Print URL: http://www.klassekampen.no/article/20170916/PLUSS/170919946

Om få år er det to milliarder turister i verden. Det forandrer Europas byer:

Drukner i turister

Av Christian Bennike

Publiseringsdato: Lørdag 16. september 2017

Seksjon: Dokument

Ut på tur: Verdens turist­befolkning øker, og det skaper problemer for populære reisemål. Men er det rettferdig å si at bare privilegerte får reise? Foto: Karen Eliot

Ugjenkjennelig: Venezia har blitt Disneyland for storbyturister. Og det går samme vei for mange av Europas storbyer.

Venezia våkner ikke gradvis og rolig, men med et rykk. Busser og tog ruller inn på stasjonen, og tusenvis av rullekofferter strømmer ut i de smale gatene. Kjærestepar og barnefamilier vandrer ut fra byens hoteller, myser med øynene, drikker kaffe og tar bilder – ser på kanalene, spiser is og kjøper silkeslips og håndvesker og gaveesker med tørket pasta.

På en liten plass midt i alt sammen får den tyske journalisten Petra Reski en espresso ved et bord i sola. Hun har bodd i Venezia siden 1991, da hun giftet seg med en venetianer, og hun har sett hvordan alt har endret seg.

– Du kan ikke kjøpe en knapp til jakken din her i byen. Ingen steder! Turister trenger jo ikke knapper, sier hun og slår ut med armene.

– Se rundt deg. Her er det ikke noe i det hele tatt. Alle er 100 prosent turister. Vi er i Disneyland. Vi som bor her, er pandaer. En truet dyreart.

Hun har rett. Arkitekturen gir en uvirkelig følelse, som en kulisse eller en ansamling møbler på Ikea. Det likner et menneskelig habitat, men kommer ikke helt i mål. Som en drøm, der man instinktivt merker at noe ikke stemmer.

Innbyggertallet har falt fra 180.000 på 1960-tallet til 50.000 i dag – til gjengjeld besøker 30 millioner turister byen hvert år, og hundrevis av cruiseskip legger til i den grønne lagunen, noen høyere enn Københavns domkirke og lengre enn tre fotballbaner.

FAKTA

Turisme

• I 1950 var det ifølge FNs turistorganisasjon 25 millioner reisende i verden. I 1980 hadde tallet steget til 250 millioner, i 2015 var det 1,1 milliarder og i 2030 forventer man to milliarder turister på kloden.

• Kineserne er nå verdens største turistgruppe. I 2000 var det bare ti millioner kinesiske turister i verden. I dag er det 137 millioner, viser tall fra det uavhengige konsulenthuset Cotri.

Et museum

Venezia er ikke lenger en by. Den er et museum. En vare. Og et ekstremt eksempel på en internasjonal tendens. I 1950 var det ifølge FNs turistorganisasjon bare 25 millioner reisende i verden. I 1980 hadde tallet steget til 250 millioner, i 2015 var det 1,1 milliarder, og i 2030 forventer man to milliarder turister på kloden.

Mange av dem reiser til Europas gamle kulturbyer, og selv om de bringer med seg penger og nysgjerrighet, truer de også med å gjøre byene ugjenkjennelige. Turisteksperter kaller det visitor pressure.

Barcelona har fem ganger så mange turister som innbyggere. Amsterdam får over åtte millioner gjester i året (dobbelt så mange som i 1998). Roma får 13 millioner.

– Dette skjer over hele Europa, og det blir bare verre, sier Stephen Hodes, som er direktør i konsulenthuset LAgroup i Nederland.

Han lister opp byer som allerede er oversvømt av turister: Gent, Brugge, Amsterdam, Valencia, Barcelona, San Sebastián, Cinque Terre, Praha, Dubrovnik, Split, Firenze … I København var det ti millioner turistovernattinger i 2016.

– Middelklassen vokser dramatisk i Kina, India, Afrika og Sør-Amerika. De vil reise, for reiser er statussymboler, og middelklassen elsker status, sier Hodes.

– Reisemål nummer én vil fortsatt være Europa – det eneste stedet der befolkningen ikke vokser. Vi må gjøre noe nå, i stedet for å vente. Da kan vi ende opp i samme situasjon som Barcelona eller Venezia.

Kjemper for byen sin

På en liten bar litt unna sitter 47 år gamle Matteo Secchi. Han er født og oppvokst i Venezia. Det samme var faren hans. Og faren hans igjen. Og så videre. Han går til den samme baren hver dag, der det er én pris for turister og én for de lokale, og der byens unge menn henger for å by blonde jenter på billig hvitvin.

– Det kommer millioner av vakre kvinnelige turister gjennom byen, sier han og løfter øyenbrynet og glasset. Isen klirrer.

