Print URL: http://www.klassekampen.no/article/20170908/PLUSS/170909805

Pride

Midt i mellom

Av Tekst og foto: Frida Holsten Gullestad, Trondheim

Publiseringsdato: Fredag 8. september 2017

Seksjon: Livet

Fordom og stolthet: Alex Ramstad Døsvik (22) håper på et samfunn der kjønn ikke er så viktig. Selv vokste han opp som jente, men plasserer seg i dag et sted midt imellom, som ikke-binær maskulin trans.

Med daglige doser testosteron finner Alex Ramstad Døsvik fram til seg selv, endelig. Denne uka diskuterer han skeiv framtid på Trondheim Pride.

Bak på leggen har Alex Ramstad Døsvik tatovert datoen 13.11.2016 og ordet Frihet. Det er ganske nøyaktig ti måneder siden han begynte med daglige doser testosteron. Nå skal en kropp som fra fødselen ble tildelt kjønnet kvinne få dypere stemme, mer hårvekst, mindre fettprosent og ditto mer muskelmasse.

Endringene skjer litt og litt, for hver dag som går. Gradvis og så plutselig. Han definerer sin egen kjønnsidentitet som «ikke-binær maskulin» og trans. Det betyr ikke at han vil bli en mann, men at han er mest komfortabel med å bli oppfattet som en. Målet er å havne et sted midt mellom slik at kjønnskategoriene ikke lenger er så viktig. Men må du bruke pronomen, så bruk «han».

– I april havnet jeg i stemme­skiftet. Jeg trodde jeg var forkjølet, men så gikk det liksom ikke over, ler Døsvik, som det siste halve året har gått en halv oktav ned i stemmehøyde, og fått en synlig mer maskulin framtoning.

Nå passerer han som mann nesten overalt, og senker skuldrene. I juni jobbet han med å ta imot folk på vitenskapsfestivalen Starmus. For første gang gikk det en hel uke uten at han ble feilkjønnet. Uten at han trengte å forklare seg eller tenke på hvordan han gikk og sto.

– Det var utrolig digg. Jeg føler meg mer som meg. Det føles som om jeg før levde et annet liv der jeg var nødt til å ikle meg et kjønn jeg ikke er, fordi samfunnet krevde det av meg, sier Døsvik.

FAKTA

Alex ramstad døsvik

Alder: 22.

Yrke: Student.

Sivilstatus: Singel.

Hvor er du i livet? Jeg tror jeg begynner å nærme meg et sted der jeg vil være.

På sparket

Hva slags musikk hører du på?

– Nå går det i mye norsk singersongwriter-pop, som Kristian Kristensen med «Før det blir for seint» (2016), Inge Bremnes’ første album «Mellomspill» (2017) og Kari Bremnes’ plate «Og så kom resten av livet» (2012).

Hvilken bok har gjort sterkest inntrykk på deg?

– «La meg synge deg stille sanger» av Linda Olsson (2010). Den boka gjør meg varm i hjerterota. Det er en roman om et uventet vennskap mellom en ung og en eldre kvinne. Den viser at det viktigste i livet ikke er hvem man er, men hvordan man velger å ta det som kommer og hvordan man ser på dem som er rundt seg.

Hva er din favorittfilm?

– I det siste har jeg sett på serien «Gilmore Girls» (2000–2007), som er fin, og realityserien «Project Runway» (2004–2017), som er sykt morsom – og jeg er nok mer opptatt av klær enn jeg trodde. Men favorittfilm, der må jeg si alt fra Harry Potter-universet. Jeg vokste opp med disse bøkene og filmene, og serien har satt preg på livet mitt.

Ble helt sykt forbanna

Han vokste opp som jente, på en gård på Fosen i Trøndelag. Han sleit psykisk, men kom i løpet av ungdomsskolen i kontakt med det skeive miljøet i Trondheim. Etter et par møter var han helt solgt. Han ble aktiv i organisasjonslivet og pendlet mye inn til byen for å kjempe for skeives rettigheter. Det siste året på videregående falt brikkene ytter­ligere på plass. På møter i Sosialistisk Ungdom lot han seg provosere når de andre snakket om å ha ulike formøter for jenter og gutter.

– Jeg skjønte ikke hvorfor jeg ble så sint, men jeg ble sykt forbanna. Så ringte jeg en kompis som også er trans, og da ga det hele mening.

Vennen sa noe i retning «Hallo?!» og stilte en rekke ledende spørsmål som gjorde at Døsvik skjønte at han ikke var kvinne.

Han turte ikke si det til foreldrene, men reiste på folkehøyskole og sendte brev hjem i posten. Døsvik beskriver forholdet til dem hjemme som en pågående prosess:

– Mamma svarte at vi er veldig glad i deg uansett. Men selvfølgelig var det ikke enkelt for dem når en person de har kjent som et navn og et kjønn i 20 år plutselig skifter både kjønn og navn, sier han.

«Alex» valgte han fordi det er kjønnsnøytralt, og dessuten fordi det er en kortform for Aleksander eller Aleksandra, som stammer fra de greske ordene for forsvarer eller hjelper, og prefixet andro, som kan bety både mann og menneske.

– Jeg prøver å bidra med det jeg kan og er veldig beskyttende overfor venner, sier Døsvik, som tross ung alder har svært mange verv, blant annet i Fri Midt-Norge, Bispe­dømmerådet i Nidaros, Kirkemøtet og Studentmenighetsrådet. Han står på stortingslista for SV i Sør-Trøndelag, og i tillegg til å studere både likestilling og mangfold og tegnspråk og tolkning ved NTNU, jobber han som kirketjener i Nidaros­domen. Og i dag går startskuddet for Pride-festivalen.

