Print URL: http://www.klassekampen.no/article/20170922/ARTICLE/170929886

KUNSTEN

Mellom fantasi og virkelighet

Av Tekst: Torbjørn Tumyr Nilsen, Reksteren Foto: Silje Katrine Robinson, Reksteren

Publiseringsdato: Fredag 22. september 2017

Seksjon: Livet

I atelieret: På øya Reksteren i Hordaland har Gerhard Stoltz funnet arbeidsro. Her maler han på store lerreter.

Forfatter og bildekunstner Gerhard Stoltz har aldri hatt ­særlig høye ambisjoner. Derfor passer det ham godt å bo utenfor allfarvei og prøve å male verdens beste bilde.

I et gammelt skolehus i skogen på øya Reksteren i Tysnes kommune har kunstneren og forfatteren Gerhard Stoltz innredet et atelier. Det er herfra han har sendt ut bildene til sin siste utstilling, som for øyeblikket er å se i sentrum av Leirvik i Stord. Her har Stoltz tid til å tenke på og snakke om kunsten, som vi kan se på store lerreter rundt i rommet.

– Hvis du setter den linjen opp mot den linjen, den fargen opp mot den fargen, den formen opp mot den formen, så skjer det noe. Helt fra 13–14-årsalderen merker du at hvis du ser et godt bilde, så skjer det noe med deg, sier han.

I presentasjonen av utstillingen har Stoltz skrevet: «Kunst er i grunnen ikke så veldig komplisert. På veggen henger et bilde, på gulvet foran bildet står du. Så er det bare å ønske dere begge lykke til.»

FAKTA

GERHARD STOLTZ

Alder: 69 år.

Sivilstand: Gift, tre barn, fire barnebarn.

Yrke: I hovedsak bildekunstner, litt forfatter og musiker bare på gøy.

Hvor er du i livet: Hehehe. Nøyaktig der jeg vil! Og i tillegg underveis.

på sparket

Hvilke bok har gjort sterkest inntrykk på deg?

– Jeg leser ikke så mye, så då må jeg tilbake til 1960-tallet, og da var det en bok som var virkelig en «game changer» som viste meg noe av dette som ligger mellom virkeligheten mellom fiksjonen og virkeligheten, mellom løgnen og sannheten. Jeg fikk lese en oversettelse av Jorge Luis Borges’ «Labyrinter». Det var en sånn «går det an!»-opplevelse å lese i 17-årsalderen.

Hva er din favorittfilm?

– Der er det verre. Jeg har ikke vært på kino siden 1973. Det meste av det som skal være seriøs film blir veldig pretensiøst, og det liker jeg ikke. Min favoritt er å ikke gå på kino.

Hva slags musikk hører du på?

– Alt! Jazz, pop, rock. Så sant det ikke er pretensiøst. Det gjelder fra før Bach og oppover til Deadmau5. Hvis det er vettuge folk som gjør vettuge ting av vettuge årsaker, så hører jeg gjerne på det. For da er det alltid ett eller annet å lære.

Sterkøl og kabal

Historien om Gerhard Stoltz kunne begynt med tida som kortvarig leder i Sosialistisk Ungdomsforbund i Bergen på midten av 1960-tallet, da de var åtte medlemmer. Stoltz snakker i en overflod av anekdoter, sitater og assosiasjoner. Han er innom alderen på vinduene, skolenedleggelser, den svenske landsfaderen Tage Erlander og fiberkabelen i veggen. Men la oss likevel begynne med, av alle ting, sterkøl.

Hovedpersonen i boka hans «En historie som denne» har, som forfatteren, flyttet på landet: «Før i tida var nesten alt spennende og interessant. Det er imidlertid lenge siden. Nå lever jeg et rolig liv langt ute på landet; jeg lytter til værmeldingen, legger kabal og drikker sterkøl.»

– Hva er det med sterkøl?

