Print URL: http://www.klassekampen.no/article/20170916/PLUSS/170919941

Elizabeth Hoff rydder opp etter Vestens katastrofale kriger i Midtøsten.

Dama i Damaskus

Av Tekst: Eirik Grasaas-Stavenes Foto: Tom Henning Bratlie

Publiseringsdato: Lørdag 16. september 2017

Seksjon: portrett

Portrettet med WHO-sjef i Syria, Elizabeth Hoff. Vi møtte henne på Son spa, der hun holdt et foredrag for en avdeling i Justisdepartementet. Foto: Tom Henning Bratlie

Dødsangst i Aleppo. Gudstro i Ålesund. Fyllekultur i Damaskus. Fornektelse i Oslo. Man rekker innom mye på et par timer på spahotell i småbyen Son i Akershus med Elizabeth Hoff, lederen for Verdens helseorganisasjon i Syria.

Vi sitter i litt for myke lobbysofaer. 5000 kilometer unna jobber staben hennes på spreng for å pakke medisiner som skal redde liv i Deir ez-Zor. Byen nord i Syria ble forrige uke frigjort etter tre år med IS-beleiring. Syria-krigen har kanskje blitt mindre blodig og mindre synlig i mediene. Men for Hoff og hennes stab er hjelpearbeidet «vanskeligere enn noen gang». Jordmorutdanningen har lært Hoff å reagere raskt. Den samme effektiviteten innprenter hun i staben hun har bygget opp i Syria.

Utenfor hotellvinduet i Son plasker et par damer i et boblebad. Hvite småbåter dupper langs brygga på hotellets gjestehavn. Hoff er på en av sine svippturer til Norge. Hun kom fra kontoret i Damaskus for to dager siden. Nå har hun nettopp holdt et foredrag for noen titalls byråkrater fra innvandringsavdelingen i Justisdepartementet. En av arrangørene kommer bort og sier han tror Hoff «traff veldig bra».

«Ja, tror du det», sier hun mens hun smiler og så takker, tydelig glad for den positive tilbakemeldingen.

Fakta:
Elizabeth Hoff

Alder: 59 år.

Sivilstatus: Ugift.

Bakgrunn: Utdannet sykepleier og jordmor. Har jobbet med internasjonalt hjelpearbeid i over 30 år, i blant annet Afghanistan, Syria, Zimbabwe og Egypt.

Aktuell med: Leder i dag Verdens helse­organisasjon i Syria. Har siden 2012 bygget opp en syrisk stab på 200 ansatte.

Hoff, kledd i lyse sommerklær, forteller at det viktigste hun lærte av tidligere sjef for Verdens helseorganisasjon (WHO) Gro Harlem Brundtland var at du «står der du sitter». Og når Hoff, med sine blågrønne øyne, betrakter krigen i Syria, de humanitære behovene og drømmen om fred og bedre liv, så sitter hun sammen med syrerne. Både de som blir og de som flykter.

– I dag var det viktig for meg å vise norske byråkrater hva folk i Syria faktisk går gjennom. De personlige lidelsene som ligger bak tallene fra krigen. Det som er fjernt, bør også være nært, sier hun.

For Hoff har Syria blitt det aller nærmeste. Da hun i 2012 overtok WHOs kontor i Damaskus, skulle hun egentlig bare være der i tre måneder. Plutselig hadde to år gått. Da syntes hun det var for galt å reise fra det hun hadde bygget opp. Nå har hun vært fem år i krigen. Fem år midt i lidelsene, mens propagandakrigen og stormaktspillet raser rundt henne.

Daglig er hun i forhandlinger med president Bashar al-Assads utvalgte, ledere for islamistiske grupperinger og krigsprofitører. Under Hoffs ledelse har staben vokst fra sju til 200 og levert 51 millioner medisinske behandlinger. Mange mennesker er reddet. Andre har dødd i Hoffs armer.

– Du bør ha et ganske stabilt indre liv for å være så lenge midt i en sånn krise, sier hun.

