Print URL: http://www.klassekampen.no/article/20170819/PLUSS/170819879

Håndskriften kuttes og skolebøker kastes når Ipaden inntar norsk skole i stor skala:

Et lysende eksperiment

Av Astrid Hygen Meyer (tekst), Christopher Olssøn og Maria Gossé (foto)

Publiseringsdato: Lørdag 19. august 2017

Seksjon: Dokument

leketøy: Det er ennå bare sommer, og Marius kan leke seg på familiens Ipad. Han syns det er stas at han skal få sin egen av skolen når han begynner i første klasse denne høsten. Men hjemme er foreldrene bekymret for at han også mister noe. Det er også hjerneforskerne.

Endring: Når Marius (6) begynner på skolen mandag, får han ikke bruke blyant. Nå er det Ipad som gjelder på stadig flere norske ­skoler. Lærer barna bedre av det?

Jong skole ser ut som en hvilken som helst norsk, offentlig barneskole, der den ligger på en slette i Bærum, omkranset av en barnehage, skrånende grønne enger, lavblokker og stille villaveier. Den hvitmalte klossen med røde kanter er verken spesielt iøynefallende eller stilfull, snarere litt traust.

Likevel er det som om vi merker det allerede idet vi åpner den doble døra og går inn i hvitmalte korridorer på nybonede linoleumsgulv: Noe er annerledes her. Her er ingen barnetegninger i vinduet, ingen formingsprosjekter i pappmasjé eller plansjer med barnslig skrift om fuglearter hengende utenfor klasserommene.

– Vi har malt opp noen sitater på veggen, sier skolens rektor Frode Sømme og dirigerer oss målrettet bortover de sterile, sommerstille gangene.

Så stanser han.

Change will not come if you wait for some other person or some other time. We are the change we have been waiting for. We are the change that we seek.

– Det er Barack Obama, sier Sømme.

Et lite øyeblikk blir han stående foran de påmalte trykkbokstavene, som om han vil gi oss tid til å la sitatet synke inn. Den lyseblå Jean Paul-skjorta er glattstrøket, blikket er fast, smilet sikkert. Under armen har han en Ipad.

We are the change that we seek.

FAKTA

data i skolen

• Mandag begynner om lag 60.000 norske barn på skolen for første gang.

• Årets skolestart markerer den største masseovergangen til digitale læringsbrett så langt.

• Jong skole i Bærum har vært en pionerskole. I 2014 kuttet de håndskrift i første klasse til fordel for lese- og skriveopplæring på Ipad.

• Nå følger samtlige Bærum-skoler etter, og det samme skjer i flere kommuner over hele landet.

• Norske ungdomsskoleelever bruker i snitt fire timer foran skjerm hver dag, utenom skoletid, viser den siste Ungdata-undersøkelsen.

Det mangler forskning

Velkommen til norsk skole i 2017, der årets skolestart markerer den største masseovergangen til såkalte digitale læringsbrett så langt. Fra å være forbeholdt teknologioptimistiske pionerskoler, satses det nå på nettbrett til alle i en rekke kommuner over hele landet. Fra Larvik til Hattfjelldal, fra Notodden til Ringsaker, fra Bodø og Molde til Meråker og Kongsvinger – overalt finnes det kommunepolitikere og skoleledere som vil være med på den store omveltningen. Skolen som leder an i utviklingen, er Jong. Her har alle elevene hatt egen Ipad og Apple-konto siden 2014. Håndskrift i første klasse er en saga blott. Skolebøkene er skrotet.

Og mens de hvite, reine pakkene med blanke, nye nettbrett ankommer norske skoler på paller og esker i tusentall før skolestart på mandag, er det mange foreldre som tar seg i å lure: Er dette en god idé?