– Haha. Det er jo et vittig ord for det første: «Skal jeg ha øl, så må det være sterkøl.» Hvis du liker øl, så vet du at grensen på 4,7 promille for butikkøl er satt i et politisk kompromiss mellom Høyre og KrF, og at det meste øl smaker bedre hvis det får gjære seg opp til rundt 6 prosent. Men ellers er det vel et bilde på «ikke-så-mye-å-ta-seg-til».

Øy utenfor øy

Tysnes er øykommunen vest om Hardanger, øst om Stord og Austevoll. Fra riktig gammelt av het Tysnes Njardarlog og var en hellig plass hvor havets gud Njord ble dyrket. I dag ligger Tysnes litt midt mellom alt, men kan bli selve knutepunktet for en ferjefri E39.

Stoltz har bodd i en rødmalt sveitservilla i kommunesenteret Uggdal i over 30 år. Men kjører du vestover – forbi gamle furutrær og svaberg, gjennom en tunnel og over tre smale bruer – kommer du til øya Reksteren. Her har mange bergensere sommerhus, men ellers er det så få fastboende at begge skolene er nedlagt. Her har Stoltz funnet arbeidsro.

– Jeg blir det motsatte av rastløs. Det var to ting som interesserte meg den gangen: familien og kunsten. Og jo mer fred jeg fikk til begge deler, jo bedre. Så å sitte inni skogen her og ikke se en eneste kunstner på et år – det passer meg utmerket!

Stoltz forklarer at han gjorde unna sosialiseringen og inspirasjons­utvekslingen med andre kunstnere på for 40 år siden.

– Jeg har aldri hatt særlig høye ambisjoner, verken økonomisk eller sosialt. Derfor passer det godt å være her ute og prøve å male verdens beste bilde, sier han.

Nå liker han seg så godt i isolasjonen at han også sjelden reiser.

– Etter at jeg haiket gjennom Europa som tenåring, har jeg ikke trengt å reise. Min gamle venn og kollega Bård Breivik, som jo elsket å reise, sa en gang at «Gerhard reiser like langt med nattlandsbussen som vi andre reiser med fly». Det er vel tross alt inni hodet kunsten blir til?

Konseptkunst og Klee

Stoltz har utsmykket Universitetet i Bergen, Haukeland sykehus og flere byrom i Bergen. Han ble innkjøpt av Riksgalleriet og Museet for samtidskunst. Han var også aktiv i kunstgruppen LYN i Bergen på 1970-tallet, med avdøde Bård Breivik. Men den eneste kunstneren som virkelig har inspirert ham, er tysk-sveitsiske Paul Klee (1879–1940).

– Det som alltid har interessert meg, er det som skjer et sted midt mellom fantasien og virkeligheten, mellom sannhet og løgn, mellom alt og ingenting. Det er der jeg liker å være. Der du får utfordret fantasien og brukt nysgjerrigheten din.

Han trekker fram noe kunstsamleren Rolf Stenersen skrev i en avisdebatt en gang rundt 1950.

– Han sa en gang noe jeg har likt. Han samlet Picasso, Klee og mange av de andre største avantgardistene fra tidlig 1900-tall, men da han stilte det ut her hjemme etter krigen, mente folk det var umulig å forstå denne kunsten. Stenersen svarte: «Jeg kjøper aldri bilder jeg forstår. Forstår jeg dem, er jeg ferdig med dem.» Dette den rette måten å møte kunst på.

Ny nysgjerrighet

Grunnen til at Stoltz i det hele tatt holder på med kunst, er fordi han fremdeles er nysgjerrig på hva han kan oppdage underveis i arbeidet.

– Det er det samme som driver forskere og idrettsfolk, tror jeg – det er så fantastisk spennende å se hva man kan få til.

– Hvordan har den nysgjerrigheten forandret seg med tida?

– Det er klart at jo yngre du er, jo mer nysgjerrig er du. Og til å begynne med hopper du fra det ene til det andre. En stund syntes jeg friheten med konseptkunst var fantastisk, men den grenseløse nysgjerrigheten roer seg litt, og så oppdager du at du begynner å bearbeide detaljene mer enn å finne opp kruttet.

