Print URL: http://www.klassekampen.no/article/20170805/PLUSS/170809825

For ett år siden fikk Sumaya Jirde Ali en åpenbaring: Offentligheten trenger folk som henne.

Sumaya i stormen

Av Tekst: Ingrid Grønli Åm, Bodø Foto: Dan Mariner, Bodø

Publiseringsdato: Lørdag 5. august 2017

Seksjon: portrett


På Twitter-profilen til Sumaya Jirde Ali står det: «SIAN kaller meg islamist, Islam Net kaller meg kuffars heltinne og høyreekstremister mener jeg har terroristtryne. Velkommen til min profil!»

Er det én ting som forener den islamfiendtlige organisasjonen Stopp Islamiseringen av Norge (Sian) og Islam Net, Norges største muslimske ungdomsorganisasjon, er det altså dette: Ingen av dem liker en frittalende feminist i hijab.

– Ytterpunktene liker meg ikke fordi jeg nyanserer og viser at verden ikke er svart-hvit. De vil ha definisjonsmakten.

– Hvordan holder du balansen i kryssilden mellom disse ytterpunktene?

– Det ser kanskje vanskeligere ut enn dét det er. Jeg er bare meg selv.

Det har vært en travel sommer for den unge samfunnsdebattanten. Midt i fellesferien skrev hun en kronikk der hun kritiserte innvandrings­minister Sylvi Listhaug for å tale på vegne av minoritetskvinner.

– Det er mange på høyresida som har en tendens til å late som om de bryr seg om innvandrerkvinner for å sverte feminister. Med én gang man tar pennen og snakker på vegne av seg selv, er det mange som ikke liker det.

Hun fikk svar på Facebook fra forfatter Halvor Fosli, som skrev «Det er for mange som går til frontalangrep mot vertslandet samtidig som de vil ha full likebehandling». Kommentarfeltene kokte i sommervarmen.

Fakta:
Sumaya Jirde Ali

Alder: 19 år.

Sivilstatus: Singel.

Bakgrunn: Samfunnsdebattant og grasrotaktivist.

Aktuell med: Diktsamlingen «Kvinner som hater menn» og bidrag til antologien «Skal liksom liksom-passet ditt bety noe». Begge kommer til høsten.

– Jeg skriver om dette takknemlighetstyranniet nå. At som innvandrer må jeg være takknemlig for å bo i Norge, og hvordan det hele tida blir brukt som en hersketeknikk for å få meg til å holde kjeft når jeg kritiserer kritikkverdige forhold.

Hun bryter ut i latter.

– Det var en lang setning!

Vi møter henne i Stormen bibliotek, det nye prestisjebygget som speiler seg i vannkanten i Bodø. Sola stråler inn gjennom bibliotekets store glassvinduer denne dagen.

Det er Ali som har bedt om å møtes her, hun tenkte vi ville synes det var fint. Hun går hit ofte for å henge med venninner eller skrive dikt og om ting som engasjerer henne. Det er knapt gått et år siden hun skrev sitt første debattinnlegg. Det begynte med en åpenbaring. I sommerferien hadde hun vært på besøk hos slekt i London, der hun la merke til noe hun ikke hadde tenkt over før.

– Plutselig så jeg at mennesker som meg var profilert i forskjellige settinger i samfunnet. Jeg så kvinner som meg på store billboards og i magasiner. Jeg kunne gjenkjenne meg selv, selv om det var en irakisk kvinne eller en jente som ikke var muslim, men mørk i huden. Det var så deilig, for det hadde jeg aldri følt i Norge.

Da sommeren var over, prøvde hun å finne den samme gjenkjennelsen hjemme i Bodø. Den fant hun ikke.

– Det skapte en stor misnøye i meg. Så jeg satte meg ned og skrev et innlegg, og sendte det inn til Aftenposten. Resten er historie.

12. oktober sto innlegget på trykk. «Å se mennesker som er lik en selv, er en bekreftelse på at du er en del av samfunnet, og at du er representert,» skrev hun. «Hvordan skal jeg kunne reise meg opp og vokse, når mine spirer blir kastet bort før de får grodd?»

