Print URL: http://www.klassekampen.no/article/20170804/PLUSS/170809781

Øyliv

Mot flytte-strømmen

Av tekst: Torbjørn Tumyr Nilsen, Øpso, Meland kommune
Foto: Paul Sigve Amundsen, Øpso, Meland kommune

Publiseringsdato: Fredag 4. august 2017

Seksjon: Livet

vestlandssommer: Monica Ypsøy angrer ikke på at hun tok med familien og flyttet til øya Øpso utenfor Bergen. Her slapp de unna tidsklemme og et hektisk hverdagsliv. Villsauene gjør i dag gjengrodd kratt til åpne beitemarker.

Mens folk flest flytter mot byene, valgte familien Ypsøy å flytte motsatt vei. I dag bor Monica Ypsøy på den bilfrie og veiløse øya Øpso fire mil nord for Bergen.

LIVET

Sommerregnet pisker oss i ansiktet. Det føles som en påminnelse om alt det en vestlandssommer også er. Men vi er ufortrødent på vei til øya Øpso. Monica Ypsøy og barnebarnet Milian har hentet oss på Io kai i Meland kommune der veien tar slutt. Påhengsmotorlyden er det eneste som minner om sommer denne dagen.

– Har du handlet, må du alltid pakke varene i dobbelt lag med plast. Hvetemel i åpen båt er en veldig dårlig idé. Slike ting lærte vi fort her ute, forklarer Ypsøy.

Og mens den oransjenebbete tjelden i tangvasene roper sin karakteristiske «til byn, til byn, til byn!»-fuglelyd, skal vi besøke familien som valgte motsatt: Familien Ypsøy, som ville bo på øya alle hadde flyttet fra.

Monica Ypsøy og mannen Vigleik eide og drev en gang flere butikker i Hordaland, men har nå skapt sine egne arbeidsplasser «her ute» på en øde øy. På veien mot å vekke en øy til live igjen, har de blitt villsaubønder, turistarbeidere, festplanleggere og sosialarbeidere.

– Du blir veldig god på logistikk her ute. Er det noen som skal noe på fastlandet, må man alltid tenke på om det er flere ting som kan ordnes, folk som skal hentes eller leveres. Alt må planlegges på en øy.

FAKTA

MONICA PETERSEN YPSØY

Alder: 55 år.

Yrke: Sauebonde og omsorgsarbeider.

Sivilstand: Gift med Vigleik. Tre døtre og to barnebarn.

Hvor er du i livet? Her og nå. Jeg er der jeg vil være, og det er her. Jeg har en trygghet på alle måter og kjenner glede over at det gikk fint å oppdra tre døtre.

på sparket

Hvilken bok har gjort sterkest inntrykk på deg?

– Må jeg trekke fram noen, så må det bli Gert Nygårdshaug. Det blir så feil å si «Mengele Zoo», for den sier jo alle, så jeg vil heller si «Chimera». Hadde jeg lest «Mengele Zoo» da den kom ut, hadde jeg bare hatt én datter. Han er opptatt av befolkningsvekst, og jeg er veldig glad for alt jeg har, men jeg er livredd for det vi holder på å gjøre med miljøet vårt.

Hva er din favorittfilm?

– Film ser jeg ikke så mye på, men jeg er veldig glad i «Så som i Himmelen» og «Hjortejegeren». Jeg har aldri grått så mye som da jeg så den i gymnastida. Jeg tror jeg gråt en hel natt. Jeg liker filmer som får meg til å grine. Begge to traff noe spesielt i meg. I «Så som i himmelen» følte jeg at jeg kjente alle personene. Hele person­galleriet fantes i eget liv.

Hva slags musikk hører du på?

– Har hørt mest på musikk fra 1970-tallet. Genesis, Jethro Tull og slike ting. Hører mye på radio ser ingenting på tv. Jeg har også sunget i kor i alle år. På 1970-tallet, da Jan Eggum var en sint, ung mann, var han viktig. Jeg har alle lp-ene. Han har knallgode tekster, og jeg kan dem utenat.