Det begynner fra slutten av 20-årene en gang, forklarer han.

– Da har du gjort deg ferdig med zenbuddhismen, konseptkunsten og de andre tingene alle ungdommer sveiper innom, og skjønt hvor du hører til og litt mer av hvem du er. Da begynner du å snekre, fantasien er på topp, og du får kontroll. Etter hvert går du ikke steder i skogen du ikke har vært før. Du går heller tilbake til de samme plassene og ser nærmere på tingene som du før føk forbi.

Whitman-perfeksjonisme

Lenge hadde han en regel om at han aldri skulle lage to like bilder.

– Nå merker jeg plutselig at jeg har lyst til å perfeksjonere motiver som jeg lagde for mange år siden. Det er litt som Walt Whitman, som skrev «Leaves of grass» om igjen og om igjen for å gjøre den bedre. Det begynner jeg å forstå jævlig godt.

– Men tenker du på det å miste den brede nysgjerrigheten som et tap?

– Jeg trodde det til å begynne med. Jeg ble nok litt frustrert og følte jeg ikke fikk til noen ting.

– Forandrer blikket seg med alderen?

– Verden er intens når du er 23 år, men får mer dybde og tyngde når du er eldre. Og så får du den opplevelsen som rammer alle på min alder: «Har hørt det før! Har lest det før!» Verden går muligens litt framover, men mest går den vel rundt og rundt.

I en periode på 1990-tallet opplevde Stoltz at nysgjerrigheten for nye bilder ble borte. Da begynte han å skrive i stedet. Allerede før han ble kunster, hadde han gitt ut bøker. Han hang på Café Paletten i Bergen med forfattere som Stig Holmås, Heikki Gröhn og Rolf Larsen.

– Jeg droppet ut av gymnaset, og da sto det mellom bildekunst og litteratur. Men jeg kunne ikke fordra de delhøytidelige folkene på Kunsthåndverkskolen, sier han.

– For meg var det mye lettere å kjøpe meg en skrivemaskin og ark og sette i gang. Det endte opp med at jeg fikk utgitt noe merkelig avantgardeprosa, sier han.

Den legendariske Gyldendal-redaktøren Brikt Jensen skal ha sagt om en av de første bøkene til Stoltz at han visste ikke hva det var han leste, men han turte ikke å ikke gi det ut.

Det er spesielt barneboka «Tiden bor ingensteder» fra 1993 som har blitt mye lest. Den er kommet i tre opplag og fikk Kulturdepartementets barnebokpris. Den leses av både voksne og barn, og blir brukt i både begravelser og lærerutdanning.

– Populariteten skyldes vel at den på en eller annen måte beskriver tanker som folk er i nærheten av hele tida, sier Stoltz.

Den viktigste greia

I en av hans andre bøker møter vi altså en person som bor på landet, drikker sterkøl og legger kabal. Så reiser han til byen i en jakt på «selveste den alvorligste greia».

– Hva er den alvorligste greia?

– Jeg er ikke en religiøs mann, men boka leker med ideen om at det finnes en overordnet mening med tingene. Eller at mange tror at det finnes en mening.

– At jakten på mening er nok i seg selv?

– Ja, for meningen finnes jo ikke. Ved en tilfeldighet blir du født. På en eller annen fantastisk måte, i løpet av ni måneder, har du blitt konstruert. Det er helt utrolig hvis du først begynner å tenke på det!

Og kanskje det er dette som er selve den viktigste greia?

– Vi får i gjennomsnitt noen og 70 år i dette livet. Cirka 25–30.000 dager til disposisjon – og det er det. Men i motsetning til trær og bikkjer vet vi om det, fordi vi er utstyrt med denne merkelige bevisstheten, sier han.

– Det viktigste er å ta disse dagene alvorlig, uten å bli seriøs. Finner du den balansen, tror jeg du er i nær­heten av «den alvorligste greia».

livet@klassekampen.no