Siden har det blitt mange debattinnlegg og statusoppdateringer på Facebook. Hun blir invitert til paneldebatter og Dagsnytt Atten. Nå har hun egentlig tatt en Facebook-pause, men klarer ikke å la være å kommentere i noen debatter likevel.

– Noen ting må bli sagt av dem som lever den virkeligheten. Jeg ser at det har en effekt, at jeg endrer måten folk tenker på.

Hun har også måttet tåle mye hets. Én sendte en e-post hvor han skrev at han ville «skrelle av henne neger­huden». En annen skrev: «eg vil se deg blø sumaya. Ta ditt jomfru­lignende ansikt hardt bakfra så du kan føle hva ekte NORGE er. røske av deg den tullehijaben din og se deg skrike.»

Hun husker godt det første hatbrevet hun fikk i posten.

– Jeg kom hjem fra skolen, og brevet lå på senga mi. Jeg måtte lese det flere ganger. Det var en person som ba meg om å reise hjem og som ville begrense min ytringsfrihet. Jeg bretta det sammen og la det på hylla.

Hun anmeldte det, men saken ble henlagt. Brevet har hun fortsatt.

– Jeg kan ikke si at det ikke påvirker meg. Jeg trenger ikke å late som om jeg ikke er menneskelig. Jeg gråter jeg også. Men verden er ikke over fordi noen tenker at jeg er stygg. Du dytter meg ned der og da, men jeg reiser meg opp igjen like etter.

Hun smiler, børster seg på skuldrene for å illustrere hvordan hetsen preller av.

– Det har gjort at jeg bare blir mer trygg på meg selv. Når jeg tråkker på så mange tær, gjør jeg jo rett i noe.

– Hva synes familien din om at du skriver og får så mye hets?

– De blir lei seg. Men de er veldig støttende. Jeg hørte om en som hadde sagt til en venn av meg at jeg snakket om ting som somaliske kvinner ikke burde gjøre og var aggressiv i tonen. Jeg sa det til foreldrene mine, og da sa pappa: Hvis det skjer igjen, si det til meg, så skal jeg ta meg av det.

Hjemme diskuterer hun det hun skriver med foreldrene. Samfunns-engasjementet har hun fått fra dem.

– Det er viktig å ha støttespillere på hjemmebane. Hvordan skal man ellers vinne på bortebane?

På hjemmebanen til familien Jirde Ali spilles det fotball. Sumaya er nummer tre i rekka av seks søsken. Foreldrene er organisasjonsmennesker og aktive i lokalmiljøet. Hun har hørt faren bli kalt for kongen av det somaliske miljøet i Bodø. I år er det tolv år siden familien flyttet hit.

Hun ble født i havnebyen Marka, men vokste opp i Mogadishu, Somalias borgerkrigsherjede hovedstad. Ali har et indre kart over hvordan det så ut der de bodde. Hun husker huset og koranskolen, at hun var bedre til å lese Koranen enn lillesøsteren. Hun ler når hun forteller det. Ali tror hun hadde det bra der. Men faren fikk problemer og flyktet til Norge. Noen år senere kom resten av familien etter.

– Mitt første minne fra Bodø er fra flyplassen. Jeg kjente ikke igjen pappa, jeg syntes han hadde blitt mørkere i huden. Så jeg og lille­søsteren min gikk rett forbi ham. Da han sa navnet vårt, gikk vi tilbake og klemte ham.

Sju år gamle Sumaya begynte på mottaksskole i Bodø. Her lærte hun hvor mye en liten gest som tilbud om halalpølser kan bety.

– Det var veldig kjekt, for da følte jeg meg ikke så annerledes. Ingen trenger å si til deg at du er annerledes, men du kan få den beskjeden gjennom at dine behov ikke blir dekt. I tidlig alder slapp jeg unna det, og det syns jeg var veldig fint.

