Print URL: http://www.klassekampen.no/article/20170805/PLUSS/170809829

Et demokrati uten konspirasjonsteorier er et dødt demokrati:

Teori og praksis

Av Christian Bennike (Foto: Sofie Amalie Klougart)

Publiseringsdato: Lørdag 5. august 2017

Seksjon: Dokument

Iscenesettelse? Den danske kjemiprofessoren Niels Harrit viser for over trehundrede gang hvordan han mener at angrepet 11. september 2001 foregikk.

På INNSIDA: Danske Niels Harrit hevder at 11. september 2001 var en inside job. Finnes det en tydelig grense mellom sunn maktkritikk og sprø konspirasjonsteori?

I et lyst lokale i Kødbyen i København, med avdekkede takbjelker og store vinduer, ser Niels Harrit ut som en skuespiller som har kledd seg ut som vitenskapsmann: bukser med press, bukseseler, stripete skjorte, og en altfor stor mørkelilla ullblazer hvor ermene faller ned over knokene.

Harrit tygger nikotintyggegummi og kobler noen høyttalere til laptopen.

– Hva gjør vi med kaffe? spør han den frivillige assistenten, Ernst.

Niels Harrit har vært gjennom dette før. 325 eller 326 ganger, hvis han husker riktig. Så mange foredrag har han holdt siden 2006, da han ble fascinert av «den mest uventede og uforklarlige kollapsen i moderne arkitekturs historie», som det heter på plakaten ved døra.

Det er en utrolig tanke: at angrepet mot World Trade Center 11. september 2001 ikke var en terroraksjon, men en inside job. At flyene var fjernstyrte, at bygningene var fulle av sprengstoff, og at verdens ledere nå dekker over løgnen – BBC og George W. Bush, ja, selv den daværende danske stats­ministeren Poul Nyrup Rasmussen skjuler sannheten for verden.

Men Harrit har funnet den rykende pistolen: bygning 7. Det sjuende tårnet i World Trade Center-komplekset, som ikke ble truffet av noe fly, men som likevel falt sammen. Det er en liten sprekk i den gigantiske dekkhistorien, og det er dette kvelden handler om – en vaskeekte konspirasjonsteori.

FAKTA

Konspirasjonsteori:

• En konspirasjonsteori er ifølge Store norske leksikon «en forklaringsmodell som går ut på at myndighetene og/eller andre mektige grupper i hemmelighet sammensverger seg for å fremme sin egen, skjulte agenda».

• Niels Harrit er lektor i kjemi ved Københavns universitet, og kjent for sin teori om at terrorangrepet i New York 11. september 2001 var iscenesatt.

• Konspireringen rundt 11. september har blusset opp her til lands etter at redaktør i Ny Tid, Truls Lie, delte en artikkel om at en CIA-agent på døds­leiet skal ha innrømmet fiksingen av angrepet. Nettstedet som publiserte saken skal være kjent for å spre falske nyheter. Til Dagens Næringsliv 18. juli sa Lie at han «mener 11. september sannsynligvis var en kontrollert sprengning».

Konspirasjons­teoriens retorikk:

• I boka «Conspiracy» lister den britiske historikeren Daniel Pipes opp fire retoriske knep som de fleste konspirasjons­teoretikerne bruker:

• De kaster om seg med vage pronomen – «de» og «dem».

• De opererer med et overflødighetshorn av navn, datoer og tall.

• De avviser folk som motsier dem med begrunnelsen om at de er «in on it».

• De forklarer hullene i teoriene sine med nye konspirasjoner. Hvis det viser seg at rettsmedisinerne bare fant én kule i John F. Kennedys kropp, må det være fordi noen har brutt seg inn i likhuset og fjernet de andre kulene. Voila, en ny konspirasjon.

Fire bøker om konspirasjonsteori:

• Joseph E. Uscinski og Joseph M. Parent: «American Conspiracy Theories», 2014

• Richard Hofstadter: «The Paranoid Style in American Politics», 1964

• Daniel Pipes: «Conspiracy», 1997

• Luc Boltanski: «Mysteries and Conspiracies», 2014

I en tid der verden diskuterer løgn og fakta som aldri før – fake news, Donald Trump og «postfakta-samfunnet» – har konspirasjonsteori blitt det ultimate skjellsordet. Trump kaller demokratene for konspirasjonsteoretikere når de snakker om hans russiske forbindelser. Og demokratene kaller Trump for konspirasjonsteoretiker når han snakker om klimaendringer og hemmelige avlyttinger.