Ålesund-dialekten sitter bemerkelsesverdig godt etter over 30 år som hjelpearbeider i land som Egypt, Afghanistan, Somalia, Zimbabwe og Armenia. De siste 20 har hun jobbet for WHO. Helt fra oppveksten på Vestlandet har Hoff båret med seg en kristen gudstro, et behov for å hjelpe andre. Favoritthistorien fra Bibelen er om den barmhjertige samaritan.

Men før misjonsklisjeene tar helt overhånd: Hoff vil ikke ha på seg at hun «bare drives av en kristen tro og nestekjærlighet», eller av en misjons­iver som skal sikre frelse når opp­gjørets time kommer.

– Jeg drives av en politisk overbevisning, av spørsmål om maktfordeling, urettferdighet og ulikhet. Får vi ikke en mer rettferdig global ressursfordeling, så ender det med enda mer krig og katastrofe, sier hun.

Hun har fortalt byråkratene at Syria trenger en «Marshall-plan». Krigen har avtatt i store deler av landet, men den humanitære og materielle situasjonen er fortsatt katastrofal. 80 prosent lever under fattigdomsgrensa. Jakten på verdige liv kommer til å sende enda flere på flukt i årene framover.

– Syrerne elsker Syria, slik nordmenn elsker Norge. Jeg tror ikke en eneste syrer egentlig ønsker å flykte. Men for mange er situasjonen håpløs. Det må vi her i Norge skjønne, sier Hoff.

Skjønner vi det? Vi møtes noen få dager før stortingsvalget. Her vi sitter i Son, vet vi med andre ord ennå ikke at Jonas Gahr Støre skuslet bort muligheten til regjeringsskifte og at Erna Solberg lyktes i å beskytte regjeringsmakten – etter at Sylvi Listhaug fikk dominere valgkampen med sin innvandringsmotstand. Alt tyder på at en streng flyktningpolitikk står fast de neste fire åra.

Hoff sier hun bare følger «lite grann» med på norsk politikk. Men hun registrerer at mye handler om beskyttelse av det norske. Ikke først og fremst av norske verdier, men mer av norsk rikdom.

– Det blir som med Romerriket: Når du bare skal forsvare alt rundt deg, så faller det til slutt sammen, sier hun.

– Norge må vise mer sjenerøsitet når det gjelder inntakskvoter av flyktninger fra Syria.

– Hva betyr det?

– Dette kan ikke bare være et kronespørsmål. Vi må åpne opp og ikke bare snakke om 5000 eller 10.000. Vi må se på lidelsene, og hva som ligger til grunn for at folk ønsker å komme seg ut av Syria.

Hoffs fem dager lange Norges-opphold brukes blant annet til å bøte på savnet av norsk friluftsliv. Det blir tid til noen turer i Bærumsmarka der søstera bor. Men når du leser dette, er Hoff tilbake i Damaskus, hvor hun på grunn av sikkerhet har bodd på hotell siden 2012. Krigen brøt ut for fullt samme år, men siden 2016 har Assad igjen festet grepet om Syria.

Det ble ikke noe regimeskifte, ikke noe demokrati. Men for mange har det blitt tryggere og mer stabilt.

– Det er jo fortsatt noen sporadiske raketter som kommer inn. Og det er alltid trusler om bilbomber. Men sikkerhetssituasjonen har aldri vært bedre i løpet av de fem årene jeg har vært der, sier Hoff.

I hennes syriske omgangskrets var «minst 80 prosent fullstendig mot Assad for fem år siden».

– I dag er de fleste innforstått med at man må leve med ham.

Men bedre sikkerhet til tross: Hjelpe­arbeidet er altså «vanskeligere enn noen gang», ikke minst på grunn av regimets motvilje.

– Vi får ikke hjulpet slik vi skal. Og i det siste har jeg vært i skikkelig trøbbel med myndighetene.

Assad nekter å la Hoff og hennes stab frakte medisiner inn i områder der krigen mot IS fortsatt raser, til såkalte hard to reach eller besieged areas nordøst i Syria. Situasjonen ble ikke bedre da regimet fant ut at Hoff hadde bedt Russland om å legge press på dem. Blant annet har forhandlinger om et feltsykehus i Tabqa «gått skikkelig dårlig». Fire av sju dør på vei til sykehusene. Til sammen dør i gjennomsnitt 27 mennesker hver dag i Syria.