Men Ali har også fått høre at hun er annerledes. Hun bare skjønte det ikke selv.

– Til den dag i dag vil jeg ikke si at jeg har blitt mobbet, for jeg har alltid hatt det veldig bra og hatt mange venner. Men jeg ble faktisk mobbet. I ny og ned fikk jeg stygge kommentarer fordi jeg var svart. Jeg kommer aldri til å glemme den kommentaren jeg fikk på PC-rommet på skolen.

Ordflommen stopper plutselig opp. Hun trommer fingrene i bordet. Puster ut. Vifter bort tårene og ler.

– Vi hadde tentamen. Så var det en venn av meg som kom bort. På den tida så var han en venn, selv om han var slem med meg. Han bare: «Sa han unnskyld?» Jeg bare: «Kæm?» «Han som kjørte over dæ.»

– Hva mente han med det?

– Han mente liksom at jeg var svart fordi noen hadde kjørt over meg. Det gir ikke mening for meg nå, men der og da forsto jeg at han mente hud­fargen min. Med en gang han så reaksjonen min hylte han av latter.

– Jeg var ikke glad i meg selv, så jeg aksepterte det. Men ikke nu lengre! Nu e æ trygg på mæ sjøl.

I lommeboka har hun et bilde av seg selv med rosa fjærboa. Det er self love-prosjektet hennes, inspirert av den amerikanske forfatteren Maya Angelou.

– I et show snakket hun om at den viktigste kjærligheten er den kjærligheten du har for deg selv. Så tenkte jeg: «Ja, faen, det e jo helt sant! Æ må bli bedre på det!».

Den ramsalte bodøværingen i henne kommer fram når hun snakker om self love.

– Når jeg ser det bildet av meg selv blir jeg glad. Alle har jo alltid bilde av andre i lommeboka.

Ali trenger ikke bilder av andre. Hun skal aldri gifte seg, sier hun.

– Jeg liker ikke ekteskap. Det er så mange ekteskap som bare ...

Hun rister på hodet.

– Kanskje om litt når jeg endrer ukulturene. Jeg vet at ikke alle er sånn, at det finnes gode menn og gode mennesker der ute. Men jeg vil ikke sette meg selv i en sånn stilling.

– Drømmer du ikke om kjærlighet?

– Jo, kjærlighet er bra. Foreldrene mine er veldig søte, de får det til å funke. Det går an. Men jeg prøver kanskje å motarbeide det at det beste en kvinne kan gjøre er å gifte seg. Jeg klarer meg fint uten en mann.

Det blir en travel høst for Sumaya Jirde Ali. Før sommeren ble hun ferdig på videregående. Nå skal hun selge kjøleskap i elektrokjeden Power og lansere bok. Nylig vant hun nettstedet Radikal Portals skrivekonkurranse om arbeidsliv med et dikt om rasisme. I november kommer diktsamlinga «Kvinner som hater menn», en hyllest til Stieg Larssons millennium-trilogi og kriminalromanen «Menn som hater kvinner», som handler om en kvinne som har blitt misbrukt i ung alder. ­

– Den boka har vært viktig for meg. Det er en av de beste trilogiene jeg har lest.

Flere av Alis dikt handler om kvinner som har akseptert sin egen underdanighet. Ett handler om en kvinne som slikker sine egne lenker. Ett annet har tittelen «Da jeg ble forelsket i min egen hengeløkke».

– Hva er det du har sett som har fått deg til å skrive om dette?

Hun nøler, ler forsiktig.

– Mye er basert på ting jeg har hørt at har skjedd. I mange miljøer så forventes det at kvinner skal akseptere mer enn det hun trenger å akseptere. Når du lever i den virkeligheten sjøl, begynner du på et tidspunkt å akseptere det. Du begynner å gi deg hen til de pliktene og den rollen du har fått som kvinne. Ofte ender det med at kvinnen undertrykker seg selv.

Men Ali skal endre ukulturene, diskusjon for diskusjon.