Det er jo noe i det

Men hvorfor er konspirasjonsteorier egentlig et problem? Kunne vi ikke like godt se Harrit og kompani som gode demokratiske borgere som ikke godtar halve sannheter, men heller taler makta midt imot og trekker selvstendige konklusjoner?

Noen konspirasjonsteorier viser seg jo å være sanne. Bevares, ikke de som er helt sprø – som at Stasi har funnet opp smurfene for å illustrere det ideelle kommunistiske samfunnet; at Aids er spredt av den amerikanske regjeringen for å drepe homser og svarte; at det britiske kongehuset er reptiler fra det ytre rom – men tenk på Edward Snowden. Da han sto fram og fortalte om systematisk masseover­våking, ble han omtalt som en gal konspirasjonsteoretiker. Tenk på Irak-krigen i 2003: I over en time satt Colin Powell – den mest respekterte mannen i den amerikanske regjeringen – foran FNs sikkerhetsråd og rullende tv-kameraer for å overbevise hele verden om at Saddam Hussein hadde «weapons of mass destruction». Han viste satellittbilder og siterte hemmelige kilder, og spilte av avlyttede telefonsamtaler, helt til det var hevet over enhver tvil at krig var den eneste muligheten. Men det var ingen masseødeleggelsesvåpen. Powell har seinere angret på talen. Det var løgn.

Tenk på alle de militærkuppene der CIA har hatt en finger med i spillet. Tenk på Watergate.

– Det hender faktisk at mektige menn møtes i trange, røykfylte lokaler og planlegger et statskupp, sier den britiske statsviteren David Runciman i en forelesning om konspirasjonsteori på London School of Economics.

– Det skjer ikke bare på film. Det skjer i virkeligheten.

Spørsmålet er hvor grensen går mellom sunn maktkritikk og helsprø konspirasjon?

Dødt kjøtt og varm luft

19 menn og én kvinne sitter klare når Niels Harrit går opp på scenen.

– Vi skal ikke snakke om politikk, lover han.

– Vi skal snakke om virkelige ting.

Og så trykker han på gasspedalen. Filmklipp og tidsmålinger, plantegninger og grafer, fotografier og kulepunkter strømmer over lerretet i en sky av informasjon. Stålkonstruksjoner i Caracas og pyroklastiske støvskyer, kjemiske formler, foto fra termiske kameraer og elektronmikroskop.

Konklusjonen er at myndighetenes historier er løgn.

– Dødt kjøtt og varm luft, som Harrit sier.

De offisielle forklaringene på 11. september stemmer ikke overens med tyngdeloven, sier han og trekker fram en hårbørste fra veska. Så klatrer han opp på et bord, ser ned på tilhørerne og holder fram børsten med strak arm. Nå har den potensiell energi, forklarer Harrit, som om publikum var elever i en politisk ukorrekt naturfagtime.

– Én, to, tre.

Så slipper han børsten.

– Og med dette beskjedne smellet traff denne hårbørsten dette beskjedne bordet, sier han.

– Ifølge den offisielle rapporten har det dere akkurat så ikke skjedd.

Et klart ledende spørsmål

Så er det pause. Harrit setter seg ved bordet og tar en bit av en hel tomat. Han har med noen rugbrødskiver i en liten plastpose.

Erik Lemcke på 72 år hører foredraget for første gang.

– Hvis det stemmer der Harrit sier, så er det som har kommet ut fake news, sier han og ser dem han snakker med dypt i øynene.

– Men hvem pokker er det som har fløyet de flyene inn i de tårnene på et tidspunkt der de kunne kollapse?

– Tror du at politikerne og ekspertene juger så mye at de kan ha funnet på hele denne forklaringen?

– Det skal du ikke få meg til å svare på. Det var det som heter et klart ledende spørsmål. Jeg arbeider nemlig med spørsmål i hverdagen, sier Lemcke og forklarer at han arbeider med «organisasjonsutvikling og personlig utvikling».

– Men tror du at det er mektige folk som forsøker å juge?

– Ja! Hvis du tar free21.org (en alternativ nyhetsside, red.), så har de beskrivelser av Tonkin-episoden som startet hele Vietnamkrigen. Det var løgn. Og i noen sammenhenger leier man eventbyråer til å starte ting som ikke er sant, og det gjør man fra regjeringens side, sier han.

