Print URL: http://www.klassekampen.no/article/20170904/ARTICLE/170909957

Sakamotos spor: For eksempel under Barcelona-OL, og i Michael Jackson og Thundercats musikk.

Musikalsk hviskelek

Av Martin Bjørnersen

Publiseringsdato: Mandag 4. september 2017

Seksjon: Musikkmagasinet

Sakamoto: Og lydene over havet. Foto: Zakkubalan

Oslo-aktuelle Ryuichi Sakamotos karriere viser hvordan musikken kan bygge bro over store oseaner. Med litt hjelp fra ingeniørkunsten.

essay

To år før OL på Lillehammer med sin innlandske nasjonalistiske åpningsseremoni, med spesialkomponert musikk av norske komponister fra Nordheim til Bøhren og Åserud, med slåtter, joik og lur, var lyden en ganske annen i Barcelona, på Estadi Olímpic Lluís Companys 25. juli 1992. Med spesialkomponert musikk fra den sjangerkryssende japanske komponisten Ryuichi Sakamoto, som ledet tankene hen på havet rett nedenfor, havet som bindeledd mellom verdensdelene, ikke minst kulturelt: «El Mar Mediterrani».

Man kan argumentere for at dette er en rød tråd gjennom hele Sakamotos karriere, fra han som ung komponiststudent i Tokyo tidlig på syttitallet lot seg trollbinde av de asiatiske klangene han gjenfant i Debussys klavermusikk. Et komplekst og mangefasettert moderne japansk blikk på det vestlige, ofte eksotiserende eller orientalistiske blikket på «Østen» og dens klangspråk. Bandet Yellow Magic Orchestra, som han slo gjennom med på syttitallet, var kanskje det første virkelig store, og det første virkelig japanske, japanske rockebandet. Med et uttalt mål om å finne et lokalt «rockespråk» tilsvarende Kraftwerks erketyske vri på amerikansk minimalisme og popkultur. Måten de fant det på var nettopp med en unik redefinering av orientalistiske klisjeer, for eksempel fra femtitallets amerikanske exotica. Hvor deres elektroniske vri på Martin Dennys exoticaklassiker «Firecracker» (1959) pussig nok ble en bro tilbake over havet, en internasjonal discotekklassiker som med sin innovative bruk av datidens musikkteknologi formet lyden av både elektronisk disco, tidlig hiphop og proto-techno, og som senest fikk et gjenhør i Todd Terje & The Olsens coverversjon av fjoråret.

Yellow Magic Orchestra var ikke minst viktige for den etter hvert revolusjonerende utviklingen innen elektronisk populærmusikk, fordi de i motsetning til tidligere pionerer som Kraftwerk benyttet seg av stadig mer allment tilgjengelig musikkteknologi, gjerne japanskutviklet og -produsert, nyskapende synther og dingser som unge fans i Detroit, New York og Tromsø selv kunne gå ut og kjøpe etter å ha sett de avbildet i musikkpressen eller på platecover.

På lørdag er den i dag 65 år gamle Sakamoto i Oslo, og fremstår mer enn noensinne som en nær offisiell ambassadør for moderne japansk kultur, selv etter et par tiår som New York-kosmopolitt (og som fremgangsrik filmkomponist hovedsakelig i den nordamerikanske filmbransjen). På takterrassen til det nye Nasjonalmuseet, foran Rådhuset, havnen og fjorden, skal Sakamoto spille synthesizerimprovisasjoner, som en del av Ultimafestivalen.

Men i en kryssdisiplinær setting, hvor han skal lydsette en såkalt tåkeskulptur av Fujiko Nakaya, samt improvisert dans fra Min Tanaka, det hele til lysdesign av Shiro Takatani. Alle fire verdensnavn innen sine respektive disipliner, og forestillingen er også en del av et større program med japansk kunst som foregår i Oslo denne høsten.

En pussig rolle for en musiker og komponist som gjennom hele sitt livsverk har tematisert den moderne, globale bastardkulturen, de uredde og urene møtene med omverdenen, snarere enn noen nostalgisk, ren nasjonalkultur. Det er dermed ikke så rart, hvordan Sakamotos musikk har blitt en del av også vestlig popmusikalsk kanon, selv om omveiene de har tatt dit ofte har vært snodige. Som hvordan hans instrumentalkomposisjon «Merry Christmas, Mr. Lawrence», fra 1983-filmen med samme navn, Sakamotos første profilerte filmmusikkoppdrag etter at Yellow Magic Orchestra ble oppløst, har blitt en slags julemusikklassiker i England, USA og Japan.

Tilsynelatende utelukkende på grunn av tittelen (der vokalversjonen med David Sylvian, «Forbidden Colors», tross alt utforsker filmens komplekse homoseksuelle undertoner, i møtet mellom vestlige krigsfanger og japanske fangevoktere under Stillehavskrigen). Med en karakteristisk «eksotisk» pianofigur som sentrum, en øyeblikkelig gjenkjennelig melodisk figur som i samplet form ga de franske rapperne PNL sin potensielt største hit med «Tchiki Tchiki» i fjor sommer, komplett med en video stappfull av uironiske orientalistiske klisjeer om «det japanske», skutt i Tokyo. En låt og video som ironisk nok er omtrent umulig å oppdrive på nett, fordi den uautoriserte bruken av (copyrightfrihetsforkjemperen) Sakamotos musikk gjorde at låten måtte trekkes tilbake fra alle kanaler kort tid etter utgivelse.