– Jeg hadde en irakisk guttevenn som var veldig patriarkalsk. Han mente at lillebroren hans kunne være ute til klokka fire på natta, men at storesøsteren ikke kunne være ute etter klokka ni. Da stilte jeg ham spørsmål om det. Jeg skreller det som en banan, helt til han snubler i sin egen urimelighet. Da gir du han muligheten til å begynne å tenke. Det gjør folk ukomfortable, men det er nødvendig.

Man kan ikke bare si at noen er en undertrykker dersom de har hårreisende meninger, mener hun.

– Med en gang du tar fra ham hans menneskelighet, så kommer du aldri til kjernen i problemet, som er meningene hans. Han var en skikkelig trivelig gutt, han fikk meg ofte til å le. Jeg vet at jeg påvirket ham.

En annen gang tok hun diskusjonen med en venninne av moren som hadde sju sønner hun ikke fikk noe hjelp av.

– En dag jeg var på besøk, merket jeg at hun var veldig sliten og hjalp henne. Da sa hun: «Så flott du er, kunne ønske jeg hadde en datter.» Da svarte jeg: «Du har jo sju sønner!» «Gutter gjør ikke sånn», sa hun. «Gutter gjør ikke sånn?!» Da begynte vi å diskutere. Så sa jeg til en av sønnene at han skulle komme og hjelpe meg på kjøkkenet. Det er småting, men det betyr noe det også.

Det er bare én diskusjon hun ikke lenger orker å ta. Hijab-diskusjonen. Hun er lei av at folk tror at hun ikke er fri bare fordi hun går med hijab.

– Det irriterer meg, for jeg har vokst opp i et hjem der jeg har hatt frie tøyler til å gjøre det jeg vil og til å utforske min egen vei. Før pleide jeg alltid å ta de diskusjonene på strak arm. Men etter at jeg oppdaget Warsan Ismail i en Facebook-diskusjon om hijab, så jeg at det var en annen måte å takle det på. Hun skrev i stedet masse om familiehistorien sin og skrev at du ikke kan redusere en person til hijaben. Jeg la henne til som venn med en gang. Da jeg vokste opp, hadde jeg aldri noen å se opp til. Jeg så meg selv i henne.

– Nå tenker jeg at jeg ikke trenger å overbevise alle om at jeg er fri. Det er ikke mitt ansvar. Hvis du ikke vil at andre skal redusere deg til et plagg, må du selv sørge for å ikke gjøre det.

Det siste året har flere unge muslimske kvinner tatt plass i offentligheten. Flere har omtalt Ali som en del av de såkalte Skamløs-jentene. Det vil hun ha seg frabedt.

– Det er ironisk. Muslimer blir sett på en generaliserende måte, som om alle er like. Så kommer vi ulike jentene, som er stolte feminister, men som tar forskjellige kamper. Vi bryter ut av den en-enhet-muslim-greia, men så skal media likevel samle oss og si, se her har vi en bølge! Det er akkurat det jeg ikke vil være. Jeg vil ikke være en del av noe jeg ikke har gitt meg hen til. Jeg vil ikke representere noen andre enn meg selv. Hvorfor setter dere meg hele tida i bås?

– Hva vil du helst at verden skal se i deg?

Hun ler beskjedent.

– Jeg vet ikke. Det er så mye mer med alle sammen, enn det vi kan se med det blotte øyet.

ingridga@klassekampen.no

Egenmelding:

Siste kulturopplevelse: VG-lista. Det var ikke så bra.

Tror på: Islam.

Viktigste enkeltsak: Selvbestemmelses-retten. Retten til å gjøre ka faen du vil, så lenge du ikke skader andre.

Forbilde: Warsan Ismail.

Leser daglig: Dikt og leserinnlegg. Følger med på samfunnsengasjerte ungdommer i hele verden på Facebook og Tumblr.

Lydspor: Abidaz «Råknas».

Det verste du vet: Edderkopper, slanger og løgnere.

Hva folk ikke vet om deg: Jeg kan kaste en tennisball over en hel fotballbane. Æ kødda ikke!