Print URL: http://www.klassekampen.no/article/20170902/PLUSS/170909891

Jette Christensen er ikke i politikken for moro skyld.

Inn i framtida

Av Tekst: Torbjørn Tumyr Nilsen, Bergen Foto: Silje Katrine Robinson, Bergen

Publiseringsdato: Lørdag 2. september 2017

Seksjon: portrett

Jette Christiansen, AP, Hordaland på besøk hos Bergen Carbon Solutions

Det er ingenting som får Jette Christensen mer engasjert i løpet av intervjuet enn når samtalen dreier inn på det hun kaller «gift» i det norske samfunnet. Mer konkret: retorikken til innvandrings- og integreringsminister Sylvi Listhaug.

– Jeg blir ikke bare frustrert; jeg blir sint og lei meg. Terror kan ikke bli et valgkamptriks. Det ødelegger samfunnet vårt å snakke sånn. Retorikken er som gift. Å sette terrorbekjempelse og innvandringspolitikk i samme kategori er farlig på alle måter. Du kan ikke skape fiendebilder som ikke stemmer.

Men la Rinkeby-ballen ligge for nå. Vi er i det nyrestaurerte Kode-bygget Permanenten rett ved Byparken i Bergen sentrum. Utenfor regner det tidvis sidelengs, som vanlig, og nummer to på Arbeiderpartiets stortingsliste fra Hordaland har tatt seg en pause fra valgkampen for å i alle fall prøve å snakke om noe annet enn bare politikk over en pizza og, av alle ting, iskald kinesisk te.

Egentlig syns Christensen portretter av politikere kunne forblitt uskrevne.

– Ingenting er mer teit enn når politikere skal by på seg selv.

– Men det er vel interessant å vite hvor en person som muligens skal styre landet de neste fire årene, kommer fra?

– Jo da, og jeg leser politiske biografier med stor innlevelse. Det handler vel mest om at det kleint å sitte her, på andre sida av bordet.

Fakta:
Jette Christensen

Alder: 34 år.

Sivilstatus: Ugift.

Bakgrunn: Statsviter og kulturarbeider.

Aktuell med: Valgkampen som stortings­representant for Ap og nestleder i ­Hordaland Ap.

Christensen har av Bergens Tidende blitt nevnt som den eneste klare statsrådskandidaten fra Hordaland. Hun har i en alder av 34 år allerede sju års fartstid på Stortinget og har i denne perioden hatt ansvaret for Arbeiderpartiets arbeid i kontroll- og konstitusjonskomiteen sammen med partinestor Martin Kolberg. Hun nevnes også som en sterk kandidat til partiets neste lederkabal.

Hun skal ha flere venner i kultur­feltet enn i politikken, uten at noen egentlig har hatt opptelling. Men muligens er det bare det impulsive, ekte og kanskje umiddelbare ved Jette Christensen som har gjort at enkelte beskriver henne som en utypisk politiker.

– Forstår du en slik beskrivelse?

– Jeg kan masse andre ting, er allsidig og har en trygghet i det, men jeg tenker jo veldig mye på politikk. Jeg er jo her fordi jeg ikke har noe annet valg. Det er ikke fordi det er gøy, men fordi jeg må gjøre det. Det er noen ting jeg mener vi bare må gjøre, og jeg får helt krupp av å sitte å se på at vi har muligheter som vi ikke benytter oss av.

– Hva er drømmejobben?

– Riksrevisor. Fordi det er utrolig viktig å gå politikken etter i sømmene. Politikere i alle farger har en overjålete eierskap til det de har gjort – og mener at dette har fungert. Da er det viktig med en riksrevisor som kan si om det faktisk har vært politikk som har virket.

– Dagens Næringsliv omtalte deg som dronningemnet. Hva tenker du om slikt snakk?

– Jeg tenker overhodet ikke på slikt. Jeg er i politikken fordi jeg har et politisk prosjekt og ikke et personlig prosjekt.

– Men du blir litt glad?