– Akkurat nå står vi i stampe.

Hoff har en humanitær rolle, men alt er politisk i Syria. Hun har blitt anklaget for å være for lite regimekritisk. Selv mener hun at mediedekningen i for liten grad har problematisert og ansvarliggjort Vestens handlinger og allierte i krigen i Syria og Irak.

– Når parten Vesten støtter utfører grusomheter, så vil vi ikke høre om det, sier hun, og sikter blant annet til bombingen av Mosul i Irak, som har økt flyktningstrømmene til Syria.

Kanskje vil anklagene avta med det forsurede forholdet til regimet?

– Haha, ja, det hadde vært veldig bra. Nei, men altså, du vet, jeg jobber i Syria og er i stadig forhandlinger med regimet. Skal du få til noe, så kan du ikke være konfronterende i alt du gjør. Da kommer du ingen vei.

For å få hjelpen fram, trenger man heller forhandlingsteknikker som Hoff plukket opp på diplomatkurs ved Harvard University i USA.

– Når jeg legger press på russerne, må jeg forstå hvilke konsekvenser det får i forholdet til syriske myndigheter. Det verste som kan skje, er at de kaster meg ut. Men jeg har vært fem år i Syria, så det kan jeg tåle.

– Hva er du mest stolt av?

– Å ha rekruttert så gode syriske ansatte. De gjør en fenomenal jobb.

Arbeidet har vært så vellykket at WHO har ønsket å sende Hoff til andre land for å gjenta suksessen.

– Men det er ikke jeg som er årsaken, det er utdannelsesnivået på syrerne jeg jobber med. De er like gode som norske leger. Jeg kunne ikke gjentatt dette i Somalia, for eksempel, sier hun.

­Hoff vet ikke hvor lenge hun blir i Syria, men teller litt på knappene.

– Jeg er sikker på at dette vil fortsette veldig bra også uten meg. Ingen er «irreplecable».

– Har livet i utlandet gått på bekostning av noe?

– Ja, det gjør det jo alltid. Men det er valg du tar. Så når folk spør om jeg har familie, så har jeg ikke egen familie, men jeg er heldig som har så gode søsken og som har hatt et så godt hjem. Uten det som base, hadde jeg vært lost der ute.

Og «ute» har hun planer om å bli. Helt siden hun ankom som hjelpearbeider til Egypt, har Midtøsten vært minst like mye hjemme som Ålesund. Kanskje fortsetter hun livet der. Kanskje Jerusalem? Derfra kan hun engasjere seg videre i sin hjertesak: rettferdighet for palestinerne.

– Når jeg ikke lenger jobber i WHO, vil jeg gjerne tilbake som frivillig for Palestinakomiteen.

Hun har også et nært forhold til Libya. Hun var der flere ganger, inntil Nato, med Norge som den mest ivrige, bombet fram regimeskifte i 2011.

– Jeg skulle ønske det aldri hadde skjedd. Norge bør holde seg til det humanitære. Men jeg bør være forsiktig med å gå inn i sånne politiske spørsmål, sier Hoff.

– Men litt sånn generelt?

– Krigføring bør vi holde oss unna. Du ser jo hvor galt det har gått i Libya. De som har trodd dette var løsningen i Midtøsten, må se tilbake på årene som har gått og innse at det hadde vært bedre om vi holdt oss unna.

– Ja?

– Ja, det tror jeg. Gjør ikke du?

– Jo, intervensjonene har vært …

– Katastrofale? Ja, det tror jeg og, og det kan du skrive.

– Er dette en lærdom folk i makt­posisjoner tar til seg?

– Nei, de gjør ikke det. Da hadde de lært av Irak og Afghanistan. Det virker som vi må lære på nytt hver gang.

– Det er kanskje andre interesser …

– Ja, det er helt klart andre interesser enn de humanitære som styrer. Egeninteresser. Militære interesser. Makt og penger.

