Print URL: http://www.klassekampen.no/article/20170807/ARTICLE/170809889

Spiritualized-konsert: Med Oslo-Filharmonien og Traces Gospel Choir.

Jo flere vi er sammen

Av OlØstrem

Publiseringsdato: Mandag 7. august 2017

Seksjon: Musikkmagasinet

Spaceman: Jason Pierce – fra Rugby, England, via London, og til Tøyenparken i Oslo.

Store tider: Onsdag går Jason Pierce på Øya-scenen med 30 andre, og straks er han ferdig med det som blir hans siste rockeplate noensinne.

Intervju

– Hvordan det kommer til gå? Om det var et konserthus vi skulle spille i, ville vi vært trygge. Men på en rockefestival? Jeg aner virkelig ikke, og det er jo akkurat det som blir spennende å finne ut av.

På telefonen fra London har vi Jason Pierce, gitarist og mangeårig frontmann i Spiritualized – space/kunst/kraut-rockebandet som sprang ut av det oppløste psykedeliabandet Spacemen 3 (1982-1991). Spørsmålet Pierce prøver å besvare er knyttet til den kommende opptredenen på Øyafestivalen, der han fronter et Spiritualized utvidet med medlemmer fra Oslo-Filharmonien, samt Oslo-baserte Traces Gospel Choir.

– Dere gjør ikke akkurat veldig mange konserter for tida, så hvordan kom akkurat denne jobben i stand?

– En ting er et ønske om å kunne forandre litt på live-presentasjonen av rockemusikk. Vi er heller ikke ferdig med neste plate og skulle det bli noen konsert denne sommeren, ville jeg at det skulle være noe vi ikke har gjort på festival før, med så mange folk på scenen som mulig. Så dette blir stort, med låter hentet fra hele historien vår, sier Pierce, som kan se tilbake på totalt sju Spiritualized-album etter debuten med «Lazer Guided Melodies» i 1992.

– Hvordan foregår forberedelsene med orkesteret?

FAKTA

Spiritualized:

• Band dannet i 1990, har siden starten hatt Jason Pierce som frontfigur og eneste faste medlem.

• Oppstod etter oppløsningen av psykedeliarockebandet Spacemen 3, blant annet kjent for arbeidstittelen/metoden «Taking drugs to make music to take drugs to».

• Har gitt ut sju album, der tredjeplata «Ladies and Gentlemen We Are Floating in Space» (1997) nok er den mest anerkjente.

• Pierce har ved to anledninger vært alvorlig syk, men er nå frisk, i ferd med å ferdigstille et nytt album.

– Det blir knapt med øving. Men settet kommer til å bestå av låter som passer dette formatet. Og siden en del av dette har elementer av free form, er det jo greit at vi ikke øver for mye. På den måten beholdes et element av overraskelse. Og blir det sånn at vi mislykkes, gjør vi det i stor skala. Heldigvis er de langt bedre musikere enn meg, hehe.

Tanker om ‘97-klassikeren

Å låte stort er ikke akkurat noe nytt for Spiritualized. I år er det 20 år siden deres mest kjente utgivelse, monumentale, bejublede «Ladies and Gentlemen We Are Floating in Space» – som tittelen indikerer; en svevende affære, med innslag av både jazz, soul, blues, gospel og whatnot. Men platens sentrale plass i nyere rockehistorie til tross, opphavsmann Jason Pierce mener at den ikke stikker seg mye ut fra resten av katalogen.

– Klart det var en grundig og fokusert innspilling, der vi holdt på helt til plata var så bra som den kunne bli. Og klart det var hyggelig da mediene i slik en grad plukket opp musikken vår, men sånt er av og til tilfeldig. Jeg synes ikke skiva er så spesiell, det er flere av de andre jeg liker bedre. Mottakelsen av en plate handler mye om timing, i hvor stor grad selskapet backer deg i produksjon, lansering, omslag og slikt.

– Hva med tekstene dine? Kan man si at den lett nedslående blandingen av rusmisbruk, kjærlighetssorg og annet trøbbel innvarslet en ny tidsånd, altså bort fra 90-tallsoptimismen som årene før hadde preget britisk rock?

