Print URL: http://501-kkweb.newscyclecloud.com/article/20170808/ARTICLE/170809967

Tjue år etter innkjøpsordningen ble oppettet, har ikke vilkårene for barnesakprosaen endret seg vesentlig:

Faktabøkene forsvinner

Av Maria Lokna og Yngvild Gotaas Torvik (tekst) og Skjalg Bøhmer Vold (foto)

Publiseringsdato: Tirsdag 8. august 2017

Seksjon: Kultur og medier

FAST LÅNER: På Deichmanske bibliotek finner Mikael Holdhus Sjursen (5) fram til seks ulike bøker om dinosaurer, fisk og biler. Ifølge forfatter Cecilie Winger er norske faktabøker for barn og unge en utrydningstruet sjanger.

Bare hver fjerde sakprosabok for barn ble kjøpt inn av Kulturrådet i fjor. Sjangeren har gjennomgått en litterær massakre, mener forfatter Cecilie Winger, som nå gir ut sin siste sakprosabok.

bøker

– Denne også, mamma!

Mikael Holdhus Sjursen (5) drar ut en svær bok fra faglitteraturhylla på Hovedbiblioteket til Deichmanske i Oslo: «Fantastiske dinosaurer» skal helt klart bli med ham hjem, sammen med «Hallo havet» og en bok om dyr.

– Men hvor er bilbøkene?

Ifølge forfatter Cecilie Winger blir det stadig lengre mellom faktabøkene skrevet av norske forfattere i bibliotekenes hyller.

I 2016 kom det ut omtrent 80 nye, norske sakprosatitler for barn og unge. Bare 22 ble kjøpt inn til innkjøpsordningen, som sørger for at bøkene blir distribuert til bibliotekene.

– Denne litterære sjangeren har i løpet av de siste få årene gjennomgått en langsom massakre, forteller forfatter Cecilie Winger.

I et innlegg i Aftenposten sist søndag forklarte forfatteren hvorfor hun nå gir ut sin syvende og siste sakprosabok for barn og unge. Nå er denne sjangeren utryddingstruet, sier forfatteren.

– Jeg hører stadig flere kolleger gi uttrykk for bekymring og frustrasjon over vilkårene til forfattere som skriver sakprosa for barn.

FAKTA

Innkjøpsordningen for sakprosa:

• På 1970-tallet traff en bølge av masseproduserte, oversatte sakprosabøker det norske markedet.

• I 1996 ble innkjøpsordningen for ny norsk sakprosa for barn og unge etablert.

• Det gis ut cirka 1200 nye titler for barn og unge årlig, om lag 20 prosent er sakprosa.

Langsom bok-massakre

Innkjøpsordningen for ny norsk sakprosa for barn og unge ble opprettet i 1996, med formål om å styrke den nye norske sakprosaen for målgruppa. Bakgrunnen var at feltet var dominert av masseproduserte, kommersielle oversettelser.

Tjue år senere ser «alle» ut til å være enige om at det gis ut for lite god, norsk sakprosa for barn og unge. Men utgivelsesbildet ser påfallende likt ut og vilkårene fortsatt dårlige ut for forfatterne.

Innkjøpsordningen sikrer ikke bare økonomien til et forlag, det sørger også for at bøkene blir spredt i 1550 eksemplarer til landets biblioteker og dermed gjort tilgjengelig for leserne.

Når innkjøpspotten har vært såpass liten, har forlagene vært redde for å melde inn bøker, siden risikoen for at de skal gå med underskudd har vært svært høy. Resultatet har derfor vært at forlagene utgir og melder inn stadig færre sakprosabøker til Kulturrådets innkjøpsordning, forteller Cecilie Winger.

– I tillegg er det langt billigere å oversette dinosaurbøker, og derfor utgis det stadig færre sakprosabøker skrevet på norsk, for norske barn og om norske emner, sier hun.

Går særlig ut over guttene

På Deichmanske bibliotek i Oslo manøvrerer Mikael seg stødig og i raskt tempo langs bokhyllene, med ett mål for øye: faktabøker med fine bilder av biler, motorsykler, gravemaskiner og lastebiler.

– Fantastiske biler! Ja! Den skal vi ha, stråler Mikael.

Seks bøker får bli med ham og mamma Elisabeth Holdhus Sjursen til kassa, alle sammen faktabøker om ting og tang og om hvordan verden henger sammen. Dét er god fangst i en hverdag hvor skjermen er i kontinuerlig konkurranse med bøker, forteller mamma Elisabeth Holdhus Sjursen.

Forfatter Cecilie Winger mener det er særlig guttene som taper på utviklingen, fordi de ofte foretrekker bøker fra virkeligheten.

Winger har alltid hatt det som sin hjertesak å få gutter i alderen åtte til tolv år gladere i å lese.

– Jeg mener sakprosa for barn sannsynligvis er den viktigste litterære sjangeren når det gjelder å utvikle gutters leseferdigheter, sier hun.

Formidler og spesialistbibliotekar Korana Kurtovic ved Hovedbiblioteket til Deichmanske i Oslo, bifaller.

– Det er særlig gutter som spør oss om faktabøker, i alle fall de rundt seks-åtte år som lar seg fascinere av fine bilder. Når de blir ti år gamle og eldre, foretrekker de gjerne Google for å lære om virkeligheten, sier Kurtovic.

Savner virkelighetsbøker

Magasinet Faktafyk var et prosjekt for ungdom, opprettet av Kunnskapsdepartementet i 2012. Da Hilde Slåtto tok over redaktørstillingen, var det få boktitler å skrive om.

– I tillegg omfattet sjangerbegrepet til forlagene alle barn i alderen 10 til 16 år. Dette er en variert målgruppe, både når det gjelder interesser og leseferdigheter.

De tre første numrene av Faktafyk hadde et opplag på 125.000, men etter hvert som den økonomiske støtten ble redusert, har opplaget falt drastisk. Siste utgave ble gitt ut i januar i år, med 30.000 i opplag.

– Vi hadde mange engasjerte lesere, som skrev inn til oss og fortalte hva de likte å lese. Hungeren etter bøker om virkeligheten var så tydelig, forteller Slåtto.

kultur@klassekampen.no

UNDERSAK

– Må finne en balanse

Seksjonsleder Arne Vestbø i Norsk kulturråd er enig i at det er for få og gode nok sakprosabøker for barn, men er ikke sikker på om innkjøpsordningen alene kan løse problemet.

– Det handler om å finne et balansepunkt mellom bredde og kvalitet, og vi spør hvordan vi kan bidra til å forbedre begge deler. Spørsmålet er om svaret er å kjøpe inn så godt som alt, slik vi gjør med skjønnlitteratur, eller se på andre løsninger.

De siste årene har Kulturrådet gått gjennom alle innkjøpsordningene. Sakprosa for barn og unge har vært mye diskutert.

– Fordi vi fortsatt ønsket å satse på sjangeren, flyttet vi noen midler fra innkjøpsordningen til produksjonsstøtte, slik at forlagene kan søke tidligere i prosessen.

I tillegg har Kulturrådet støttet et skrivekurs i sakprosa for barn og ungdom i regi av blant annet Barnebokinstituttet. Vestbø legger til at produksjonskostnadene til disse bøkene ofte er høye, og at det må flere aktører til for å endre situasjonen.

– Kulturrådet og innkjøpsordningen spiller en viktig rolle, men samtidig er det et komplisert samspill mellom bibliotek, bokhandlere, media, sier han.