Print URL: http://www.klassekampen.no/article/20170825/PLUSS/170829763

Kunst

En snodig skrue

Av tekst: Torbjørn Tumyr Nilsen, Røyken
Foto: Tom Henning Bratlie, Røyken

Publiseringsdato: Fredag 25. august 2017

Seksjon: Livet

Hyggen: Ved Drammensfjorden har forfatter og kunstner Kari Bøge funnet sitt rike. Her kan hun se skjønnheten i naturen.

Kari Bøge er forfatteren som ikke lenger vil være forfatter. I stedet følger hun sitt første kall: billedkunsten.

Kari Bøge sitter i sofaen hjemme på Hyggen på vestsida av Hurumlandet i Buskerud. Hun har veggen mot bøkene og ansiktet mot vinduet og lyset fra Drammensfjorden. Den 19. august nådde hun den berømte pensjonsalderen, 67 år, men jobber likevel fullt, bare ikke lenger som forfatter.

I stolen ved vinduet ligger et blått fuglebilde i tekstil. I det lyse atelieret over garasjen, ute ved hagen, er hun i ferd med å ferdigstille flere malerier. Mange av dem påbegynt for flere tiår siden. Nå har hun endelig tid til å plukke opp tråden. For hun er ferdig med å være forfatter.

– Jeg håper at det blir for alltid. Det er vanskelig å skrive bøker i jeg-person som ikke er selvbiografiske. Man må ikke bare leve seg inn i en jeg-person som er annerledes, men språket må komme innenfra om det skal virke autentisk. Det tar tid og kan være tungt.

Hun forklarer at en del av skriveprosessen handler mer om å ferdig­stille et verk enn å skrive for et publikum. Hennes siste bok trenger egentlig ikke å bli lest for hennes del, bedyrer hun.

– Det er selvfølgelig hyggelig om det kommer noen lesere. Men hovedsaken handlet om å bli ferdig.

FAKTA

Kari Bøge

Yrke: Billedkunstner og forfatter.

Alder: Nettopp fylt 67 år.

Sivilstand: Gift med forfatter Arild Stubhaug. Tre døtre og to barnebarn.

Hvor er du i livet? Der det virkelige livet begynner. Det er som om alt hittil har vært oppgaver som måtte fullføres før jeg kunne ta fatt på det jeg har lengtet etter å gjøre: å lage bilder.

på sparket

Hvilke bok har gjort sterkest inntrykk på deg?

– Det er «Lykkelige Kristoffer» av danske Martin A. Hansen fra 1945. Hele hans forfatterskap er vel så sprekt som det som skrives nå. Boka er en Don Quijote-fortelling, men i en helt annen setting. Den er fabelaktig godt komponert, med imponerende innlevelse i de ulike personene – i en forlengelse er den en skildring av hvordan alt henger sammen.

Hva er din favorittfilm?

– Skulle jeg hatt med meg en film på en øde øy, skjønt det er vel ikke realistisk å kunne se film et slikt sted, ville det vært «Fanny og Alexander» av Ingmar Bergman. Det er mange grunner til det, men i alle Bergmanns filmer handler det jo om ærefrykten for livet og naturen – og en erkjennelsen av hindrene man må gjennom før man når fram til aksept og frigjøring.

Hva slags musikk hører du på?

– Jeg hører først og fremst på musikk mens jeg maler og blir aldri ferdig med Johann Sebastian Bach og da spesielt «Das Wohltemperierte Klavier» (Det veltempererte klaver). Måten to melodier spilles forskutt i forhold til hverandre og ­harmonerer – jeg får en følelse av «ja, sånn er livet». Det er oftest barokk- og renessansemusikk jeg hører på.

Ferdigsonet

Bøge har skrevet romaner, barne­bøker og laget tegneserier. Hun er illustratør, har skrevet dikt og hadde en egen spalte i lokalavisa mens hun gikk på real­skolen. Hun har mer enn 20 utgivelser bak seg, og seks av romanene handler om Viviann – fra kunstskoleopphold i Danmark på 1960-tallet, fram til nåtid. Den siste boka, «Viviann, fri», kom i vår.