Og han har faktisk rett.

Den 10. oktober 1990 satt den 15 år gamle kuwaitiske jenta Nayirah seg til rette i vitneboksen i den amerikanske kongressen. Hun gråt foran tv-kameraene og forklarte at hun hadde sett bevæpnede irakiske soldater storme inn i på et sykehus i Kuwait, der de rev spedbarna ut av kuvøsene og lot dem dø «på det kalde gulvet».

Nasjonen var rystet. Døde babyer! Amnesty International bekreftet at 312 spedbarn hadde mistet livet, og de følgende dagene gjentok president Bush denne historien ti ganger i et forsøk på å overbevise amerikanerne om å gå til krig mot Saddam Hussein. I januar godkjente Senatet krigen med et flertall på bare fem stemmer – seks senatorer nevnte eksplisitt Nayirahs historie som en grunn til å stemme for.

Men alt sammen var løgn. Nayirah hadde ikke vært på noe sykehus, hun var datter av Kuwaits ambassadør i USA, og historien var funnet opp av PR-byrået Hill & Knowlton, som var godt betalt av regjeringen i Kuwait. Konspirasjonen ble først avslørt to år seinere, da krigen for lengst var over.

Skattejegerne

Den britiske akademikeren Michael Billig har en gang sagt at «konspirasjonsteoretikeren er for den profesjonelle historikeren det skattejegeren er for arkeologen». Det er ikke helt feil. Vitenskapsmenn og konspirasjons­teoretikere springer ofte ut fra samme stamme.

– Begge ser sprekker i den offisielle fortellingen og angriper de etablerte sannhetene med så mye skepsis som de klarer å få fram, sier David Budtz Pedersen, som er førsteamanuensis ved instituttet for kommunikasjon ved Aalborg universitet i Danmark.

Forskjellene er at forskere setter opp hypoteser som testes med eksperimenter, kontrollgrupper og fagfellevurdering, danner konspirasjons­teoretikerne ofte halvlukkede nettverk av likesinnede som ikke forsøker å motbevise sine egne teorier – de leter tvert imot etter indisier som bekrefter dem.

– De samler inn indisier uten å utsette seg selv for kritikk. Det skjer nesten aldri at konspirasjonsteoretikere sier: «Aha, i lys av ny kunnskap har jeg nå revidert min oppfatning», sier Pedersen.

Det ser ut til at internett har gjort konspirasjonsteorier mer synlige og fått dem til å spre seg raskere – men det har neppe kommet flere. I 2014 analyserte statsviterne Joseph E. Uscinski og Joseph M. Parent fra universitetet i Miami 100.000 brev som lesere hadde sendt til The New York Times og Chicago Tribune mellom 1890 og 2010 – og det viste seg at mengden av konspirasjonsteorier er konstant.

Darwin var også ganske sprø

Fin Alfred Larsen, en 77 år gammel trekkspiller fra den danske landsbyen Dragør, har allerede hørt Harrits foredrag tre ganger, men han har troppet opp igjen. Han har hvitt skjegg, praktisk vindjakke og et Bluetooth-headset i øret.

– Det politiske systemet har ingen skrupler, sier han.

– Første og andre verdenskrig var også basert på løgner: Riksdagsbrannen. «Polen angrep først». Vi må alltid spørre: «Hvem tjener på det?», og det er det våpenindustrien som gjør. De har aldri tjent så mye som nå. Tyskland har et overskudd på milliarder. Israel selger våpen. Det holdt på å bli fred i verden, så det måtte skje noe. Han hadde ikke noe med det å gjøre.

– Hvem? Saddam Hussein?

– Ja, ja. Han gjorde ikke noe. Jeg er alltid skeptisk. Nixon var heller ikke til å stole på. Ingen har vunnet på den krigen.

Vi hopper ubesværet fra Adolf Hitler til Richard Nixon til det danske energiselskapet Dong og til danske kampfly.

– Og se nå, nå kjøper vi noen fly som er foreldet. Er det ikke sju–åtte steder vi er i krig for tida. Dong-salget, Fogh, som plutselig får en stor stilling der nede (i Nato, red.merk.). Det er god grunn til å være skeptisk. Hva er det de vil med dette? Hva får de ut av det?

– Hvem er «de»?