Faktum er at mens Ipad-satsingen i norsk skole utvides år for år, brett for brett, finnes det en rekke studier som påviser negative effekter av massiv skjerm- og databruk hos barn og unge. Som Klassekampens Viten-spaltist Bjørn Vassnes påpekte i en artikkel tidligere i år, er det påfallende at den storstilte Ipad-utrullingen i skolen gjennomføres stikk i strid med foreliggende forskningsråd. Det finnes for eksempel flere studier som påviser at skjermbruk påvirker barnas søvn negativt. Andre retter bekymring mot barnas evne til kommunikasjon og til å lese ansiktsuttrykk.

Studiene som konkluderer mest kritisk, kommer fra hjerneforskning og kognitiv psykologi, viser en gjennomgang fra Nordisk institutt for studier av innovasjon, forskning og utdanning (Nifu). Forskerne bak rapporten har systematisk gått gjennom studiene som så langt er publisert om effekten av nettbrett sammenlignet med penn og papir, og konklusjonen er at funnene spriker på tvers av fagtradisjoner. De positive studiene kommer i all hovedsak fra den sosiokulturelle forskningslitteraturen. Dette er kvalitative studier, der barna selv ofte er blant respondentene.

– Antallet robuste studier på dette feltet er relativt få – vi trenger rett og slett mer forskning på flere områder som ser nærmere på effekten av skriving med ulike verktøy. Men forskningsfeltet er under dynamisk utvikling, sier Sabine Wollscheid, som er hovedforfatter av studien.

Selv har ikke Wollscheid noe imot at skolebarn får nettbrett som et ekstra hjelpemiddel i skolen. Men gir man barna det, er det viktig å sette av tid og ressurser til å forberede elever, lærere og foreldre, sier hun. Lærerens kompetanse har mye å si. Like fullt: Tar man den eksisterende forskningslitteraturen i betraktning, er det mye som tyder på at skoler som Jong drar det hele for langt.

– Man burde ikke kaste penn og papir før man vet mer. Forskningen akkurat nå peker på at man trenger begge deler.

I vår publiserte konsulentfirmaet Rambøll den første gjennomgangen av Ipad-prosjektet i Bærum, og deres konklusjonen var positiv. Lærerne rapporterer om bedre arbeidsro i klasserommet, og elevene melder at de blir motiverte av å bruke Ipad. Samtidig, medgir forfatterne, finnes det ingen påvist læringseffekt.

Menigmanns drøm

Tidas kvern maler sakte, kanskje særlig i skolen, skrev kunnskapsminister Torbjørn Røe Isaksen i Morgenbladet i sommer. Og likevel – dette instrumentet som hvert skolebarn i Kongsberg, Larvik, Bærum etter hvert bærer til og fra skolen i sekken hver dag, var helt ukjent for bare sju år siden. Da de mest teknologifrelste blant oss fikk kjenne tyngden av en Ipad i hendene for første gang, liknet den glinsende, svarte plata et brev fra framtida. Hva i all verden skulle den brukes til?

En Ipad har ikke usb-port, ikke cd-spiller, ikke tastatur eller mus. Den er flat og veier omtrent like mye som én enkelt abc-bok for småskoletrinnet.

Da den først dukket opp, var det aller mest konsumenten i oss den appellerte til. Den viste seg å være et ypperlig redskap for å surfe på nettet. Den fungerer utmerket til Youtube-videoer og til tastespill som Angry Birds og Candy Crush.

Ipaden er definitivt ingen laptop, skrev The New York Times’ IT-anmelder David Pogue etter lanseringen i 2010. Den fungerer til å konsumere innhold, men er langt fra like godt egnet til å skape og produsere, poengterte han. Pogues’ påstand var denne: De mest high-tech av oss kommer til å hate Ipaden. Menigmannen vil elske den.

En datamann blir overbevist

Historien om en av landets mest teknologioptimistiske skolekommuner, Bærum, begynner på Jong skole. Det er ikke mer enn fire år siden en nytilsatt rektor hadde kommet flyttende fra Svalbard og fått en utfordring i fanget: Store deler av skolens IKT-park var moden for fornyelse. Noen Ipader som ble brukt til stasjonsundervisning, var allerede anskaffet, men det trengtes mer.

