Print URL: http://www.klassekampen.no/article/20170811/PLUSS/170819923

Politikk

Gullgraveren

Av Tekst og foto: Frida Holsten Gullestad, Selbu

Publiseringsdato: Fredag 11. august 2017

Seksjon: Livet

Mye på hjertet: To ganger har Inger Granby omformet hjemgården i Selbu, først som ruskollektiv, siden for å fortelle historien om dem som utvandret til Amerika.

Bestefaren dro til Amerika for å grave gull. Selv har Inger Granby gravd opp alt hun har klart å finne om de norske Amerika-farerne. Så mye at det har blitt et museum.

I «lykkelandet» Selbu i Sør-Trøndelag ligger gården Granby, kjøpt for gullgraverpenger hentet hjem fra Alaska. På 1980-tallet dannet barnebarnet til gullgraveren, Inger Granby, rusinstitusjonen Selbukollektivet her og fikk Kongens fortjenstmedalje i gull for innsatsen.

Etter 20 år som ruskollektiv ble gården igjen omformet, denne gang til egenfinansiert museum: Utvandrermuseet. Inger Granby ville dokumentere og fortelle om hvordan det egentlig gikk med dem som utvandret til Amerika, både dem som sendte skrytebrev hjem, og dem som fikk et tøft møte med prærien.

– Jeg har gjennom hele mitt liv følt tilhørighet med marginaliserte grupper. Det er blant dem jeg har funnet de fineste folka, sier Granby.

Hun byr på kaffe og varme kanelboller innerst på låven, i en sofagruppe fra 1940-tallet, omgitt av kart, bilder og bruksgjenstander fra Amerika-farerne.

De siste ukene har hun irritert seg over valgkampens diskusjon om «norske verdier». Mens Sp-nestleder Ola Borten Moe og kulturminister Linda Hofstad Helleland (H) har okket seg over at barnetrua og kvikklunsjen er under press, krever Frps Siv Jenssen at asylsøkere må lære seg å snakke norsk i løpet av fem år i landet.

Debatten underkommuniserer det Granby gjerne vil ha fram: Likheten mellom folk på vandring nå og for 150 år siden.

FAKTA

Inger granby

Alder: 74.

Yrke: Aktiv pensjonist.

Sivilstand: Gift med Åge Sandvold (81).

Hvor er du i livet: Jeg er i den siste etappen, men i denne etappen er jeg midt i mitt liv, aktiv og tilfreds.

På sparket

Hvilken musikk hører du på?

– Jeg liker stillhet. Fuglekvitter, bølgeskvulp og suset fra trærne i vinden, det er min musikk. Jeg er egentlig ikke noe musikkmenneske, men må jeg, så hører jeg gjerne viser med gode tekster, som Alf Prøysen og Ole Paus.

Hvilken bok har gjort sterkest inntrykk på deg?

– Den brasilianske frihetspedagogen Paulo Freires bok «De undertryktes pedagogikk» fra 1970 var viktig i ungdomstida. Skal du forandre samfunnet, må du begynne med grasrota og solidaritet, og ikke være en ovenfra-og-ned-hjelper. Og Erich Fromms lille hefte «Om kjærlighet» fra 1956.

Hva er din favorittfilm?

– Jeg ser mer teater enn film, sist Bjørn Eidsvåg med «Etterlyst: Jesus» på Olavsfestdagene. Det var et glimrende innspill i diskusjonen om disse verdiene som liksom er truet for tida. På filmfronten kan jeg trekke fram klassikeren Jan Troells «Utvandrarna» (1971), eller «I Am Not Your Negro» (2016) som går på kino nå.

– Det er litt tilfeldig hvem som til enhver tid er på vandring her i verden. Om man bare fokuserer på ulikhetene, er det klart man isolerer gruppene fra hverandre. I stedet bør vi se på likhetene, sier Granby.

Likhetene, som at heller ikke nordmenn lærte seg språket og ble ansett som de vanskeligste å integrere, skal vi komme tilbake til.