– Da jeg var ung, gjorde jeg som alle andre: Jeg tok for meg. Klokka ett, når de andre gikk på diskotek, lå jeg allerede i senga med henne.

Men man kan få for mye av det gode. Han viser tatoveringen på underarmen, «Venessia.com», står det, det er aktivistgruppen hans. I 2009 var han i all verdens medier – CNN, Al Jazeera, The New York Times – fordi han arrangerte et symbolsk begravelsesopptog for Venezia, og i november satt han og 500 andre foran byens rådhus med kofferter for å demonstrere mot masseturismen.

Han kjemper for sin barndomsby. Han drømmer fortsatt om den varme sommerkvelden i 1982, da han løp gjennom de smale gatene. Italia hadde akkurat vunnet VM i fotball, og solnedgangen malte byen – som et perfekt postkort som svevde på den grønne lagunen. Den hellige byen tilhører nå fortida.

– I Venezia foregår livet til fots, og barna kan løpe fritt rundt. Her er det ingen biler, og vi seiler til alt. Det er en annen livsstil, sier han.

– Men vi har blitt en slags Pompeii eller Machu Picchu. En by av stein og monumenter, men uten levd liv.

Hvis Venezia dør …

Venezia er en katastrofe, mener den italienske filosofen Salvatore Settis. En by skal ikke være «et gigantisk eiendomssupermarked», som han skriver i boka «Hvis Venezia dør». Byen er «uvurderlig», den er rammen om menneskets sosiale, kulturelle og politiske liv, den er «et levende tapet av fortellinger, minner, prinsipper, språk, ønsker, institusjoner og planer som har skapt denne formen».

Derfor er kampen om byen også en kamp for demokratiet: Hvis internasjonale pengestrømmer og rå profitt får fritt spillerom, mister innbyggerne den demokratiske kontrollen over rammene for sin egen tilværelse.

Det er ikke tilfeldig at Occupy-bevegelsen i USA kjempet for å gjenvinne kontrollen over den fysiske byen, eller at de store protestene mot president Recep Tayyip Erdogan i Tyrkia startet med en demonstrasjon for å bevare den grønne Gezi-parken i Istanbul, som skulle gjøres om til et kjøpesenter. Demonstrantene ville bestemme rammene for sine egne liv, mener Settis. Hele Europa bør være bekymret når de ser utviklingen i Venezia – byen er kanarifuglen i gruvesjakten.

«Hvis Venezia dør, er det ikke bare Venezia som dør», skriver Settis. «Da vil selve ideen om en by – byens form som åpent og variert rom for sosialt liv, som det å skape sivilisasjon, som forpliktelse til og løfte om demokrati – også dø.»

Rådyr og George W. Bush

Markusplassen er full av kinesiske turister i store flokker. De rister på hodet og skynder seg unna når man nærmer seg – som skremte rådyr. Alle har en mikrofon i øret, slik at de kan høre turguidens historier om Dogepalasset og Basilikaen.

– Beautiful, mumler en yngre kvinne, mens hun skynder seg videre. Det er kanskje byen hun mener.

Bak dem holder et britisk kjærestepar hverandre i hånda. De har allerede bestilt en kveldstur i gondol til 100 euro for 35 minutter. Det skal være turens høydepunkt.

– Venezia er helt unikt, sier Amy Barnes, som til daglig arbeider som kelner i Birmingham.

– Jeg var i Berlin i fjor, det minner om England, men dette stedet er helt spesielt. Her er det historie og sol, så selvfølgelig blir det mye folk.

Den moderne masseturismen ble født i boom-årene etter andre verdenskrig. Europeerne fikk høyere lønn, mer fritid og en liten bil. Plutselig kunne man kjøre sørover, og plutselig ble kysten langs Middelhavet mer verdt.

Politikere fra Frankrike til Kroatia rullet ut kart og satte arkitektene til å tegne hoteller og kjøpesentre. Simon Spies fløy herr og fru Danmark til Mallorca, amerikanere med solhatter kom til Paris, og et purungt australsk ektepar ved navn Tony og Maureen Wheeler reiste med bil fra London til Australia, der de skrev en liten bok med reisetips som ble hippienes backpackerbibel, «Lonely Planet».

I dag har reiser blitt et statussymbol og et tegn på dannelse. Det var en av grunnene til at den kulturelle eliten lo av USAs ekspresident George W. Bush: Han hadde aldri vært i Frankrike eller Russland. I 2000 skrev avisa The New York Times at hans «oversjøiske erfaring var stort sett begrenset til et forsøk på (uten hell) å date en kinesisk kvinne under et besøk i Beijing i 1975».

