Print URL: http://www.klassekampen.no/article/20170901/PLUSS/170909932

Afrika

Mama Elisa

Av tekst: Hilde Firman Fjellså Foto: John Trygve Tollefsen

Publiseringsdato: Fredag 1. september 2017

Seksjon: Livet

Svipptur: Elise Schanke har samlet afrikanske skulpturer og masker i leiligheten på Majorstuen i Oslo. Men hun er i dag bare i Norge et par turer i året.

Sykepleier Elise Schankes møte med de amputerte krigs­ofrene i Sierra Leone endret bostedsadressen hennes for godt.

Året er 1999 og Bill Clinton er på besøk på statsminister Kjell Magne Bondeviks kontor. Til media har den amerikanske presidenten utbasunert at han er forelsket i Norge.

Samtidig står noe langt mer dystert på agendaen for møtet, som skulle få varig betydning for livet til Elise Schanke. Borgerkrigen herjer i Sierra Leone, og tidligere dette året har opprørerne med sine barne­soldater inntatt hovedstaden Free­town. De etterlot seg tusenvis av amputerte ofre.

Noe må gjøres. De to statslederne lover å gi hver sin million dollar for å hjelpe krigsofrene. Oppgaven går til Flyktninghjelpen, og Elise Schanke blir hentet inn for å lede prosjektet.

– Bondevik-millionen, kalte vi pengene, sier hun.

– Men pengene fra USA så vi aldri noe til.

Sykepleieren og statsviteren var ingen hvem som helst. Hun hadde erfaring fra FN-systemet og Den afrikanske utviklingsbanken. Liberia, Kenya, Elfenbenskysten og Sierra Leone har alle vært vertsland for den tidligere sykehusdirektøren i Lærdal.

FAKTA

Elise Schanke

Alder: Nærmere 70 enn 60. Det får klare seg.

Yrke: Sykepleier og statsviter.

Sivilstand: Singel. Tre voksne døtre og en fostersønn.

Hvor er du i livet akkurat nå: Jeg står midt i et spennende prosjekt som skal hjelpe barna til krigsofre. Nå skal vi gjøre om barnehjemmet jeg driver til et avlastningshjem og sommerskole for jenter i Sierra Leone.

på sparket

Hva slags musikk hører du på?

– Reggae.

Hvilken bok betyr mye for deg?

– Akkurat nå leser jeg to bøker titulert uro. Den ene er Finn Skårderud sin «Uro», mens den andre er skrevet av Fernando Pessoa: «Uroens bok». De er begge veldig interessante. Kanskje er jeg en urolig sjel. Ellers leser jeg mye dikt. Vanligvis har jeg lite tilgang på lys om kveldene, så ofte resiterer jeg dikt for meg selv etter hukommelsen. Da kommer jeg alltid tilbake til Karin Boye.

Hva ser du på?

– Jeg har ikke tv, og favorittfilm, det kommer jeg ikke på. Har sett en del krigsfilmer da. Jeg ble skikkelig irritert over at «Blood Diamond» ble filmet i Angola og ikke i Sierra Leone.

Krigstaktikk

I 1999 var Schanke allerede på plass i Sierra Leone på vegne av Unicef, for å jobbe med tidligere barnesoldater. Der møtte hun også amputerte.

– Jeg har sett mye forferdelig i mitt virke som sykepleier, men dette var skjellsettende, sier hun.

– Særlig de gamle, illeluktende amputasjonssårene gjorde inntrykk på meg.

Lemlestelse var en del av krigs­taktikken.

– Før valg tok man gjerne høyre­armen for å hindre at ofrene kunne stemme. Folket var allerede undertrykket av makthaverne, men det som kunne ha vært en opprørsstyrke, gled ut til å bli rein terrorisme.

Noen ble hengt i lyktestolpene. Barnesoldater lærte av voksne en morbid gjettelek for å avsløre kjønnet til fosteret de gravide bar, for så å sprette opp magen for å få fasiten.

– Det er ikke til å tro, men jeg kjenner faktisk to stykker som overlevde. Det går ikke an å begripe hvor grotesk det er.

De som overlevde hadde behov for det meste, og Schanke gikk i gang med å implementere Bondevik-millionen. Først leder hun en behovs­undersøkelse i Freetown, hvor mange av husene var brent ned i krigen.

– Det folk sa tydeligst, var at de trengte et sted å bo, og som sterkt handikappete var det umulig å få til det selv. Så da ble det hus.

Selve byggeprosjektet skulle også være en del av freds- og forsonings­prosjektet.

– Vi brukte sang, drama og musikk i seminarer i kommunene for å bevisstgjøre innbyggerne om funksjonshemning og menneske­retter, sier hun.

– Noen av de amputerte og voldtatte kvinnene holdt til langt inne i bushen da vi fant dem. Ingen ville vite av dem. De hadde overlevd på frukt og grønnsaker.

Gleden var derfor stor da de kunne gå over dørstokken som bolig­eiere.

– «Nå har jeg fått verdigheten tilbake», sa mange. Dette var da også dagen vi feiret stort, med taler og servering, sang og musikk.

Nye barn

Underveis i byggeprosjektet fikk Mama Elisa nye døtre.

– Jeg hadde jo ikke tenkt å bli der så lenge, og planen var heller ikke å adoptere, sier hun.

Fra før hadde hun en voksen datter hjemme i Norge. Men da venninnen hennes ikke klarte mer og trengte hjelp til å ta vare på sine to døtre på fire og seks år, gikk Schanke med på å sørge for utdannelsen deres. De ble sendt til Elfenbens­kysten for å gå på skole, siden utstasjoneringen hennes i Sierra Leone ikke tillot medfølgende familie.