Hun beskriver den siste boka som en nåtidig variant av nedstigningen og oppstigningen i Dantes «Den guddommelige komedie».

– Nedstigningen tok tre år med utallige omskrivinger, og jeg måtte være i limbo like lenge. De rette setningene kommer ikke til over­flaten om jeg ikke lever meg totalt inn i stoffet.

Den altoppslukende og utmattende innlevelsen fikk henne til å synge Evert Taube da romanen var ferdig: «Jag er fri, jag har sonat mitt gräsliga brott.»

– Det føltes som en vanvittig frihet.

Mange har trodd at bøkene er selvbiografiske.

– Romanfiguren Viviann er på mange måter diametralt motsatt av meg. Hennes blikk på livet er annerledes. Hun er kunstner, men lager en helt annen kunst. Hun har ikke humor og omsorgsevner – jeg har kanskje litt for mye av begge de tingene.

Likevel: Noen besynderlige likheter finnes, bare omvendt.

– I motsetning til at Vivianns liv er basert på mitt, har ting som skjer med Viviann begynt å skje meg i etterkant av bøkene. Jeg var 20 år da jeg skrev den første, Viviann var 27 og i midten av en skilsmisse – sju år seinere ble jeg selv skilt. Jeg fikk brystkreft ti år etter at hun fikk det, og fjernet livmoren 14 år etter henne.

– Så om noe, føles det mer som om hun profetisk har skrevet min biografi, forklarer hun.

Jubel i Hyggen

Utenfor lyser himmelen over den halvt forblåste Drammensfjorden. Lyset trives Bøge så godt med at hun har gjort barndomsplassen Hyggen til stedet hun nødig drar fra. Hun vokste delvis opp på nabotomta og kjente godt det gamle søskenparet som da eide huset. De var etter­kommere av finske innvandrere.

– Søskenparet levde ikke i det tjuende århundret som vi andre. Jeg husker de dekket gulvet med papp for å slippe å vaske det, og for å isolere. Jeg og min bror syntes det var en genial ordning.

Det er i det ombygde huset vi nå befinner oss. Rommene er fylt med bøker fra gulv til tak. Opp en trapp sitter ektemannen, dikter, forfatter og sunnfjording Arild Stubhaug, og fullfører en biografi om statsviteren Stein Rokkan.

Den lille, brunhvite blandingshunden Pi (i annen) har akkurat kommet inn etter å ha spist solsikkefrøene som drysser ned fra ikke mindre enn sju fuglebrett. Her spiser sisik, dompap, gulspurv og ekornbarn sin formiddagsmat. Inne serveres kaffe og hjemmebakte skillingsboller. Og siden det er livet vi skal snakke om: Hvordan er dagliglivet for forfatteren fra Hyggen?

– Faren min sto opp veldig tidlig hver morgen – før sola sto opp. Han lagde en kopp kaffe og satt bare og kikket ut på denne fjorden, på sola som litt etter litt lyste opp bredden på andre sida. Han kalte det jubel. Jeg tror nok det er dette som best beskriver livet for meg også.

– Gjør du det samme?

– Nei, men av og til våkner jeg tidlig nok og skjønner hva han mente. Livet er i første rekke en lykke over å se skjønnheten, hvordan fugler, insekter, ja alt, arbeider sammen. Det blir jeg nok aldri lei av.

Hun legger til:

– Hvis du går et skritt videre, handler mitt liv også om å gjøre noe for å få denne skjønnheten opp i lyset, i tekst og bilder, i et forsøk på å korrigere det mer selvsentrerte virkelighetsbildet som råder.

Reaksjoner på forskjell

I sommer fortalte Kari Bøge her i avisa at hun reiser minst mulig. Det finnes en bakenforliggende forklaring: Kari Bøge er født i Stockholm i 1950 og delvis oppvokst i både Roma og Lisboa. Som ung jente reiste hun mye med sin far, som var navigatør i SAS. Reisene ga så sterke inntrykk at det ble i overkant mye. I tillegg fikk hun en demonstrasjon av hvordan mennesker kan skifte væremåte etter omgivelsene, noe hun trengte år på å forstå. Hjemme oppførte faren seg som verdens­mester, på reise ble han en under­danig, men irritabel ansatt.