Bestefar var gullgraver

La oss først begynne der Granby begynner selv, med en oppvekst som enebarn på gården ved Selbusjøen. Moren var omsorgsfull, men streng, og hadde alltid flere folk under vingen, enten det var pleiesøsteren fra Tyskland eller barn på sommeropphold fra Trondheim.

Bestefaren Kristen hadde vært på gullgraving i Alaska og blitt rik, kom hjem og bygget opp gården. Et tre over ryggen førte imidlertid til betennelse og tidlig død. Bestemoren døde en del år seinere, av en hjernesvulst som alle hadde trodd var psykisk sykdom.

– Foreldrene mine hadde nok opplevd hva det vil si å slite, og evnet å ikke se ned på seg selv og andre, sier Granby, som alltid fikk høre at «Husk Inger, alle er like mye verdt, uansett hvilket liv de har levd.»

– Dette gjorde at jeg følte meg trygg i møte med folk, sier Granby.

Livet bak skranken

Etter folkeskolen lengtet hun ut av bygda. Hun drømte om å dra i «fotefara» til bestefar og ikke havne i tralten, med mann og barn og uten eget yrkesliv. Som 17-åring ankom hun Oslo. Etter sju år bak skranken i Posten tok hun et oppgjør med seg selv. Var det dette hun ville?

Resultatet ble Nansenskolen på Lillehammer, hvor samfunns­engasjementet ble vekket. Deretter sosialskolen, med praksis i Kautokeino, og en tid med husokkupasjon og etter eget sigende «rabulistiske diskusjoner».

Før hun igjen satt bak skranken på Posten.

– På sosialskolen var det så mange prektige folk at jeg tenkte at «Gud bedre, da må det være ille i sosial­vesenet!», sier Granby, som snart ble headhuntet til å bygge opp ute­kontakten i Trondheim og rydde opp i bråket rundt byens fritidsklubber.

Der fattet hun interesse for ungdom som sleit med rus. Å danne kollektiv var i vinden, og i 1981 kunne hun ta imot de fire første ungdommene hjemme på gården Granby. Sammen med fire ansatte holdt hun det gående til 2001. I alt hadde de hovedansvaret for 30 ungdommer, fire i slengen, med gode resultater.

En «jævla drittkjerring»

– Det var 24 timer i døgnet, i nesten 20 år. Det var en livsstil, sier Granby, som kom tett på både egne og andres svarte flekker og ømme tær.

På forhånd var lokalsamfunnet skeptisk, men motstanden stilnet da de oppdaget at ungdommene faktisk oppførte seg. På gården holdt de hardt på rutiner, regler og folkeskikk, og hadde samtidig åpen dør for dem som stakk av.

– Å bli kalt en «jævla drittkjerring» var dagligdags, sier Granby og ler.

Når ungdommene prøvde seg, for nok en gang å bevise at voksne ikke var til å stole på, sto hun fast som en klippe. Flere ganger kunne det ha eskalert. Som da Granby mistenkte rusmidler og ba om å få inspisere en sekk. Gutten svarte med trusler, og Granby sa at «du får bare slå, jeg skal ha den sekken». Han svarte at det skulle han gjøre, men at han ikke gadd å betale for nye briller. Og da han så, varsomt, tok av henne brillene, begynte begge å le.

– Jeg har flere ganger vært i situasjoner som kunne spunnet ut av kontroll om ikke jeg hadde beholdt roen, sier Granby.

For trange rammer

Etter hvert ble de politiske rammene for lengde på opphold strammet inn, og Granby valge å avslutte.

– Min erfaring er at det tar minst to år før ungdommene begynte å ha en viss tillit til oss, sier Granby.

Hennes hovedbudskap er at det tar lang tid å utvikle bærekraftige relasjoner med ungdom som har blitt utsatt for vold, svik og omsorgssvikt. Hadde det bare vært rus som plaget dem, hadde rusomsorgen vært enkel, hevder hun.