Valget om å flytte

Øpso er 550 mål stor med 120 villsau beitene på lyngheier og blomstereng, i løvskog og på svaberg. Øylivet finnes en drøy time nord for Bergen. Før familien Ypsøy flyttet tilbake til øya og startet Ypsøy Kystgard i 2001, hadde det ikke bodd fastboende her på over ti år. Om sommeren er det noen feriegjester i hytter rundt om på øya, men om vinteren er bare familien Ypsøy og sauene igjen.

Etter en kort omvisning i regnet hvor vi hilser på datteren, svigersønn og barnebarn, og ikke minst mannen Vigleik, som holder på å snekre ny kai, blir vi geleidet inn i den om­bygde løa som fungerer både som overnattingssted, festlokale, undervisningsrom og avslappingssted.

– Vi har aldri angret en dag på at vi har tatt dette valget. Jeg savner ingenting. Jeg elsker denne plassen og har følt meg hjemme her siden første gang jeg var her for 39 år siden. Det er noe med tida her ute: Her kan vi senke skuldrene og leve livet i et tempo som er godt for oss.

– Mange lengter jo etter et liv på landet, men få gjør noe med det. Var det et idealistisk valg den gangen?

– Vi har aldri drømt om katter og kaniner og eng med løvetann. Det vi var opptatt av, var tida – at pulsen ble en helt annen her ute. Vi var realistiske, ikke romantiske, men så det samtidig som en mulighet til å leve et annet liv.

«Vi» er i Monica og Vigleik. Døtrene har for lengst flyttet hjemme­fra.

– Det er jo Vigleik sin skyld at jeg havnet her. Det er han som viste meg denne plassen. Hans mor er født i hovedhuset, og han var på øya med familien hver sommer i oppveksten.

Et dobbeltliv

Det er nå 17 år siden paret bestemte seg for å flytte fra et det Monica omtaler som et hektisk arbeidsliv i stasjonsbygda Stanghelle, der Sørfjorden og Veafjorden møtes. Døtrene Matilde og Miriam, da ti og fem, ble med til den veiløse øya.

– Vi valgte akkurat riktig tidspunkt å flytte på. Eldstedatteren vår hadde allerede flyttet ut, mens de to minste fortsatt ville være med på det foreldrene gjorde.

Foreldrene har måtte kjøre døtrene sine med båt til skolen hver dag i all slags vær. Og døtrene ble etter hvert gode på «dobbeltlivet» som krevdes for å leve på øya, men samtidig leve et normalt tenåringsliv.

– Det var helt andre jenter på land enn her ute på øya. På øya og i båten måtte de jo ha klær, sko og frisyrer som tålte vann. Men når Vigleik kjørte dem på skolen, klatret de opp på kaia og rev av seg regnklærne i rein superheltstil. Det så ikke ut som de hadde vært i båt i det hele tatt.

– En voldsom ansvarsfølelse

Det finnes mer urbane strøk i verden en det gamle industristedet Dale og byggefeltene på i stasjonsbygda Stanghelle, hvor familien Ypsøy bodde før. Men for dem var hverdagen hektisk på begynnelsen av 2000-tallet.

– Vi hadde det kolossalt travelt. Mannen min drev tre butikker, stort sett bokhandel og leketøy, på ulike steder i Hordaland. Sammen prøvde vi å få Dales siste bokbutikk til å overleve.

Monica Ypsøy er oppvokst i bokhandlerslekt, og det var olde­faren som først startet bokbutikken på industristedet Dale i Vaksdal kommune. Hun er selv oppvokst i andre etasje i «Gatå» på Dale, hvor bok­handelen lå.

– Jeg er fremdeles svak for bok­butikker og klarer sjeldent la være å gå inn. Jeg har altfor mange bøker og prøver å begrense meg.

– Hvordan var livet dere forlot?

– Vi var i den klassiske tidsklemma, som sikkert mange kjenner på. Det er noe spesielt Vigleik i dag kjenner på overfor den eldste datteren vår, hun som var flyttet ut før vi flyttet ut her. Han så henne nesten ikke, fordi han jobbet så mye og hadde det travelt med alle butikkene han drev.

Industridød og fraflytting gjorde forretningene vanskelige, da butikken gikk konkurs, var spørsmålet om de skulle satse videre eller flytte.

– Vi hadde masse butikker, men ble aldri rike. Selv om salget gikk dårlig, gikk vi og kjente på en voldsom ansvarsfølelse spesielt overfor stedet Dale – at folk ikke skulle miste enda en butikk. At ikke enda en familie skulle flytte.