– Også for Norges del?

– Ja, etter at Erna Solberg traff Barack Obama, gikk det i veldig feil retning i Syria. Rett etterpå kom vedtaket om at Norge skulle trene syriske opprørssoldater i Jordan.

Etter tolv timer på jobb er Hoff ingen gjenganger i hotellbaren i Damaskus. Der samles mange av de 150 FN-ansatte på hotellet om kveldene.

– Det er mye drikking i det internasjonale miljøet. Det takler jeg veldig dårlig. Men for mange er det nok en overlevelsesmekanisme, og det er ikke spesielt for Syria. Det var sånn i Afghanistan også, sier hun.

– Jeg er snart 60 år og kan ikke sitte å høre på de samme historiene til 30 år gamle internasjonale helsearbeidere. Jeg foretrekker heller en bok, sier Hoff, som nettopp er ferdig med bøkene til Elena Ferrante.

Sosialt har hun skaffet seg syriske nettverk: helsearbeidere og akademikere i Damaskus, nonner i Aleppo.

– Mine venner i Syria er syriske. En klisjé, men det er sant.

Bare to ganger i Syria har hun vært «virkelig redd». I Darayya ble hun kastet gjennom lufta da varehuset hun nettopp hadde kommet ut av, ble bombet. Og de siste dagene i bombingen av Aleppo «var det sånn at du omtrent måtte holde deg fast i senga».

– Men jeg er ikke så redd for å dø, det går jo over. Min største frykt er heller å ende opp som handikappet.

80 skadde kom inn mens hun besøkte Al-Razi-sykehuset i Aleppo i fjor, mange av dem barn og unge.

– Vi prøvde å hjelpe til, men flere av dem døde regelrett i armene på oss. Sånne ting sitter i.

– Blir du sint?

– Jeg har heller en tendens til å gråte. Kanskje jeg gråter fordi jeg er sint, jeg vet ikke. Men jeg blir nok mer sint i tilfeller hvor jeg vet at vi kunne ha gjort noe mer.

Hun «takker Gud hver dag» for at hun slipper å fordele skyld for katastrofen i Syria.

– Men hvor ser du Gud i Syria?

– I enkeltmenneskers godhet. Folk sier det er imponerende hva vi internasjonale får til. Men det er ingenting mot hva det syriske folket selv får til. Ingenting rører meg mer enn hvor mye de gjør for sine egne. Men spør du meg hva Guds ansvar for dette er, kan jeg ikke svare.

Tida i Syria har kanskje lært Hoff mer om mennesker enn om Gud. Om evnen til å fornekte eller leve med andres lidelse så lenge den skjer utenfor synsvidde. Hun har sett syriske regimeledere bryte sammen i gråt når hun har vist dem bilder av ofrene som deres beleiringer har sultet ut.

– Det har vært viktig å lese litteratur fra andre verdenskrig for å forstå noen av disse psykologisk mekanismene, sier hun.

Motgiften er nærhet. Ukelange feltopphold hver måned ved WHOs fire syriske lokalkontor har blitt en viktig del av arbeidshverdagen.

– Det er ikke nødvendig å reise langt for å hjelpe noen, eller skape glede rundt seg. Om barna har flyttet ut og du har plass i huset, så kan du jo vurdere å la en syrisk flyktning bo hos deg. Å være til stede for andre i egen hverdag, er det aller viktigste i livet. Hjemmefra lærte jeg å gjøre det lille du kan, på den plass du er satt.

eirikgs@klassekampen.no

tomhenningb@klassekampen.no

Egenmelding:

Siste kulturopplevelse: En tur rundt i gamlebyen i Damaskus.

Politisk enkeltsak: Bedre fordeling av ressursene.

Hva tror du på: Gud.

Forbilde: Nelson Mandela.

Hva leser du daglig: Saksdokumenter og Le Monde.

Ditt lydspor: Stillhet.

Hva er det verste du vet: Ondskap.

Hva er det folk ikke vet om deg: Det lurer jeg på også.