– Italia og Norge opplevde jeg som ulike versjoner av samme motiv, Japan, og særlig USA og California, var noe helt annet. Folk tok ikke øyekontakt, og i Los Angeles luktet det søtt, som snopet «jelly beans» over det hele. Fargene på klærne var skrikende og matporsjonene så store, som om de var ment for kjemper.

Da Kari Bøge og familien bodde i Portugal, var landet styrt av diktatoren António de Oliveira Salazar. Vakter patruljerte huset om natta, en beskyttelse betalt av SAS.

– Det var en kvalmende velstående overklasse og en underklasse som ennå ikke hadde begynt å protestere. Å være der og oppleve det syke forholdet mellom de to gruppene, gjorde meg fysisk dårlig. Det demonstrerte på en måte den samme dobbeltheten jeg så hos min far.

En annerledes jente

Det kan kanskje høres merkelig ut at en tolv år gammel Kari Bøge klarte å ta inn over seg all denne kompleksiteten. Men Bøge har alltid visst at hun er det hun selv kaller «en snodig skrue». En diagnose kalt temporallappsepilepsi er kanskje også en del av forklaringen. Å mestre den krevde nærværsenhet og evne til å skille virkelig fra uvirkelig. Resultatet er en aksept av det å være annerledes.

Ifølge Bøge husker hun tidlig barndom nesten fra dag til dag.

– Nå kan man si slikt, men for ti år siden ble det møtt med hån. Da mente man nærmest at hjernen var grøt fram til en var fire–fem år. Men jeg var et bevisst og tenkende vesen fra jeg var et halvt år, og endringer i familielivet gjør at jeg kan tidfeste det.

– Jeg husker det helt unike lyset fra Södertälje der jeg bodde som ettåring. Jeg husker flyttereisen med bil fra Sverige over Alpene til Roma da jeg var tre år. Jeg registrerte mine foreldre og omgivelser som om jeg var forsker mer enn datter, og memorerte mer eller mindre hver detalj.

– Jeg forsto dem ikke. Jeg var nok egentlig veldig mye eldre enn dem, ler hun.

Bøge har en teori om hvordan barn fram til de er seks år, er opptatt av å forstå verden rundt seg, mens de seinere blir opptatt av å høre til og bli en del av flokken. Noen blir imidlertid værende i utenforskapet og en liten del igjen trives med det.

Ikke plass i vi-et

Bøge sluttet på gymnaset i protest mot autoritære lærere og ikke minst pensumet i historie, som hun mente var skrevet av menn for menn og om menn. Hun begynte å male i stedet, og ble tatt opp som medlem av Unge Kunstneres Samfund som 18-åring. For Bøge har kunsten alltid vært det viktigste. Dagliglivet er blitt til litt som det faller seg.

– Det å bli sett er bare viktig dersom du ønsker å være en del av flokken, eller har muligheten til det. For meg har det å skape noe vært det viktigste. Det handler ikke om å bli sett, eller å uttrykke «meg selv», men å skape noe – og jeg oppfatter meg selv langt på vei som en håndverker.

– Hvor har du fått den styrken fra, til å stå aleine?

– Kanskje var det virkningene av den temporallappsepilepsien som gjorde det. Den ble først diagnostisert og medisinert i voksen alder. Dessuten møtte jeg ikke motstand fra familien når jeg tok annerledes valg. I min mors familie var mange odde personligheter og stor aksept for gærninger, ler hun.

– Og sosialt samvær har for meg handlet mest om å skjule det som andre kan oppleve som provoserende. Jeg har aldri funnet meg til rette i det som kalles vi. Trangen til å delta i en flokk er viktig for å få et samfunn som fungerer, men det må også være plass til oss andre. Kanskje våre betraktninger fra utsida kan være nyttige i det store bildet.

livet@klassekampen.no