Men etter hvert forsto Monica at det kanskje ikke bare hvilte på deres skuldre at folk skulle ha en bok­butikk å gå til.

– Et helt spesielt sted

Øya som har blitt hjemmet til ekteparet, har mange navn: Ypsøy, Øpso, Ypso og Øpsen finnes alle brukt på ulike kart. Øya ligger som et vestvendt vedheng til øya Holsnøy, som utgjør mesteparten av Meland kommune. Fra øya har du utsikt til Hordalands største gård, Herdla, Eldsfjellet i øst og Bergensfjellene i sør. En liten båttur nordover kan du skimte en av Norges minste kommuner, Fedje, ute i havet.

En varm huskatt sniker til seg gjennom hele intervjuet. Her finnes fisk i fjorden, og øyboerne får tidvis besøk av både røyskatt, mink, rev, hjort – og mår.

– I natt fikk jeg ikke sove og sto derfor og kikket utover bøen her i tretida. Da kom det plutselig en mår springende over tunet her.

Dagen de hadde bestemt seg, var det en som en byrde var vekke fra skuldrene og et mulighetsrom som åpnet seg. Men der flyttemønsteret i dag antyder at familien skulle flyttet til en større by eller tettsted, til Voss eller Bergen kanskje, var blikket til Monica festet utover fjorden, over Osterøy og ut til Øpso. Etter møtet med banken etter konkursen, var det som om tanken ble sådd.

– I dag er det mulig å le av den vanskelige tida. For hadde det ikke vært for den, ville vi jo aldri bodd her. Jeg husker vi satt i sofaen og så ut stuevinduet vårt hjemme på Stanghelle etter møtet med banken. Så satt jeg og så utover mot Øpso og sa «det er faktisk ikke vi som må ta ansvar for dette. Vi skal ikke prøve Øpso da». Det ble på en måte bare kastet opp i luften som idé, også ble det slik.

Helt siden de var nyforelsket, har drømmen om Øpso ligget i bakhodet.

– Men den gangen var vi jo i begynnelsen av tjueårene, og jeg kunne jo bodd hvor som helst bare det var med Vigleik.

I begynnelsen var øylivet hytte­aktig, med utedo og dusj på trappen. I dag har de mer komfort, men øya er den samme.

– Har du et råd til folk som drømmer om å ta et slikt valg?

– Uansett hvilke drøm folk har, må de bare gjøre det, enten du vil til Bahamas eller Øpso. Men av og til må man kanskje få en vekker.

Det sosiale arbeidet

Det er umulig å leve av villsaudrift aleine i dagens norske økonomi. Det forblir en såkalt «attåtnæring». Lenge var turisme og arrangementer en viktig inntektskilde for øyfamilien. De siste årene har sosialt arbeid overtatt mye av arbeidsdagen.

– Vi visste jo ikke om vi kunne livnære oss her ute. Vi så kanskje for oss pendling med båt til Bergen eller andre muligheter på land. I begynnelsen spurte folk oss om hva vi levde av, og jeg pleide å svare «minst mulig». Og det gikk utrolig fint. Vi har ikke hatt kravstore unger og ikke materielle krav selv.

Familien er i dag avlastningshjem for to tenåringsgutter. I tillegg kommer det andre ungdommer til øya i skoletida, som sliter med å passe helt inn i skolehverdagen.

– Jeg hadde ikke tenkt at jeg skulle ende opp med å jobbe med unger. «Det kan jeg ikke», tenkte jeg da rektoren på Stanghelle skole kom med et jobbtilbud. Men så feil kan man ta. Nå elsker jeg å jobbe med unger.

Inntektene fra omsorgsarbeidet til Ypsøy-paret gjør det mulig å bli boende. Øyas egne ro og stemning fungerer også som en del av omsorgstilbudet, mener Monica.

– Jeg mener plassen betyr noe. Vi kjente jo også det når vi hadde det som aller mest travelt i vårt liv at i det vi steg om bord i båten så la vi ryggsekken vi bar på igjen på kaia. Det har vi alltid kjent. Jentene våre og sier det samme. Når vi er her ute, har vi all verdens tid.

livet@klassekampen.no