Det eneste Frode Sømme hadde bestemt seg for, var han ikke ville ha flere Apple-produkter. Han var en pcmann. Han foretrakk Microsoft og Windows. Det hadde han alltid gjort.

– Men så reiste jeg til Kongsberg og besøkte en skole som allerede var i gang med Ipad til alle, og jeg trodde ikke det jeg så. Er det mulig?

De intuitive nettbrettene viste seg å inneholde et hav av muligheter, forteller Sømme med glød. Sammenliknet med datamaskinene på skolen, som kunne ta 40 minutter å få i gang, gikk alt på Ipaden blendende raskt. Den effektive læringen gjorde elevene motiverte. Teknologien stimulerte dem til å få til de utroligste ting.

Frode Sømme observerte hvordan de minste barneskoleelevene hadde lært seg bokstavene på noen uker. De større elevene produserte teknisk avanserte presentasjoner med fynd og klem.

To måneder før skolestart bestemte han seg. Han bare gutset på, som den første i kommunen. Sømme bestilte en leasingavtale med 400 Ipader til alle, satte budsjettet for nye skolebøker til null og så seg ikke tilbake. Et halvt år etter ble fire nye Bærum-skoler med på den digitale omleggingen. Nå er det 28 barne- og ungdomsskoler som er med på prosjektet i Bærum, og innen utgangen av 2018 skal alle grunnskoleelever i Bærum ha hvert sitt nettbrett.

16.000 Ipader, vil det si.

Leverer råmaterialet

I dag, tre år etter den dristige beslutningen om å satse stort på Ipad, får Frode Sømme besøk av skoleledere og politikere fra hele landet. Hver uke kommer delegasjonene spaserende inn gjennom skoleporten, i så stort antall at Sømme har måttet begynne å innføre egne besøksdager. Til ære for de besøkende har han kjøpt inn stående bannere til skolens innganger, av typen man ellers finner på næringslivsmesser og reklamestands: «Velkommen til Jong skole», står det. «Vår visjon: Alle skal lykkes.»

Dette er nemlig det mest sentrale Sømme forteller de besøkende: Den store gevinsten ved prosjektet er at alle har nytte av det. Både de sterke og de svake elevene leverer fine skolearbeider med Ipad. Alle opplever mestring, sier Sømme.

– Jeg har ennå til gode å se at det er noen elever Ipaden ikke passer for.

Alt arbeidet med å være pilot og veiviser begynner å bære frukter også nasjonalt. Det er Jong skole det vises til når nye skoler melder seg på og vil gjøre tilsvarende satsinger.

– Hva synes foreldrene?

– Ved skolestart er de ofte skeptiske. De bekymrer seg for øyne, sittestilling, skjermtid. Det vi sier til dem, er dette: Ja. Elevene går på Jong skole, og da blir det mye skjermtid på dem. Derfor oppfordrer vi dem til å begrense spilling hjemme. Ipaden er først og fremst skoleverktøyet deres. Den er kladdeboka og lærebøkene deres, ikke et leketøy. Og etter et par måneder opplever vi stort sett at skepsisen stilner. Da ser de resultatene.

Sømme er klar over at de store studiene om hvordan bruken av nettbrett påvirker elevenes læring, har uteblitt. Han svarer bekreftende når vi spør om det ikke mangler forskning på feltet. Men noen må tross alt levere råmaterialet til forskningen, mener Frode Sømme. Og selv er han uansett overbevist.

– Jeg har aldri sett mer effektiv læring enn jeg har gjort de siste tre årene. Dette er det største jeg har vært med på som rektor. Se på elevene våre – de er digitalt sterke. De er vant til å bearbeide kunnskap, til å lete seg fram og finne informasjonen de trenger på nettet. De produserer mye – de eldre elevene kan raskt lage en presentasjon på mange sider om et gitt emne. De er motiverte. Og det er arbeidsro i timene.

– Fordi elevene sitter oppslukt av Ipadene?

– Ja, de er motiverte. Det er ofte det første lærere som besøker oss påpeker. Oi. Her var det stille.