– Man får ikke hjulpet dem med den tyngste bagasjen med korte opphold. Da er det like greit å la være.

16 år etter at Granby la ned kollektivet, er hun glad hun var ryddig på å avslutte hjelperelasjonene til ungdommene. For noen få er hun fremdeles «Mor Selbu» og ekstrabestemor, men da som jevnbyrdig og ikke hjelper.

Norges første «særbo»

Selv har hun flere ganger stoppet opp etter hvert som livet gikk. Ingenting skal bare skje. Alt skal i så fall også velges. Mannen Åge Sandvold møtte hun for eksempel ett år før kollektivlivet startet:

– Vi er kanskje blant de aller første som kalte oss «særbo» i Norge, sier Granby.

Mens Åge hadde tre tenåringsbarn og var i gang med etableringen av et datafirma i Sandnes, hadde Granby hendene fulle med kollektivet. Resultatet ble 17 år i et forpliktende forhold, hver opptatt på sin kant. Og da Åge ble pensjonist, kom han flyttende, en viktig brikke både i museet og livet.

Nå er tempoet skrudd ned. Det som før gikk fort, går saktere:

– Av og til må jeg le, når jeg tenker på den siste travle tida, sier Granby.

Fremdeles er det første hun gjør om morgenen å hive på seg bade­kåpen og gå ned til Selbusjøen for å ta et kaldt og oppfriskende bad og litt «strekk og bøy». Verken hun eller Åge ser ut av vinduet for å vurdere været, men tempoet ned bakken er ikke like raskt som før. Heller ikke på de mange reisene til Amerika, hvor de har gått i fotefara til bestefar Kristen mange ganger.

Familiegjenforening og skaut

– Jeg har gravd og gravd, sier hun, om utallige turer til arkiver, kirkegårder og møter med norsk­amerikanere i tredje, fjerde og femte generasjon.

– Folk er folk, de har ikke forandret seg vesentlig siden utvandringen begynte for 150 år siden, sier Granby, som holder foredrag om hva vi kan lære av vår utvandrerhistorie i møte med dagens innvandrere, sier Granby.

Og parallellene er slående. De som dro fra Norge, rømte fra fattigdom og politisk trange kår. De dro over havet, bosatte seg på prærien, sendte billetter hjem, og flere kom etter. De etablerte gårder som grenset mot hverandre, hadde norske skoler og egne kirker med norsktalende prester. De giftet seg med hverandre, eller hentet koner fra gamlelandet. Kjerringene gikk i skaut og stakk, og holdt på sitt, selv om de amerikanske damene syntes de så rare ut.

Lærte ikke språket

Som mange av dagens innvandrere sendte nordmenn penger hjem, i 1910 et beløp tilsvarende 25 prosent av statsbudsjettet. Til sammenligning stammer 17,2 prosent av årets statsbudsjett fra oljepenger. Mange av de første som dro, var unge menn. Og det gikk flere generasjoner før de var integrert og snakket engelsk.

– Det er fullt forståelig, slik var det med våre, og slik er det i dag. Det har noe med røtter og trygghet å gjøre, sier Granby, som mener innvandrerne bør lære seg å leve i Norge, men at vi som samfunn samtidig må ha forståelse for hvorfor de stritter litt imot. Det gjorde vi også, til gagns:

– Vi må forholde oss til at dette er en prosess og ikke vond vilje.

Nysgjerrige busslaster

Fra 1836 og fram til andre verdenskrig forlot rundt 900.000 nordmenn gamlelandet, noen til en bedre framtid, andre til fattigdom og «præriesjuke». Bare fra Selbu, som var en av bygdene med stor utvandring, reiste halve befolkningen mellom 1857 til 1900.

Sammen med mannen Åge mottar Granby omtrent 30 grupper hvert år som leter etter slekt og røtter i Norge. Alle blir møtt med omvising og massiv kunnskap. Både museet og virksomheten drives på frivillig basis, men håpet er at kunnskapen skal bevares og spres også etter at de to ikke orker å drive lenger.

livet@klassekampen.no