Verdens første turister

På Markusplassen ler en flokk japanske menn. De står i en sirkel, og alle sammen har duer på armene. Duene hakker løs på noen halvspiste iskjeks.

– Vi er her for å se den mest berømte byen, sier den ene.

– Byen på vannet.

Et stykke unna nyter et kanadisk ektepar sola. Til daglig selger Franca og Christopher, begge 57 år gamle, tilbehør til svømmebassenger i Toronto, men nå er de på en 28 dagers rundtur i Europa. Hun har italienske aner og elsker alt som er italiensk.

– Jeg er vill etter byen, sier hun.

– Vi spiser frokost på et lite sted vi vet om. Vi drikker aperitivoer ved vannet og tar en pizza til kveldsmat. Når jeg går av toget på stasjonen, tenker jeg bare: «Nå er jeg hjemme».

Verdens første turister – hvis vi ser bort fra pilegrimer og korsfarere – var en snever krets av steinrike aristokrater på 1600- og 1700-tallet, som dro på dannelsesreise i Europa, de såkalte Grand Tours. De kjøpte en hestevogn og leide inn en fransklærer og diverse tjenere. Så dro de av sted: til Paris, langs Rhinen til Genève, og gjennom Alpene (ofte på skuldrene av tjenerne sine) til Firenze, der det var en enklave av engelsktalende aristokrater. De drakk og spiste og bestilte selvportretter. Så gikk turen til Roma, Pompeii og Venezia, der det var kutyme å miste uskylden til en av byens prostituerte.

Turismens seismograf

Venezia har alltid vært turismens seismograf: Det var her korstogene startet. Her slo de rike aristokratiene seg løs. Lengselsfulle kunstnere dro hit på 1800-tallet. Og her står dagens kamp mellom det lokale livet og den globale masseturismen.

I dag blir byen langsomt solgt til høystbydende. De som har de riktige forbindelsene, kan ved hjelp av en liten sum under bordet skaffe seg en av de lukrative tillatelsene til å konvertere boliger til butikker og restauranter. Det får verdien av eiendommen til å eksplodere, og de færreste kan motstå fristelsen.

Venezias private hus blir langsomt til butikker: Det gamle posthuset – en stor renessansebygning fra 1300-tallet – ble solgt til Benetton, som solgte den videre til Louis Vuitton, som solgte den til noen kinesere. Nå er den et kjøpesenter.

Villa Stucky – en stor industribygning fra 1800-tallet – har blitt til et gigantisk Hilton-hotell. Bygningen var riktignok fredet, men etter en mindre brann (som mange tilskriver mafiaen), fikk de tillatelse til å bygge om alt sammen.

Eiendomsprisene går opp, opp, opp, så mange flytter til fastlandet og leier ut leiligheten sine for skyhøye beløp. I årenes løp har alle leiligheter i Petra Reskis bygning blitt gjort om til Airbnb og korttidsleie. Familien hennes er alene – uten naboer.

Det verste er at ingen gjør noe.

– Det er ingen politikk, ingen strategi eller plan, sier Petra Reski.

– Ingen gjør noe. I det hele tatt.

En bit av kaka

På havnepromenaden sitter 66 år gamle Giovanni Bonazzon og maler akvareller. Han har bart og alpelue. Han har malt i 40 år. På samme sted med de samme motivene – gondoler og kanaler – så han trenger ikke engang se på byen han maler. Familien hans har alltid bodd i Venezia, men nå har hans to døtre flyttet, de har ikke råd til å bli boende.

– Huset mitt er mer enn 1100 år gammelt, sier han stolt mens en flokk kinesiske turister med like skyggeluer rusler forbi.

– Kinesere kjøper ikke akvareller, forteller han og peker på malerboden ved siden av.

– De kjøper bare oljemalerier. Store oljemalerier.

Kineserne har på plutselig blitt verdens største turistgruppe. I 2000 var det bare ti millioner kinesiske turister i verden – det var noen år tidligere blitt lovlig å reise ut av landet.

I dag er det 137 millioner, viser tall fra det uavhengige konsulentfirmaet Cotri. 13 millioner kommer til Europa hvert år, for 15 år siden var det nesten ingen.

De reiser i flokk – slik danskene gjorde på 1960-tallet og amerikanerne på 1970-tallet – og de reiser for å øke sin status hjemme, som Christopher Ledsham fra Cotri har forklart til magasinet Føljeton:

– Det forklarer hvorfor de kjøper store mengder suvenirer til vennene sine og tar utrolig mange bilder – ofte foran berømte monumenter – fordi det er en måte å «bevise» at de har vært på reise.

Kineserne bruker mer penger enn alle verdens amerikanske og tyske turister til sammen, og alle vil ha en bit av kaka. Visit Denmarks strategi for Kina er rett og slett: «Danmark skal få flere kinesere til å velge Danmark, og de skal bli her lenger.»