Så brøt det ut krig på Elfenbenskysten også. Hun fikk beskjed om at dersom en total evakuering fra regionen skulle bli nødvendig, kunne ikke barna bli med siden de verken var adopterte eller norske.

– Så da fikk jeg jo adoptere dem da, smiler hun.

Etter en møysommelig prosess i både Sierra Leone og Norge, kom papirene i orden og jentene ble med til Norge.

– Planen var alltid å ta dem med tilbake, men de endte opp med å ville bli i Norge.

Fortsatt har de kontakt med sin biologiske mor, og de reiser ned for å feire jul med henne og søstrene. Seinere fikk Schanke også en tidligere barnesoldat til fostersønn.

– Nå spiller han i reggae-band.

Sierra Leones venner

Etter hvert tok pengene slutt. I 2004 måtte Flyktninghjelpen fase prosjektet ut. Fram til da hadde de fått opp 420 hus i området rundt Freetown.

– Men jeg visste jo at vi ikke engang hadde gitt hus til halvparten, og vi visste at det var mange flere oppe i landet. Det gikk ikke an å reise.

Løsningen ble å opprette foreningen Sierra Leones venner i 2005.

– Så fikk vi mot alle odds penger fra den nye, rødgrønne regjeringen. Det var da Norge fortsatt hadde en utviklingsminister, sier Schanke.

Foreningen intervjuet over 1000 mennesker for å sortere ut hvem som trengte hus aller mest. Kvinner og barn ble prioritert, og foreningen startet også opp flere tiltak.

Pengene fra den rødgrønne regjeringen ble også brukt til undervisning, sosiale velferdstiltak og stiftelsen tok i tillegg fatt på operasjoner.

– De gamle amputasjonsårene var ofte betente og illeluktende. I tillegg var det en del med koldbrann i leggene som måtte fikses.

Foreningen opererte også kvinner som var blitt voldtatt med gevær­kolber. Og et barnehjem for barna til de amputerte, de som ikke klarte å ta vare på barna lenger, ble opprettet. Blomsterbarna, blir barna kalt. Og Mama Elisa var kjælenavnet de brukte om Schanke.

Ny kalddusj

Tidene skiftet og den blåblå regjeringen tok over. Det innebar også at pengestøtten til Sierra Leones venner forsvant. Landet var ikke lenger på prioriteringslista. Men Schanke ble.

– Jeg kunne ikke bare reise vekk fra folk som trengte og trodde på oss, sier hun.

– Det gikk bare ikke.

Schanke startet på en frierferd hos vennene sine. Midlene som kommer inn, gjør at de så vidt klarer å holde hodet over vannet, økonomisk sett. Hovedsatsingen blir på barne­hjemmet.

– Jeg er utrolig takknemlig for at familie, venner og bekjente støtter foreningen. Det betyr at vi kan hjelpe de av barna som har det virkelig ille.

Planen videre er å reintegrere barna med familiene sine etter hvert som flere av foreldrene kommer til hektene. Kursendringen frigjør litt ressurser til å et annet prosjekt som Schanke brenner for: utdanning for jenter.

– Sierra Leone er et av verdens verste land å vokse opp som jentebarn. Svært mange blir utsatt for omskjæring og får ikke skolegang. Vi må sørge for at de kommer seg på skolen, får utdanning og blir sterke og trygge nok til å kjempe for kvinnefrigjøring, sier hun.

– Så langt har vi gitt 30 lutfattige jenter hjelp til utdanning. Målet er 20 flere neste skoleår, men alt beror på finansieringen.

Trøndersk humor

Selv bor hun på barnehjemmet, i et rom som både er spisestue, kontor og soverom i ett.

– Det er ikke veldig glamorøst, men veldig givende, smiler hun.

Som regel tar hun turen til Norge to ganger i året for å delta på styremøter i Sierra Leones venner. Da er basen leiligheten på Majorstuen i Oslo, som hun deler med den ene datteren. Her samler hun afrikanske masker og statuer.

– Kjennskap til kulturen er viktig, sier hun.

– Dessuten kommer man langt med humor. Her har nok min trønderske herkomst stått meg bi, for afrikanere flest har lett for å le og behersker humor, selv om den er på kanten eller underfundig.

Å jobbe med store byggeprosjekter i et fremmed land kan også være utfordrende. Flere lurer på hvordan Schanke får gjennomført prosjektene uten å bli svindlet.

– Jeg kjenner triksene, for å si det sånn, sier hun.

– Å få ting utrettet uten å tape penger, byr på store utfordringer i et land gjennomsyret av korrupsjon. Men vi får det til!

Aldri herdet

I gangen står koffertene pakket til å reise hjem til barnehjemmet. Flom og jordskred har rammet Sierra Leone hardt mens hun har vært i Oslo, og det er meldt om over 1000 døde og savnede.

– Det landet har måttet gjennomgå mye. Krig, ekstrem fattigdom, ebolautbruddet og nå dette, sukker hun.

– Hender det du blir sliten av all lidelsen?

– Ja, iblant. Jeg blir aldri herdet heller, og det går jo innpå en. Som regel har jeg bodd ved sjøen, og det hjelper å sitte og meditere der. Men samtidig er mye av dette menneskeskapt lidelse. Hadde det ikke vært krig, hadde ikke menneskene lidd slik. Så derfor gir et grasrotprosjekt for fred og forsoning mye lindring.

livet@klassekampen.no