– Hva med utfordringene?

– Vi har hatt noen uhell med knuste skjermer. Men det er ikke et stort problem. Skjermglasset vi bruker, er ganske robust.

Håndskriften og nynorsken

Juni. Ennå ligger lange sommerferieuker foran ham når vi besøker seks år gamle Marius hjemme i et rekkehus seks kilometer lenger vest i Bærum. Den lyse luggen står rett opp. Det beste han vet, er å spille fotball på plenen utenfor husene. Han er god på å score. I sommer skal han til Tyskland med familien. Skolehverdagen virker ennå fjern og fremmed – endeløse feriedager ligger foran ham først.

– Men jeg har hørt at jeg skal få Ipad når jeg begynner på skolen. Det blir kult, sier Marius og kikker litt sjenert opp på oss.

I høst skal nærskolen hans, Løkeberg, innlemmes i Bærum kommunes prestisjeprosjekt om en digital skole­hverdag. Etter modell fra Jong skole går Ipaden fra å være et hjelpemiddel i undervisningen til å bli selve plattformen for læring.

På sidelinja sitter faren til Marius og følger skeptisk med. De skal ikke lære å skrive med penn og papir på Marius’ skole, har han fått vite. Håndskrift utsettes til andre klasse. I stedet skal førsteklassingene taste bokstavene på Ipadenes skriveprogram.

Det er ikke det samme, frykter John Erik Bøe Lindgren. Han er redd for at håndskriften vil bli nedprioritert.

– Jeg mener jo det er mengdetrening som gjør en god til å skrive for hånd. På meg virker det mer som håndskriften er noe de pliktskyldigst skal gjennom i andre klasse, litt på samme måte som mange ser på nynorsken her på disse kanter. Hva skal de med den? Ved å nedprioritere håndskriften så tungt, klipper de av snora til den grunnmuren vi alle har til felles, at vi alle kan skrive for hånd. Jeg synes de eksperimenterer med en hel generasjon.

– Men sjansen er stor for at denne generasjonen ikke kommer til å skrive spesielt mye for hånd i framtida?

– Det er mulig. Jeg sliter jo med håndskriften selv etter hvert, jeg også. Jeg sitter ved pc hele dagen. Jeg er på ingen måte imot data. Likevel – ikke for å virke dommedagsaktig, men jeg spør meg hvor lurt det er å gjøre seg avhengig av et hjelpemiddel som gjelder akkurat nå. Vi vet jo ikke om Ipaden alltid vil være der. Elektronikken kan jo også slås ut i perioder. Hva gjør man da, hvis man ikke har lært seg å skrive for hånd?

Når kan jeg spille?

Mens vi sitter der, har Marius fått en Ipad i fanget. Med dreven kløkt har han på få sekunder klikket seg inn på ett av nettbrettets spill. Øynene hans er blitt store og fjerne.

Faren kikker på ham. Sønnen er overbevist om at han skal få spille på Ipaden han får av skolen ved skolestart, forteller han. Men akkurat det vil nok skolen stenge for. På skolen heter det ikke Ipad, men læringsbrett. Likevel: Det er mange foreldre som sliter nok som det er med å kontrollere skjermtida, sier Lindgren, og når man vet at barna har sittet med Ipad hele dagen, blir ikke dette noe enklere.

– Det kommer jo spørsmål her hjemme hele tida: Når kan jeg spille? Når kan jeg se på tv? Når kan jeg bruke Ipad? Og så vet vi at de sitter foran skjermen hele dagen på skolen også. Vi føler oss litt dolket i ryggen.

Marius kommer nok til å lære seg å skrive for hånd. Han vokser opp i et hjem med velfylte bokhyller. Han har en far som gleder seg til å fôre sønnen med bøker gjennom barndommen, slik han også har gjort med Marius’ eldre søsken. Og for sikkerhets skyld kommer de til å trene på bokstavene hjemme også, sier Lindgren.