Nøyaktig info er vanskelig å oppdrive, men man må anta at det er de ofte komplekst sammensatte rettighetene til nettopp filmmusikk som førte til denne situasjonen, for Sakamoto har gjennom hele sin karriere snarere vært en forkjemper for denne typen gjenbruk, og også vært raus med tillatelsen til omarbeiding av sine egne komposisjoner, av andre komponister og artister. Et av de aller mest interessante eksemplene på dette var nær ved å havne på verdenshistoriens mestselgende album, da Michael Jackson under arbeidet med «Thriller» spilte inn en ny versjon, med dels egenkomponert tekst, av Sakamotos «Behind the Mask» (opprinnelig spilt inn med Yellow Magic Orchestra). Låten ble imidlertid ikke utgitt før i 2011, på den posthume oppsamlings-etappen «Michael», og da i remikset versjon.

Men det mest interessante er hvordan Sakamotos musikk i dette tilfellet helt tydelig har skapt radikalt forskjellige assosiasjoner hos de respektive tekstforfattere. Der Yellow Magic Orchestras versjon, med tekst av den faste samarbeidspartneren Chris Mosdell, handler om en følelseskald, teknologisk avansert fremtid hvor teknologien er et middel for sosial kontroll, er det Michael Jackson øyner «bak masken» noe mer grunnleggende, en mellommenneskelig, relasjonell falskhet og personlige svik.

Et enda mer slående eksempel finnes på et noe ferskere album, Los Angeles-musikeren Thundercats episk anlagte «Apocalypse» fra 2013. En usedvanlig emosjonelt kompleks samling låter, som inneholder så vel kjærlighetserklæringer til bassisten og låtskriverens katt (!) som skildringer av intens narkohedonistisk tredagersfesting. Men som munner ut i en rendyrket dødsmesse, et rekviem til Thundercats musikervenn; pianisten Austin Peralta, som døde i søvne, sannsynligvis såkalt rusrelatert, vinteren før. Med en imponerende skamløs patos fremfører Thundercat fraser som your legacy lives on, go forward as the eagle, to your endless planets, I know I will see you again in another life.

Med et musikalsk arrangement som skiller seg merkbart ut fra det rastløse elektroniske jazzfunkhiphopfusion-soundet på resten av albumet. Symfonisk storslagne, stigende akkordrekker blir punktert og markert med paukeslag, og mektige orkestrale crescendoer bygger seg opp mot den smertefullt uunngåelige enden på visa. Med unntak av minimalistiske trommemaskiner, er det hele løftet rett fra nettopp Ryuichi Sakamotos spesialkomponerte musikk til åpningsseremonien til Barcelona-OL. En av de mest radikale redefineringer av selve det emosjonelle innholdet i et stykke musikk jeg kan huske å ha hørt, noensinne. Og man tar seg i å undre over hvor mye av dette som bunner i nettopp møtene mellom kulturer, eller en slags musikalsk hviskelek over havet. Hvordan et melodisk språk som signaliserer triumf, åpent hav og en storslagen ny begynnelse for en vestlig orientert japansk musiker, treffer helt andre nerver hos en afroamerikaner med kung fu-filmer som sin fremste referanse for «østens mystikk», og muterer til byggemateriale for en storslått bauta. En klagesang, men også et musikalsk reisefølge på vei inn i neste liv, med både metaforisk og bokstavelig håp i løftet om reinkarnasjon.

En ting er sikkert; har du hørt «A Message for Austin», virkelig satt deg ned og hørt på den, vil «El Mar Mediterrani» for alltid være ladet med også denne emosjonelle nerven, med fortvilelsen og tapet, men også den standhaftige dyrkelsen av håpet og livsviljen midt oppe i en tragedie. Selv koblet jeg disse to komposisjonene sammen først i juli en gang, midt på natten i et mørkt hus et sted i verden. Den lå ferskt i bevisstheten nå i august, da terroren rammet Barcelona (igjen). Under sånne omstendigheter, når ord blir fattige, skammer jeg meg ikke over det: Jeg vender meg mot musikken.

Og med dette fornyede innholdet, med døden og kjærligheten uløselig knyttet til Sakamotos ode til havet, i hvert fall i min bevissthet, ble dette ikke bare det naturlige, men i mer enn en forstand det eneste jeg kunne gjøre der og da – sette på «El Mar Mediterrani», om igjen og om igjen. Det eksisterer ingen sivilisasjonskrig i Ryuichi Sakamotos musikk.

musikk@klassekampen.no

Lørdag 9. september opptrer Sakamoto og Fujiko Nakaya, Min Tanaka og Shiro Takatani på takterrassen til Nasjonalmuseet, som del av Ultima, i samarbeid med bl.a. Oslo Kunstforening.