– De som kan ha nytte av det.

– Det er jo også mange som mener at Niels Harrit er en tulling.

– Det er jo det enkleste. Å gjøre ham til landsbyidiot. Det knepet har de alltid brukt. Luther var også idiotisk, og Darwin var også helt sprø, ikke sant?

Martin Sylvest, som til daglig er styrmann på et skip, er ikke i tvil: Tvillingtårnene ble sprengt i lufta fra innsida.

– Det er det eneste som gir mening, sier han.

Noen ganger, når det er familie­selskap og han får litt å drikke, nevner han for folk at 11. september ikke var et terrorangrep.

– Og da begynner folk å skule. Folk kaller meg teoretiker og sølvpapirhatt og slike ting.

– Har du vært på nettet og sett på noen av dem som motbeviser Niels Harrit?

– Motbeviser hva? Hva er det du mener?

– Det er vel ikke så kontroversielt å si at mange mener ting har foregått på en annen måte enn Niels Harrit.

– Du kan se på en film hvor mange sekunder den (bygning 7, red.) bruker på å falle sammen. Det er naturvitenskapelig. Det er ikke hvorfor. Det er hvordan. Vi forholder oss ikke til hvem som har gjort det og hvem som har tjent på det. Jeg vet ikke om det er jødene eller al-Qa’ida eller hvem det er. Men den historien vi har fått, den holder ikke vann. Det gjør den pinadø ikke.

– Hvorfor stoler du ikke på politikerne eller media?

– Alle har en interesse. Ta legene: Når du går til legen, kan du ikke vite om han er ute etter å helbrede deg eller om han vil betale avdraget på hytta.

Ikke fly, men sprengstoff

Så starter Harrit opp igjen, og nå nærmer vi oss kveldens hovedrett: nanotermitt. Et brennbart kjemikalie som Harrit selv har skrevet en artikkel om som angivelig beviser at det var sprengstoff i tvillingtårnene 11. september. Nanotermitt er oksesteika i Harrits treretters meny. Det er den rykende pistolen.

– Det er helt innlysende at det har blitt brukt sprengstoff, sier han og peker med den røde laserpekeren.

– Det var ingen flykaprere. De 19 unge mennene som ble hengt ut for dette. Sju av dem meldte seg dagen etter og var i live.

BBC vet alt om det, sier han, for de meldte om kollapsen av bygning 7 før det skjedde.

– Og vår egen statsminister, Poul Nyrup Rasmussen, fikk vite det ti minutter før: «Nå styrter tvillingtårnene sammen». Jeg kan vise deg videoen hvis du vil, sier Harrit til én av tilhørerne.

Han innrømmer at det var fysiske fly som traff tvillingtårnene – han tror ikke på den såkalte «no plane theory» – men det var helt sikkert ingen piloter, ingen kapring, og ikke noe fly som traff Pentagon.

Pornografi for journalister

Mads Brügger, som er programsjef i den danske radiokanalen Radio24syv, kaller konspirasjonsteorier «pornografi for journalister».

– Det kan ligge en sunn og god maktkritikk i konspirasjonsteorier. Kritikken av Bilderbergerne er relevant, det samme med Davos. Smolensk i Polen smaker av fugl, og forløpet omkring DONG har vært genfundenes fressen for konspirasjonsteoretikere.

Journalistikk har faktisk en hel del til felles med konspirasjonsteori. I 1972 trodde The Washington Post-journalistene Woodward og Bernstein på den vanvittige tanken om at USAs president var en del av et komplott. Émile Zola trodde Alfred Dreyfus var offer for en konspirasjon. Og Dagbladet Information trodde på Edward Snowden da han fortalte om systematisk overvåking.

Noen må jo undersøke de utrolige historiene hvis nye sannheter skal bli avdekket. Og hvis ingen utfordrer makthavernes forklaringer, dør demokratiet.

– Et demokrati uten konspirasjonsteorier er et dødt demokrati, som David Runciman sier i forelesningen sin.

Men de mest innbitte konspirasjonsteoretikerne går ett skritt for langt.

– Ofte blir alt sammen hektet av fra virkeligheten med romvesener, frimurere, Illuminati og Area 51, sier Mads Brügger.