– Jeg har egentlig ikke noe ønske om å være den klagende, sure pappaen. Jeg synes stort sett norsk skole er veldig bra. Men jeg savner at synet på skolegang også tar opp i seg det felles, nasjonale prosjektet, der noe rett og slett læres fordi det er en del av dannelsen.

Hvem skal vi tro på?

Nettopp dannelse er et begrep under utvikling i norsk utdanningssammenheng. Om vi skal forstå dannelsesbegrepet som at det handler om å knytte selvet til verden og vår felles, allmenne, rikeste arv, ser dette allmenne fellesgodset annerledes ut i dag enn det gjorde på 1800-tallet. I Bærum legges det for eksempel stor vekt på å lære elevene digital dannelse.

Digital dannelse handler om å kunne oppføre seg i en internettkultur, i tråd med kulturelle forventninger og normer. Hvordan har du hatt det på internett i dag, oppfordres foreldrene til å spørre barna sine. Men det handler også om å utvikle konsentrasjonsevnene som skal til for å leve i en gjennomdigitalisert verden, der evige distraksjoner, kattevideoer, e-postvarsler og fristende googlesøk råder grunnen.

Lærer vi ikke barna våre denne kjerneferdigheten, vil de havne bakpå i et stadig mer digitalisert arbeidsliv og samfunnsliv, synes konklusjonen å være.

Det skal ikke legges skjul på at debatten om Ipad i skolen er polarisert. På den ene siden hører vi om skjermavhengighet, like sterk som avhengighet av sukker, speed og kokain. Den tyske psykiateren Manfred Spitzer snakker om farer for at en hel befolkning utvikler digital demens og advarer om at en hel generasjon settes i fare når man forsyner barn med nettbrett og gir dem tilgang på smarttelefoner og dataspill fra tidlig alder. Det bør innføres 15-årsgrense på nettbrett, foreslår han.

Fra motsatt hold hører vi om mediepanikk, om hvordan tv-en og videospillerens inntog i klasserommet også skjedde til høylytte protester og krisemaksimering. Barnas hjerner tar skade av det, ble det ropt i store overskrifter. Er Ipad-skepsisen bare en ny runde med mediepanikk? Handler klokketroen på blyantskrell, blanke ark og viskelær mest om nostalgi?

Virkelighetsoppfatningene synes i det hele tatt å ligge langt fra hverandre. Statlige Senter for IKT i utdanningen uttalte nylig at selv om Norge ligger i Europa-toppen i digitale ferdigheter, er det langt fra bra nok. Det er en myte at norsk skole er gjennomdigitalisert – 24 prosent av 15-åringene har svært mangelfulle digitale ferdigheter, skriver senteret på sin nettside.

Kjernen i konflikten ser ut til å handle om dette spørsmålet: Skader teknologi i stort monn oss som mennesker, eller forbedrer det oss?

Hvor du stiller deg her, vil trolig også avgjøre hvor stor vekt du vil legge på det store fyndordet i skolepolitikken: digital kompetanse.

Tilbakemelding med emojis

På en sommerstille Jong skole, inne på rektors kontor, blir vi vist rundt i skolens digitale irrganger på rektorens egen tv-skjerm. Her har han tilgang til alle klasserom, alle arbeider. Vi får se en utførlig presentasjon om Buddha, rik på grafikk og stilige effekter, som visstnok ble produsert av en sjuendeklassing på bare to timer. Vi får lese hvordan elevene skriver en ærlig vurdering av egen innsats for hver innlevering, og etterpå: lærerens vurdering av oppgaven. I førsteklasse finner vi seksåringenes små eventyr. Mateo går til frisøren, leser vi. En lang og sprelsk historie, skrevet til illustrasjoner. Gjort i løpet av én time, forteller rektoren.

Å klikke seg rundt fra klasse til klasse og finne presentasjon på presentasjon er en lett svimlende opplevelse. Absolutt alle elevarbeidene er dokumentert i skyen – og hver gang elevene gjør en innlevering, får foreldrene et pushvarsel på telefonen sin.