Zweckentfremdungsverbotsgesetz

Det har blitt ettermiddag i Venezia, og gondolierene tar en pause i den lavthengende sola. De røyker og ser på damene, mens en liten transistorradio spraker Robbie Williams. De kan ikke se problemet med turismen.

– Noen sier det er for mange, noen sier for få, sier en av dem, løfter skuldrene opp til ørene og vender håndflatene mot himmelen. Dermed likner han en parodi på en italiener.

– Det er akkurat som Istanbul, London, Roma, Praha, Valencia, Madrid, Barcelona. Alle har problemer.

Men noen har større problemer enn andre, mener Stephen Hodes. Han sammenlikner masseturismen med en fest: Hvis man inviterer 40 mennesker til leiligheten sin, og alle gjestene tar med én venn, går det så vidt.

– Men hvis gjestene legger det ut på Facebook, og det kommer 1500 mennesker, så kan man ikke bare si: «Alle har rett til å være her», sier han.

– Det er jo et hjem.

Det må være en grense for gjestelista i Europas byer, og Hodes ser bare én løsning: Et tak på antallet hotellrom, ankomster på flyplassen, guidede turer og Airbnb. Andre foreslår å gi skattefordeler til lokalbefolkningen. Andre vil dele ut skatterabatter til utleiere som velger fastboende, og gjøre det ulovlig å erstatte private boliger med kjøpesenter. Mange byer er allerede i gang.

I januar forbød Barcelona alle nye hoteller i sentrum. Cinque Terre i Italia har satt tak på antall turister per år. Og Berlin har forbudt korttidsutleie – inkludert Airbnb – med loven zweckentfremdungsverbotsgesetz.

Men er det rettferdig? Skal klodens rike storbyboere ha enerett på byens skjønnhet og historie – slik aristokratene hadde på 1600-tallet? Storbyboerne vil jo kunne reise selv. Og hvem skal ha lov til å slippe inn i de lukkede byene? De som betaler best? Og hva skal folk i Venezia leve av hvis turistene forsvinner?

Nei, vi må ikke glemme det positive ved turismen, mener Signe Jungersted, som er utviklingssjef hos turistorganisasjonen Wonderful Copenhagen:

– Det skaper et større kulturelt og gastronomisk tilbud, sier hun.

– Det er mange mennesker i Nyhavn på en god sommerdag, men de er med på å skape liv i byen.

I Danmark vokste storbyturismen på 53 prosent fra 2008 til 2014, men byene tåler det, mener Wonderful Copenhagen. De har spurt folk i København: 98 prosent mener at turistene bidrar positivt til byen. De skaper vekst og jobber, gjør København til en internasjonal metropol og holder liv i restaurantene og kulturtilbudene.

– Vi tenker mye på at befolkningen skal være med på dette, sier Jungersted.

– Men det er plass til å vokse mer i København – det sier folk, og det er plass i byen.

Barndommens by

I Venezia er det ikke mange som tror ting vil endre seg. Matteo Secchi kjemper for byen sin, men han vet at det ikke nytter.

– Det er altfor mye penger involvert til at noen vil høre på en gjeng sure venetianere, som han sier.

Petra Reski ville egentlig helst flytte, men mannen hennes er født og oppvokst i Venezia, og bedriften hans ligger her. Hun går aldri på hovedveiene lenger – hun går sikksakk i smale sidegater for å unngå turistene, og på de verste dagene i høysesongen holder hun seg mest innendørs.

– De vil ikke vite av oss, for vi blokkerer, klager og demonstrerer, sier hun.

– Det er rein nyliberalisme, det handler bare om penger.

Tussmørket senker seg over Venezia, og det tynnes ut i turistflokkene, som vandrer mot stasjonen og de dårlige pizzarestaurantene.

Plutselig dukker det opp en gruppe barn på plassen foran Matteo Secchis stambar. De leker med rulleskøyter og hoppetau, slik Secchi gjorde på 1980-tallet. Foreldrene står i en sirkel ved siden av og venter på at det eldste barnet kommer ut fra søndagsskolen i kirka. Det er den neste generasjonen – en truet dyreart som kommer fram når turistflokkene trekker seg tilbake.

– Det er vanskelig og dyrt å bo i byen, men det er mulig, sier den 32 år gamle læreren Elena Tenderini, som venter sitt tredje barn.

– Min bestemors bestemor har bodd her. Jeg kan ikke flytte, for jeg elsker denne byen.

En av foreldrene deler ut røde drops til barna, som triumferende rekker dem i været som små medaljer. Det er fortsatt litt liv i Venezia.

modernetider@klassekampen.no