– Jeg er jo en sosial type, og jeg liker å være opptatt, sier Døsvik.

Bakdør til behandling

Han er et menneske som byr på seg selv og på egen historie. På Instagram har han for eksempel lagt ut et bilde av seg selv med og uten «binder», et stramt klesplagg som gjør brystene flate. Når han fram til en person der ute som sliter, er det verdt det, skriver han. Han vil også spre kunnskap om at dette ikke er noe han fant på, men noe han må gjøre for å leve et liv med mening. Binderen flater ut bryst­kassa, men gir også ryggsmerter og risiko for væskeansamling i lungene. Det går ikke an å trene med den, noe som fører til at han ikke trener. Tar han den av, blir han ukomfortabel, svimmel, kvalm og stressa.

– Jeg føler at folk borer rett igjennom meg, som om jeg bare later som, men egentlig er jente.

I Norge er det Rikshospitalet som har monopol på å behandle mennesker som føler de er tildelt feil kjønn fra fødselen. Problemet er at Rikshospitalet krever at man entydig identifiserer seg enten som enten mann eller kvinne for at man skal få behandling, noe som ikke gjelder Døsvik. For å komme dit må man også henvises av en psykolog, noe Døsvik ikke ønsker:

– Jeg vil ikke at min identitet skal være avhengig av at helsepersonell tror på den eller ikke, sier Døsvik.

Heldigvis fant han en bakdør til behandling, via Esben Esther Pirelli Benestad, sexolog og professor i klinisk sexologi ved Universitetet i Agder.

– Det er ikke mange leger som ville gjort det samme, men fastlegen min gikk med på å behandle meg under veiledning fra Benestad, sier Døsvik, som tror han uten testosteronbehandlingen enten ville vært svært psykisk syk eller død.

– I mitt drømmesamfunn ville det ikke vært kjønn, vi ville bare vært en person som møtte en annen person. Men jeg skjønner at vi ikke kommer dit i min levetid, sier han.

Redd for å bli banket opp

Politisk tror han det er en lang vei å gå før rettighetene til transpersoner er på plass. Han ønsker et tredje juridisk kjønn, og at offentlige institusjoner som på en eller annen måte deler oss i to kjønn skal tenke over om de kanskje like godt kunne latt være.

I mars skrev han et innlegg om frykten for å bli banket opp på byen fordi han velger «feil» do. Døsvik har opplevd begge varianter: Å bli dyttet oppetter veggen på herredoen og å få kjeft på damedoen. Han har også sendt e-post til studentsamskipnaden med spørsmål om hvordan garderobesituasjonen kunne løses for ham. Mulighetene er mange – separate unisexbåser, en tredeling, eller å finne nøkterne løsninger innenfor den infrastrukturen som er der i dag. Kanskje er det enkleste det beste:

– Beholder vi dame- og herre­garderobene, kan alle bare gå i den garderoben de føler de hører hjemme i. Og så får resten «deale» med det, sier Døsvik.

Fra huset «Hufflepuff»

Bakpå den høyre leggen har han tatovert husemblemet til «Hufflepuff», det mest brokete huset av de fire på trylleskolen Hogwarts i Harry Potter-serien. Den funker godt for å bryte isen når man for tredje gang er trukket med på fadderuke.

– Det er lettere å snakke om Harry Potter enn å stå der i kleinhet, sier Døsvik.

I høst har han skiftet beite til likestilling og mangfold ved NTNU. Plutselig blir han behandlet som en mann:

– Når man har levd et liv som kvinne og trans og så plutselig får den hvite manns privilegier … det gjør rare ting med identiteten din, sier Døsvik, som prøver å ikke ta for mye plass eller holder for lenge på ordet.

– Hvor er du om ti år?

– Jeg håper jeg er ferdig med teologistudiene, sier Døsvik. Kallet kom egentlig tidlig på videregående, men ble lagt på hylla. Han tenkte han var «for skeiv» til å være prest. På fjorårets kirkemøte sto han fram som trans. Fra talerstolen sa han at han trodde Gud var stolt av skaperverket sitt. Salen applauderte, han fikk klem fra Kirkerådets leder og ble avbildet på forsida av en rekke aviser. Kirkemøtet vedtok at det skulle utredes en liturgi for like­kjønnet ekteskap, og midt i gledes­tårene fikk kallet ny energi.

– Jeg har brukt altfor mye tid på å føye meg etter det jeg tror andre tenker, sier Døsvik.

Kanskje helt sikkert går turen til prestestudier i Oslo fra neste høst.

Fortsetter kampen

«Hver grunn til å la være er en grunn til å delta», er mottoet under årets Pride-festival i Trondheim. Fra i kveld og en uke framover settes byen på skakke, med fest, debatter og musikk.

På mandag skal Døsvik sitte i et panel med Kim Friele, for å snakke om hvordan den skeive bevegelsen kan lære av fortida og se mot framtida. Han gleder seg.

– Hun er en stor person. Det er veldig gøy at Trondheim Pride løfter seg og får inn noe som er viktig for hele Homo-Norge, sier Døsvik.

Neste lørdag går han i det som blir den største Pride-paraden i Trondheim noensinne.

Døsvik er ikke i tvil om at Pride er viktig. I sine verv møter han folk som har blitt kastet ut hjemmefra, som mister jobben og som diskrimineres.

– Dette er en kamp vi må fortsette – man stopper ikke 100 meter fra mål bare fordi man har gått i ti mil, sier Døsvik.

livet@klassekampen.no