– Det er veldig menneskelig at vi vil rote rundt i kaffegruten og finne en mening med alt sammen. Men konspirasjonsteoretikerne glemmer det gamle ordtaket: «Man bør aldri bruke ondskap som forklaring hvis det holder med dumhet.» Ting går galt folk gjør dumme ting, og meningsløsheten er det bærende prinsippet i universet.

Konspirasjoner er så fristende nettopp fordi de tilbyr en enkel forklaring, mener han.

– Akkurat som religion, sier Mads Brügger.

– Det er en forklaring som får alt til å gi mening.

Studien fra universitetet i Miami viser at de unge og lavt utdannede er overrepresentert blant de ivrigste konspirasjonsteoretikerne – men det er like mange høyre- og venstre­orienterte, og like mange menn og kvinner.

Idiotstemplet

Vi har kommet til siste Powerpoint-slide.

– Oppsummeringen min er på 3,6 sekunder, sier Harrit og vender ryggen til publikum, som en freestylerapper som nettopp har pulverisert motstanderen sin. En ultrakort video av bygning 7 som styrter i grus, ruller over lerretet. The end.

Folk rister overrasket på hodet – det er helt sykt, dette her. En ung fyr i caps og hettegenser tar notater. En 23 år gammel vinduspusser forklarer følelsen:

– Da jeg så det første gang med kjæresten min, tenkte jeg bare: «Faen! Hva faen var det jeg så? Seriøst, hva i helvete …?»

Publikum siver ut i natta. Det er seint, og Harrit sitter alene igjen.

Men hvorfor fortsetter han? Det kan neppe være god butikk (20 mennesker som betaler 50 kroner i døra), og foredraget har fått mange mennesker til å stemple ham som en idiot, ja, faktisk har det ordet – «idiot» – vært gjenstand for rettslige drøftinger ved to instanser etter at danske Weekend­avisen i en artikkel kalte Harrit nettopp det.

Han stevnet avisen for injurier og tapte saken.

– Jeg gjør det fordi jeg er motstander av kriminalitet og mord på over 3000 mennesker, sier Harrit.

– Og fordi vi har vært i krig i 15 år. Basert på en løgn.

Han må ha foredragsbransjens mest insisterende blikk – øynene hans nekter å gi slipp når de først har fått tak.

– Martin Luther King holdt en tale i 1964 da han sa: «A time will come when silence is treason». Og det tidspunktet har vi passert for lengst, sier han,

– Det er vår vestlige sivilisasjon som står på spill.

Han løfter øyenbrynene.

– Ja, det er store ord.

Ord mot ord

Harrit var opprinnelig jazzmusiker, og hvis man googler ham, kommer det opp masse bilder der han spiller saksofon med lukkede øyne.

I årenes løp har en rekke kreative venstreorienterte personer nikket anerkjennende til teoriene hans, blant andre skuespillerne Jesper Klein og Flemming Jensen, og Gasolin-gitaristen Franz Beckerlee.

– Hvorfor tror du det er så mange mennesker i Danmark som ikke tror at det ligger en konspirasjon bak 11. september, men derimot et terrorangrep?

– Hør her, en konspirasjon innebærer at noen mennesker – mer enn to – rotter seg sammen. Teorien om Osama bin Laden og de 24 – eller 19 – fly­kaprere, er ikke det en konspirasjon?

– Det var ikke det jeg mente …

– Nei, nei, svar nå på spørsmålet. Er det ikke en konspirasjon?

– Joo …

– At Osama bin Laden skulle ha rottet seg sammen med al-Qa’ida og 19 flykaprere, det er en konspirasjon, ikke sant? Tror du på det?

Han uttaler alle stavelser i alle ord med en skarp københavnerdialekt.

– Jeg vil bare vite hvorfor du mener at så mange tror på den offisielle forklaringen.

– Fordi de tror på Kim Bildsøe (dansk journalist, red.merk). Men Danmarks Radio vet at det ikke er noen …

Han stopper midt i setningen.

– Skal vi ta et glass rødvin?

– Jeg orker rett og slett ikke mer i dag.

Så fortsetter han.

– … det er ingen beviser på at den offisielle historien er sann, og det ved Danmarks Radio utmerket godt. Og hvis du vil ha dokumentasjon på at Danmarks Radio vet det, så sender jeg det gjerne til deg. Og det er Maria Rørbye Rønns (Generaldirektør i Danmarks Radio, red.) kontor.