Nå hører vi en spinkel barnestemme bryte gjennom rommet: Rrrroooooaarrr maaaler en rrrroooooose, staver stemmen.

Det er lyden av en elev som knekker lesekoden. Opptaket er fra i fjor, tatt bare noen uker etter skolestart, forteller Sømme. Elevene sitter ved siden av hverandre med hodetelefoner og staver. De sensitive Ipad-mikrofonene fanger opp elevenes stemmer og stenger klasseromsstøyen ute.

Under lydfila er det dukket opp en snakkeboble fra læreren: «Veldig bra! Nå var du flink», leser vi. Etter meldingen er det lagt inn to emojis: en stjerne og et smilefjes.

– Hvorfor lærer de ikke å skrive for hånd fra starten av?

– Nei, hvor ofte bruker du selv penn og papir? Vi har hatt veldig gode erfaringer med å kutte håndskriften i første klasse. Nå synes gutta også at norsk er gøy. De møter ingen motoriske problemer med å holde blyanten og å forme bokstaver. Sånt synes de er vanskelig.

– Er det ikke nettopp derfor de må trene på dette?

– De begynner jo med det i andre. Det ligger i Kunnskapsløftet at barna skal ha en funksjonell håndskrift. Men de tar mye raskere notater på maskin.

Å skrive en a

– Det er noe med å kjenne det i kroppen: Å forme en a er noe annet enn å forme en b. Det må du ha blyant i hånda for å erfare, sier hjerneforsker Audrey van der Meer.

Sammen med Ruud van der Weel har hun ledet en studie på NTNU i Trondheim som viser at det er store forskjeller i hvor mye elektrisk hjerneaktivitet som måles når man sammenlikner håndskrift med dataskrift. Studien er gjort med forsøkspersoner med elektroder på hodet i forskernes laboratorium.

En viktig årsak er at sansene involveres mer når man skriver for hånd, påpeker van der Meer. Du kjenner pennen, må konsentrere deg for å utøve et presist trykk på arket, som ikke er for hardt og ikke for lett. Øynene brukes flittig, og kanskje også ørene, som fanger opp den rissende lyden av pennen mot arket.

– Nettopp dette gjør at det oppstår aktivitet i større områder i hjernen, og disse forskjellige områdene er nødt til å kommunisere med hverandre. Hjernen kommuniserer gjennom at hjernecellene svinger i takt eller utakt, noe som gjør den mer mottakelig for læring og i stand til å huske. Denne aktiviteten tyder på at læringen er dypere enn når man taster.

– Likevel er det jo selve motorikken som kanskje skaper skriveproblemer hos de minste som møter på store hindre? Er ikke det verre?

– For barn med helt spesielle utfordringer, som CP eller tung dysleksi, er tastaturet en fantastisk oppfinnelse. Men for normalt utviklede barn er det å utfordre hjernen utrolig viktig. Jeg innrømmer at det er vanskelige greier. Håndskrift krever koordinasjon og motorikk. Men å hoppe bukk over dette stadiet, der øyne og hode og hånd koordineres på en så fininnstilt måte som de gjør i håndskriften, blir jeg mer og mer kritisk til. Jo mer vi studerer og forsker på dette, jo viktigere ser vi det er.

Skrive seg til lesing

Skoleforskeren Arne Trageton ser på sin side håndskrift som et tilbakelagt kapittel. Han er førsteamanuensisen som utviklet metoden Jong skole lener seg på. STL står for Skrive seg til lesing og går kort sagt ut på at elevene leker seg fram med en datamaskin og skriver bokstaver før de begynner å trene på lesingen. I Norge ble metoden lenge regnet som omstridt. I Sverige og Finland har den til gjengjeld fått stort gjennomslag. Basert på Tragetons teorier og boka «Skrive seg til lesing», som er utkommet i en rekke opplag i nabolandene, innførte begge land tastaturdrevet skriveopplæring.

Trageton begynte sin utforskning av metoden seint på 1990-tallet, da datamaskinene gjorde sitt første inntog i klasserommene.