– Det er selvfølgelig hyggelig at folk synes jeg gjør en god jobb, og jeg har hatt gode dager i politikken og trives veldig godt på jobb. Men det gjør jeg enten jobben er på Stortinget, på bar her i Bergen eller i fiskeindustrien i Egersund.

– Men hvorfor tror du at du omtales som eneste mulige statsrådskandidat fra Hordaland?

– Jeg kan jo ikke akseptere premisset for det spørsmålet, men jeg prøver å gjøre mitt beste. Når folk synes jeg gjør en god jobb, så motiverer det meg til å fortsette. Men jeg er ikke politiker – jeg befinner meg i politikken.

Noen påstod en gang at man måtte ha slekt fra Bergen i alle ledd i tre generasjoner for å bære tittelen bergenser. Jette Christensen flyttet til byen i 2002, fra Egersund, men hun snakker så varmt om Bergen at det er umulig å kalle henne noe annet enn bergenser. Noe dialekten også noen ganger røper – spesielt i de mest engasjerte øyeblikkene.

– Jeg snakker på Egersund-dialekt og tenker på den dialekten, men noen ganger kan det nok bikke over, ler hun.

Det var en tirsdag seint i juni 2001 hun forsto at Bergen skulle bli hennes by. Da gikk Bob Dylan på scenen i Nygårdsparken, med Jette Christensen som en av tilskuerne. Konserten, arrangert av en av hennes seinere sjefer på Logen Teater, blir regnet som startskuddet for Bergen som ny konsertby, men gjorde også at Christensen forsto at dette var byen hun skulle flytte til.

– Jeg ble forelsket i Bergen. «Her er det bare å finne et studium», tenkte jeg. Tida kunne ikke gå fort nok før jeg flyttet hit. Det var en veldig riktig beslutning.

Hun begynte på sammenlignende politikk og ble raskt en viktig person både i bergenspolitikken og som kulturarbeider i blant annet musikkorganisasjonen Brak, filmfestivalen Biff og Norsk Forfattersentrum.

Siden 2010 har Christensen pendlet mellom en stortingshybel på Bislett og leilighet i Sandviken i Bergen. Men det er fra vestlandsbyen hun driver valgkamp, og også lunsjstedet hvor vi sitter er valgt for å understreke kjærlighet til byen. For er det én ting som gjør at hun elsker Bergen, er det holdningen hele byen har til å hjelpe hverandre. Til og med i den hånd­lagde, mørke sjokoladen vi får servert til kaffen ligger det en historie om samarbeid.

– De som driver her kjøper inn denne lokalproduserte sjokoladen fordi de har et bankende hjerte for hvordan de kan være med å gjøre Bergen til et bedre sted.

– Er det derfor du liker Bergen?

– Ja, fordi folk ikke tenker på seg og sitt. Det ser du overalt: Universitetet jobber sammen med NHH for å gjøre hverandre bedre, Litteraturhuset og biblioteket samarbeider og blir bedre av det, band i Bergen hjelper hverandre med studioinnspillinger og øvingslokaler. Det virker som om folk i Bergen bare har bestemt seg for at du er født til å være grei.

– Hva er forskjellen på Bergen og Oslo?

– Jeg tror det handler om nettopp dette. Havforskningen, universitet og næringene er ikke interessert i store visjoner og taler om havrom. De tenker bare «fix it!» og er opptatt av å sammen løse et problem, ikke snakke om det.

En av de tingene hun selv lover å fikse, er å få ned togpendlertida mellom favorittbyen og Oslo.

– Kan vi ikke bare slutte snakke om det og bare gjøre det? Det er det som er mitt poeng. Store nasjonale samfunnsprosjekter som Norge trenger for å fungere – det irriterer meg at vi ikke bare kan bli enige om at «det gjør vi».

– Hvem skulle du helst tatt Bergensbanen med da – med dagens reisetid?

