmor. «A great piece», sier hun om sangen og har helt rett. Og mens alle andre er rørt og tørker tårer, legger hun til: «Men bli nå ikke sentimental over dette; det skjedde for lenge siden.» Smarte Gaga vet at hun har en hang til overdrevent drama, og hun vet at en realitetsorientering er nødvendig.

Som jo er hva filmen representerer, som jo er hva «Joanne» som album representerer. En mindre sjangerbunden samling sanger som kan fungere som springbrett og kreativ katalysator – framover kan hva som helst skje. Ok, fortsatt låter albumet rotete, i spennet disco-rock/soft-country, men det låter også bedre etter å ha sett «Five Foot Two» enn før, særlig den som begynner med en voldtekt og avslutter med en eksplosjon, særlig Denniz Pop-hyllesten hun laget med Beck, og særlig de to hun skrev med Father John Misty som til slutt tar henne med til New York og Brill Building, 1619 Broadway. Der hun hører hjemme, Malibu eller ei.

eirikb@klassekampen.no