I et forsøk på 14 klasser i fire nordiske land, som han fulgte i tre år, ryddet han vekk lesebøkene og ga barna tilgang til tastatur i stedet. Konklusjonen til Trageton var klar: Når barna fikk leke seg med datamaskinene, begynte de å skrive og lese mye tidligere. De trengte ikke separat leseopplæring. Å lese var noe de lærte de seg gjennom skrivingen. En bonus var også at lite skoleklare gutter, som slet motorisk og med blyantgrep, også ble motivert til å skrive egne, lange historier allerede i løpet av første klasse – akkurat slik rektoren på Jong i dag gir tilbakemelding om.

I etterkant er teorien blitt videreutviklet av svenske forskere, og etter 15 år er den altså i ferd med å få rotfeste også i norsk skole – denne gangen med Ipad.

Skuffet opphavsmann

Vi tar kontakt med Trageton og forventer å møte en begeistret pensjonist som får livsverket realisert. I stedet høres et sukk i den andre enden av telefonrøret.

– Ipad, ja. Etter min mening er ikke det et skriveredskap. Uten separat tastatur er det først og fremst et leseredskap, sier forskeren.

I utgangspunktet er ikke Trageton imot Ipad, sier han. Men det er et viktig problem: skolene tar som oftest i bruk nettbrettet uten å kjøpe inn ekstra tastaturer. Det gjør ham skeptisk.

– Poenget med tastatur er at elevene tidlig lærer seg tifingersystemet. Med dette skriver de raskere, og større områder i hjernen aktiviseres.

Skoleforskeren er også skeptisk til mengden skjermbruk elevene utsettes for på skolene som bruker Ipad som primær læringsplattform.

– Mitt poeng har egentlig hele veien vært at databruken i skolen skal skje i forsiktige doser. Den skal bare brukes på de områdene der det er påvist læringseffekt, og det gjelder egentlig bare skriving og lesing. Og når elevene sitter alene med hver sin Ipad, i stedet for å skrive i par, som de gjorde i min forskning, får de heller ikke den sentrale treningen på muntlig kompetanse, som læreplanen krever i alle fag.

Skjermtid

Kritikken er med andre ord den samme: Ipad-bruken på Jong følger sin egen overbevisning, uten å finne støtte i forskningen.

Og skjermbruken øker, både hjemme og på skolen. Ifølge den nasjonale Ungdata-rapporten for 2017 bruker 26 prosent av ungdomsskoleelevene mer enn fire timer foran skjermen daglig – og det er utenom skolen.

Det er kanskje et tankekors at det nettopp er tech-toppene som har uttrykt størst uro over barns massive skjermbruk. Steve Jobs, mannen bak Ipaden, var klar på at hans egne barn ikke skulle bruke den. Og i teknologiselskapenes arnested Silicon Valley i California er det lange ventelister til den helt analoge Waldorfskolen. Foreldregruppa har høye stillinger i Ebay, Yahoo, Google og Apple – mens barna spikker og danser seg gjennom bokstavene og lærer historie gjennom rollespill. Først i tolvårsalderen får de bruke datamaskin på skolen. Da bygger elevene den selv, viser en reportasje på CNN.

Kanskje er det bare et spørsmål om tid før de mest ressurssterke foreldrene også i Norge vil betale dyrt for å unnslippe en gjennomdigitalisert skole. Allerede kan rektor Vibeke Akse Eng på Steinerskolen i Bærum fortelle at flere foreldre som søker seg dit, nå oppgir skjermbruk i skolen som en tungtveiende årsak.

– Det kan hende det blir flere av disse framover, sier Eng.

På Steinerskolen er det direkte møtet mellom lærer og elev som er det vesentlige, sier rektoren. Dessuten, legger hun til, får du den aller beste grafikken i virkeligheten, ikke på skjerm.

– Da er det ikke nesten så godt som virkelig, men helt virkelig.

astrid.hygen.meyer@klassekampen.no

christophero@klassekampen.no