– Jeg skulle gjerne snakket med Einar Førde i sju timer om alt. Jeg ser opp til han som politiker. Han var en samfunnsbygger og var konkret og forklarte politikken med et lengre perspektiv. Han hadde også et beinhardt bullshitfilter og var veldig morsom.

Christensen kommer på én annen, uforståelig ting med Oslo.

– Oslofolk går tur på en veldig spesiell måte. De går inn til et flatt sted med masse trær og så setter de seg ned og spiser Kvikk Lunsj. Jeg er vant til at du ikke er framme før du har nådd toppen og kan se utover. Jeg har prøvd skogsturene mange ganger, men I don’t understand.

I 2001 smeller to fly inn i World Trade Center på Manhattan i New York og endrer verden. Måneden etter arrangeres AUFs høstseminar hvor Thorbjørn Jagland deltar i en diskusjon om kampen mot terror og den påfølgende norskstøttede invasjonen av Afghanistan. Christensen går på talerstolen og snakker Arbeiderpartiets leder midt imot. Hun mener «ikke ett sivilt liv kan gå tapt i krigen mot terror».

– Jeg regnet med at jeg hadde hele partiet med meg, men tok feil. Ettertida har vist at jeg hadde rett. Hele den krigen var feil og det sier jeg selv om jeg ikke er pasifist.

– Hvor fikk du motet fra til å snakke partiledelsen imot?

– Jeg var ikke opptatt av at Jagland eller noen andre skulle like meg, men av at Norge ikke skulle gå til krig. Jeg er ikke i politikken for å få bestevenner. Jeg har masse fine venner utenfor politikken. Jeg er i politikken for å få til ting.

Hun satt selv på Stortinget da støtten til Nato-bombingen av Libya ble banket igjennom, med minimal debatt, våren 2011.

– Jeg stemte for bombingen som alle andre. Men personlig støttet jeg jo ikke bombingene. Problemet med Norge er jo at det ikke er debatt om utenrikspolitikk.

– Men er ikke det og ditt ansvar som politiker også?

– Det er jo det. Men jeg kan jo ikke snakke om det til folk som ikke vil skrive om det. Det er generelt altfor liten diskusjon om Norges rolle ute.

– Men hvordan ser du på den 18-åringen som snakket mot Jagland kontra den profesjonelle stortings­politikeren som stemte for bombingen av Libya i 2011?

– Poenget er: Jeg tror ikke på sånne jålete punktmarkeringer. De beveger ingenting. Jeg er ikke i politikken for å være jålete. Det er sikkert gøy å stå på plenen eller reise til Palestina for å piske opp stemningen slik at du får et bilde i avisa, men det beveger ikke samfunnet.

Christensens engasjement ble vekket av Astrid Lindgrens fortelling «Jul i Lønneberget», noe hun også fortalte her i avisa da hun kom inn som vara på Stortinget i 2010. I fortellingen tar Emil og søsteren med seg julemat til fattigstua, men bestyreren tar alt selv.

– Jeg husker at jeg ikke tålte å lese de beskrivelsene. Fattigdommen var en ting, men når noen opplever nød selv om det er ressurser ... Det klarer jeg ikke se på. Det har jeg fortsatt med meg, og det kan oversettes til stor­politikken, sier Jette Christensen.

– På hvilken måte?

– Dette går rett inn i valgkamp­saken som ikke snakkes om – nemlig framtida. Det er vanskelig å diskutere framtidas velferd ettersom den er lagt til en tid som ikke finnes ennå. Men når du har en kunstig oppblåst økonomi som finansierer skattelette med oljefondets penger, så er det framtidas velferd som står på spill. Så det er en linje fra Emil i Lønneberget til mitt engasjement i dag.

Med dette engasjementet fikk hun blant annet være med å skrive menneskerettighetene inn i Grunn­loven i 2014. De ble delvis skrevet på hybelen på Bislett.

– Det føltes veldig riktig, ler hun.

– For Grunnloven er folkets lov. Det er kontrakten mellom meg og deg, over loven, og mellom oss og fram­tidas generasjoner. Den skal stå over alle, uansett hvem som bestemmer.