– Jeg jobber ikke sånn, det er ikke sånn at jeg har et bestemt publikum i tankene når låter skrives. I stedet er jeg veldig personlig. Igjen: Det at noen plater treffer, handler mye om tilfeldigheter.

– Jo da. Men vurderingene den gang og etterfølgende nyanmeldelser er ganske unisone i sin begeistring, det er en plate som ikke akkurat har tapt seg veldig. NOE spesielt må ha foregått?

– En ting som skiller den fra de andre, er at den er bygget opp som en symfoni. Jeg sier ikke at den er en symfoni, men at strukturen er lik. Man kan finne både det helt frie, ambient og noise om hverandre, men pakket inn av mindre komplekse låter som for eksempel «Broken Heart». Dette gjør nok at mange flere enn ellers fikk med seg det som i utgangspunktet var utfordrende saker, og er kanskje noe av grunnen til at i hvert fall mange journalister falt for skiva. Her er spor av frijazzsaksofonist Peter Brötzmann og Stooges, brutt opp av rolige, mer tilgjengelige partier.

Store produksjoner

Utgivelsen er også interessant som et tidsbilde på en bransje fortsatt på vei oppover, der et såpass lite salgbart indieband som Spiritualized fikk backing til å gå i gang med en tidkrevende, kostbar innspilling.

– For å finne Den store musikken må man lytte, lete og spille mye, sier Pierce.

– Sånt krever tid. Og penger. I dag må sånn musikk derfor lages hjemmefra, der man har råd til å ta seg tid.

– Fram til neste utgivelse, «Let It Come Down», trengte du fire år – og en enda større produksjon. Plata er beryktet for sitt megalomane apparat, med godt over 100 musikere i sving. Var det en sånn «La oss se hvor langt vi kan pushe det her»-tankegang?

– Kanskje. Hvorfor vi endte opp med over 100 musikere, er jeg ikke helt sikker på. Mulig det var et tall noen tok ut av løse lufta! Det er en plate der noe funket, ting som er virkelig bra. Så har du andre ting som ikke er så vellykket.

– Til «Amazing Grace» (2003) var ting tatt atskillig ned. Var det et direkte resultat av de foregående platene?

– Det handlet mer om inspirasjon fra musikere som jobbet mer umiddelbart; folk innen friimpro og jazz, som Spring Heel Jack, Han Bennink og Matthew Shipp. Jeg ble interessert i hvordan de lagde plater, med mer trykk på framføring enn studio.

Plate på sine eldre dager

Spiritualizeds to påfølgende plater, utgitt 2008 og 2012, har også blitt godt mottatt. Og akkurat nå nærmer 51-årige Pierce seg ferdigstillelse av album nummer åtte.

– Men det har tatt tid. Folk i 50-åra skal egentlig ikke lage rockeplater, så dette MÅ bli et great statement. Jeg har samlet alle de løse trådene som henger rundt meg, og nå begynner jeg å nærme meg noe.

– Hvordan låter det?

– Hm. Tror jeg nøyer meg med å si at jeg leter etter noe som folk på min alder mangler, det som gjør at rock kan låte friskt. «Neste gang» kommer jeg ikke til å være langt unna å runde 60, og jeg ser ikke for meg å skulle lage en rockeplate da.

– Har lest et sted at dette blir den siste skiva ...!?!

– Jeg skal alltids jobbe mer med musikk. Men den store gleden med musikk er å spille live, å være i studio er mer intens fokusering. Så ja, den kommende skiva blir viktig. Den må være perfekt.

– Apropos perfeksjon. Hva er favoritten blant Spiritualized-utgivelsene?

– Vår andreplate «Pure Phase». En gang på en åtte timers biltur var det kun den skiva jeg hadde på anlegget. Dette var en utgivelse ikke så mange andre likte, men der var altså jeg, stuck i en bil med bare den musikken, og tåke og regn rundt meg. Der og da syntes jeg at denne plata er et ekte kunstverk, en tanke jeg fant en slags pervers glede i.

olavo@klassekampen.no

Onsdag spiller Spiritualized i Sirkus på Øyafestivalen, sammen med Oslo-Filharmonien og Traces Gospel Choir.