Print URL: http://www.klassekampen.no/article/20170920/ARTICLE/170929932

Stadig mer vital

Av Øivind Storm Bjerke

Publiseringsdato: Onsdag 20. september 2017

Seksjon: Kunstanmeldelse

ung debutant: Jan Kåre Ruud (f. 1993) deltar med to abstrakte, digitale kollasjer.foto: Vegard Kleven, NBK

Nytes best i mylderet av mennesker.

KUNST

«Høstutstillingen 2017. Statens 130. utstilling»

Kunstnernes Hus, Oslo

Arrangør: Norske Billedkunstnere.

Står til 15. oktober.

ANMELDELSE

I en tid da kunstsystemet blir stadig mer sektororientert, med lite kommunikasjon på tvers av sektorene, spiller Høstutstillingen en viktig rolle som en overgripende institusjon, der motsetninger møtes og brytes mot hverandre. Og som en årlig, tilbakevendende begivenhet, forsyner Høstutstillingen oss også med et tallmateriale av historisk verdi, der vi kan lese av trender over tid. Der Høstutstillingen før var en svært så mannsdominert affære, er det nå en svak kvinnedominans, spesielt blant debutantene.

Høstutstillingen har også alltid spilt en avgjørende rolle for debutanter, og er en milepæl i kampen for å bli anerkjent som profesjonell kunstner. Det er 42 debutanter i årets utstilling. Stort spenn i uttrykk og teknikk kjennetegner den unge norske kunstscenen. Fra Mads Andreas Andreassens formsikre malerier, via Simone Hooymans teknisk imponerende og poetiske animasjon, til Ragnhild Nøst Bergems gripende dokumentariske video «Husker du meg?», om klienter ved et avlastningshjem.

Det politiske engasjementet er i denne utgaven av Høstutstillingen formulert som en indirekte samfunnskritikk, eller pakket inn i konseptuelle verk som bearbeider en tematikk gjennom subtile sammenstillinger av materialer og tekst, som hos debutanten Klara Pousettes kommentar til abortmotstandere, eller i form av allegorier i det økokritiske verket «Tomrom etter saintpaulie» av Randi Nygård. Direkte språk og utvetydig symbolbruk er det lite av.

Utstillingens yngste er Jan Kåre Ruud (f. 1993) med to abstrakte, digitale kollasjer, og Nan Embäck (f. 1995) med et figurativt maleri i ekspresjonistisk stil. De yngste utmerker seg altså med stilsikre, men konvensjonelle uttrykk.

På Høstutstillingen møter de en eldre generasjon som de kanskje ikke har hørt navnet på, hvis de ikke har hatt dem som lærere. Oppnådd suksess gir ikke lenger en garanti for fortsatt plass i de kommersielle galleriene. Vi merker oss at mange som fikk etablerte navn i 1980- og 90-åra, nå har fått plass på årets Høstutstilling. Som Thomas Hestvold, som kom inn som en komet på den norske kunsthimmel ved inngangen til 1990-åra. Nå er han tilbake med full kraft med et stort, vitalt maleri.

Kunstnere blir født over alt, men bostedsadressene til de deltakende kunstnerne viser at sentraliseringen også gjør seg gjeldende i kunsten. Oslo er omdreiningspunktet i kunstsystemet, men det virker som juryen til Høstutstillingen bevisst har ønsket å vise at det skapes interessant kunst også andre steder.

For å være sur på Høstutstillingen må man enten være ung og hovmodig eller gammel og gretten. Da jeg for førti år siden hadde min første anmeldelse av Høstutstillingen på trykk, dristet jeg meg til å påstå at den tok sitt navn på alvor og var grå og trist. Jeg avsluttet med at den stadige strøm av publikummere utgjorde et minst like interessant studieobjekt som kunstverkene. Slik er det ikke førti år seinere. Høstutstillingen har de siste åra framstått som stadig mer vital og faktisk viktig.

Det er en trend i tida å legge større vekt på betrakterens møte med det enkelte verket, uten at bedrevitende kuratorer trenger seg mellom og fekter med pekefingrene. Utstillingen bør derfor helst oppleves i et menneskemylder. Det forhindrer trangen til å foreta komparative analyser, og krever optimal konsentrasjon om enkeltverk. Her er masser av fersk og næringsrik kunst som gir åndelig påfyll til å stå imot høstkulda.

kunst@klassekampen.no