Bunnfall i flaska

Man forlater Harrit med en fornemmelse av at alt sammen bare er sprøyt, men også med et sandkorn av tvil. For hva om …? Hvorfor har vi egentlig aldri sett vraket av det flyet som fløy inn i Pentagon? Vet vi alt?

Den amerikanske skribenten Richard Grenier har en gang kalt konspirasjonsteorier «dumme menneskers visdom». Det virker ganske hardt. Man kan også se konspirasjonsteorier som et naturlig biprodukt av det frie ord – bunnfallet i flaska. Og det er jo vanskelig å unngå hvis vi også vil ha vinen.

Information har kontaktet DR for å høre om generaldirektøren er en del av et globalt cover-up for 11. september. Det avviser DRs pressetjeneste.

Det finnes mange argumenter mot Niels Harrits teorier – man kan lese noen av dem på debunking911.com og 911facts.dk.

feature@klassekampen.no

© Information

Oversatt av Lars Nygaard

UNDERSAK

Ti berømte konspirasjonsteorier som viste seg å være sanne

Jimmy Saviles pedofili

Fra 1965 til 2009 voldtok den britiske tv-kjendisen sir Jimmy Savile hundrevis av barn – den yngste var åtte år. Ingen gjorde noe. Tvert imot dekket BBC over det. Først etter Saviles død i 2011, ble skandalen avslørt. Den notoriske konspirasjonsteoretikeren David Icke hadde advart om saken i årevis, men ingen lyttet til ham – fordi han også mener at det britiske kongehuset i virkeligheten er reptiler fra det ytre rom.

Dreyfus-saken

I 1895 ble den fransk-jødiske offiseren Alfred Dreyfus dømt for spionasje og sendt til Djevleøya. Etter en årelang debatt som splittet Frankrike, kom det fram at han var offer for et antisemittisk justismord som gikk helt til toppen av det franske samfunnet.

CIA på LSD

Fra 1955 til 1965 drev CIA blant annet et bordell i San Francisco, der de betalte prostituerte for å lokke kunder til å ta LSD mens CIA-agentene så på det hele bak fargede glassvegger. Det var en del av det såkalte Project MKUltra, der CIA dopet intetanende innbyggere med LSD for å se om det kunne virke som sannhetsserum.

Nayirah og Gulfkrigen

I 1990 vitnet den 15 år gamle kuwaitiske jenta Nayirah i den amerikanske kongressen. Hun fortalte om irakiske soldater som stormet kuwaitiske sykehus og drepte barn som lå i kuvøser. Vitneutsagnet ble avgjørende for USAs engasjement i Gulfkrigen. To år seinere kom det fram at Nayirah var datter av den kuwaitiske ambassadøren, og at historien var en løgn fra PR-firma betalt av Kuwait.

Lance Armstrong

Lance Armstrong vant Tour de France sju år på rad. Men i 2013 ble han presset til å innrømme at han hadde vært dopet. Det kom også fram at Den internasjonale sykkelunion, UCI, hadde dekket over jukset.

Watergate

I 1972 brøt fem personer seg inn i Det demokratiske partiets hovedkontor i Watergate-bygningen i Washington. De hadde forbindelser til CIA og Nixons valgkampanje. Nixon løy og dekket over saken, men til slutt måtte han gå av.

Tonkinbukt-affæren

I 1964 ble et amerikansk krigsskip angivelig utsatt for et «uprovosert» angrep fra en nordvietnamesisk torpedobåt i Tonkinbukta ved kysten av Vietnam. Episoden fikk Lyndon B. Johnson til å presse igjennom en resolusjon i Kongressen. Det eskalerte Vietnamkrigen. Men historien var løgn – det innrømmet tidligere forsvarsminister Robert McNamara selv før sin død.

Snowden

Edward Snowdens lekkasjer avslørte i 2013 at den amerikanske og britiske etterretningstjenesten drev massiv og systematisk overvåking av innbyggere og politikere.

Manhattan-prosjektet

I USA under andre verdenskrig arbeidet 130.000 mennesker i all hemmelighet med å bygge verdens mest utrolig våpen: atombomben.

Militærkupp

I 1953 kuppet de britiske og amerikanske etterretningstjenestene i hemmelighet den demokratisk valgte regjeringen i Iran fordi den nasjonaliserte oljefeltene. BBC hjalp til. Suksessen ble gjentatt året etter i Guatemala i 1954. Og Chile i 1973.