To uker før valget er det en travel Jette Christensen vi møter. En typisk valgkampdag begynner med morgenaksjon klokka 07.00 før hun farter videre til Slettebakken skole for å fortelle at Arbeiderpartiet vil ha 3000 nye lærere i norsk skole. Klokka 16.30 skal partiets fotfolk forberedes på husbesøk, og to timer seinere har Kultur Vest invitert til «den store kulturdebatten» på USF Verftet.

Debattleder for dagen, Hilde Sandvik, har bedt Christensen og Hordalands Høyre-topp Tom Christer Nilsen innlede i fem minutter hver om «Hva er kunst?».

– Jeg kommer ikke til å bruke en kalori på å løse en oppgave som ikke bør løses. Om en politiker kan definere kunst på fem minutter, er kunsten død, sier Christensen.

Likevel leverer hun en delvis imponerende folketale om hva kunst ikke er. Og til tross for at en lokal retorikkekspert mener Nilsen fra Høyre vant duellen, er det Christensen som vinner debatten med alle partiene etterpå.

Men innimellom alt dette rekker Christensen det hun kanskje liker aller best – bedriftsbesøk. På industriområdet Kokstad utenfor Bergen møter hun to unge gründere i Bergen Carbon Solution, et industriprosjekt som tar sikte på å bruke CO2 som fanges i oljeindustrien til det nyttige sluttproduktet karbon-nanofiber.

For Ap-politikeren er dette både «enormt fett» og «sjukt bra».

– Det er akkurat på slike områder politikken skal komme inn, hvis ikke, er det ikke vits. Vi kan ikke drive industri eller teknologiutvikling, men vi kan lage et system som hjelper til å gjøre nyskaping lettere.

– Frykter du ikke et nytt måne­landingsprosjekt?

– Hvis vi ikke tør å ha noen djerve mål, kan vi bare legge ned. Jeg vil ikke ha noe nytt månelandingssitat, som Jens Stoltenberg, men jeg er klar for et nytt industrieventyr i Norge.

Bak de mange politiske utspillene ligger en følelse av Jette Christensen vil noe mer. Kanskje er det nettopp det gjør at en hun er en politiker som synes. Enten hun snakker om ny nanoteknologi, Grunnloven eller norsk velferd, er det den ukjente framtida som er viktigst for hennes politiske prosjekt.

– Er du redd for denne framtida?

– Jeg ser politikere som skaper frykt. Det er en farlig vei å gå og en feiltolkning av politikerrollen. Vår rolle er å bringe folk sammen, ikke sette dem opp mot hverandre. Enten det er by eller land, eller folk som har bodd her lenge mot folk som ikke har bodd her like lenge, sier Ap-politikeren.

– Det er ikke en politikers oppgave å være redd. Det er vår oppgave å fjerne begrunnelsen for frykt og finne løsninger og bidra til ro.

portrett@klassekampen.no

Egenmelding:

Tror på: Jeg tror på folk og det vi kan få til sammen.

Det verste du vet: Feighet. Det fører ingenting bra med seg og står i veien for så mange bra ting.

Ditt lydspor: Akkurat nå er jeg inne i en Crosby, Stills & Nash-periode.

Forbilde: Alle som jobber som valgkampfrivillige, uavhengig av parti. Her i Bergen pissregner det, men etter jobb og leveringer av unger, kler de seg i idiotiske klær og deler ut drittdrops fordi de tror på noe som er større en dem selv. Det er fantastisk.

Viktigste enkeltsak: Framtida.

Siste kulturopplevelse: Hadde det ikke vært for en kulturdebatt på Verftet, hadde jeg sett John Moreland på Ole Bull Scene.

Leser daglig: Bergens Tidende, Bergens­avisen, VG, DN, Klassekampen. En av de beste frynsegodene med denne jobben er å få alle papiravisene digitalt.

Hva folk ikke vet om deg: Jeg håper det er ganske mye.